Dette er en kommentar.

Europeiske ledere har i snart tre år gjentatt det samme refrenget: Hvis Ukraina faller, står Europa for tur. Vladimir Putin truer hele kontinentet. Ukrainas kamp er vår kamp. Det handler om vår egen sikkerhet. Slik høres det i intervjuer, pressekonferanser og festtaler.

Men tallene forteller en helt annen historie.

Den siste oppdateringen fra Ukraine Support Tracker viser at Tyskland, Frankrike og Storbritannia – de tre store europeiske maktene som mest insisterer på at trusselen mot Europa er eksistensiell – bidrar med forsvinnende lite militær støtte når innsatsen måles mot størrelsen på deres egne økonomier. Støtten måles av Kiel-instituttet som månedlige gjennomsnitt i prosent av BNP for 2021. Når disse omregnes til omtrentlige årsandeler, blir gapet mellom ord og handling umulig å bortforklare.

Frankrikes president Emmanuel Macron, som gjerne fremstår som den mest høyrøstede forkjemperen for at Europa må ta ansvar for egen sikkerhet og forsvare Ukraina for enhver pris, ligger på rundt 0,008 prosent av BNP per måned. Omregnet til et anslått helårsbidrag tilsvarer det omtrent 0,1 prosent av BNP. For en stat som beskriver krigen som en kamp for hele Europas fremtid, er dette tall som knapt kan karakteriseres som alvor.

Storbritannias statsminister Keir Starmer ligger noe høyere, men også her er avstanden til de nordiske landene betydelig. Det månedlige bidraget ligger rundt 0,02 prosent av BNP, eller rundt 0,24 prosent av BNP på årsbasis. Til tross for at britiske ledere ofte fremstår som noen av de mest høylytte forsvarerne av en militær seier for Ukraina, er den faktiske økonomiske innsatsen relativt begrenset målt mot landets økonomiske styrke.

Tyskland, under ledelse av CDU-leder Friedrich Merz som den tydeligste stemmen i den tyske debatten for økt støtte, plasserer seg over både Frankrike og Storbritannia i relative tall, men fortsatt langt under nivåene man finner i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Det tyske nivået ligger rundt 0,03 prosent av BNP per måned, som tilsvarer omtrent 0,36 prosent av BNP i årlig militær støtte.

Til sammenligning ligger de nordiske landene ofte rundt det dobbelte i relative bidrag. Norge ligger på 0,7 prosent av BNP ifølge tallene fra Kiel-instituttet. Dette betyr i praksis at små nordeuropeiske land bærer langt større del av byrden enn Europas største økonomi.

Italia og Spania er enda svakere. Spania har ikke gitt noen ny militær støtte i 2025, og Italia har redusert sitt bidrag med 15 prosent sammenlignet med årene før. Det gjør at byrdefordelingen i Europa blir enda skjevere.

Selv om EU-ledere stadig understreker at Ukrainas evne til å stå imot Russland er avgjørende for Europas egen sikkerhet, viser tallene fra Ukraine Support Tracker at denne erkjennelsen i liten grad gjenspeiles i de økonomiske prioriteringene. Militær støtte fra Europa som helhet har falt betydelig gjennom sommeren og høsten. Dersom dagens tempo fortsetter ut året, vil 2025 bli det svakeste året for nye allokeringer siden fullskalainvasjonen i 2022.

Det betyr at Europa både bidrar lite i absolutte tall sammenlignet med USA – og lite i relative tall sammenlignet med mindre europeiske land. Resultatet er at byrden for å støtte Ukrainas forsvar i praksis hviler på noen få land, mens de største økonomiene i EU holder igjen, til tross for at de selv hevder at krigens utfall er avgjørende for deres egen sikkerhet.

Spørsmålet er hvorfor.

Er det fordi de europeiske lederne egentlig ikke mener alvor når de snakker om at Putin truer hele det europeiske kontinentet? At de innerst inne ikke tror på sitt eget narrativ om at krigen i Ukraina er avgjørende for Europas eksistens? Hadde de trodd det, ville innsatsen sett annerledes ut. Land med trillionøkonomier finner alltid penger når de mener situasjonen er kritisk.

Eller er problemet at de faktisk tror trusselen er reell, men at de ikke tror sine egne befolkninger vil akseptere kostnadene ved en ukrainsk seier? Våger ikke europeiske ledere å si høyt at en krig Europa påstår å være en del av, faktisk krever betydelige ofre? Mistenker de at velgerne ikke vil betale mer skatt, godta kutt i velferd eller se penger flyttes fra innenlandske prosjekter til ammunisjon og artilleriproduksjon?

I begge tilfeller står vi igjen med et alvorlig problem: Enten lyver europeiske ledere for sine egne befolkninger om hvor farlig situasjonen er, eller så lyver de om hvor mye de er villige til å gjøre for å håndtere den.

Det er ikke Ukraina som taper på dette alene. Europa taper også. For når man i årevis hevder at Ukrainas forsvar av frontlinjen er avgjørende for hele kontinentets sikkerhet, men i praksis velger å bidra på et nivå som knapt merkes i statsbudsjettene, mister ordene sin kraft. Det som gjenstår er floskler – og velgerne forstår det. Kanskje er det derfor den europeiske opinionen gradvis blir mer skeptisk til om krigen egentlig har noe med dem å gjøre. Lederne deres oppfører seg i alle fall ikke som om den har det.

Les også: Lurås før Zelenskyj-møtet: – Vesten har hatt floskler som strategi (+)

Europa sliter nå med en virkelighet som ikke lar seg skjule bak høystemte taler. Ukraina taper terreng. Russlands økonomi er tilpasset langt krassere belastninger enn de europeiske. Hybridangrep og press mot infrastruktur viser at Russland faktisk kan ramme Europa direkte. Likevel blir støtten til Ukraina mindre, ikke større.

Hvis europeiske ledere virkelig mener at Ukrainas fall vil utløse en sikkerhetskrise i Europa, burde det ikke vært nødvendig å tigge Tyskland, Storbritannia eller Frankrike om å gjøre mer. De burde handlet av egeninteresse. Det gjør de ikke.

Det sier i realiteten alt om Europas vilje, eller totale mangel på realistisk sammenheng mellom ord og analyser.

Og da gjenstår det ubehagelige spørsmålet som få europeiske ledere vil ta i: Hvis Europa ikke vil betale prisen for at Ukraina skal vinne, hva vil Europa da gjøre når Ukraina taper?

Og hvorfor oppmuntrer de Volodymyr Zelenskyj til å fortsette en krig de ikke er villige til å finansiere?

Det er i beste fall uforståelig. Og verste fall…