(Kronstadposten): Som samfunnsengasjert og ny lektorstudent i religion og samfunnsfag har jeg fått øynene opp for høringen Bufdir har sendt ut. Jeg synes den nyeste høringen om kjønns- og identitetsmangfold er problematisk, særlig for lærere.

Det Bufdir selv kaller for «råd», er slik jeg tolker det forventninger til ansatte i skole og offentlig sektor. Likevel går deler av innholdet langt utover det som er realistisk og forsvarlig å pålegge lærere, helsesykepleiere, miljøarbeidere og andre som jobber tett på barn og unge.

Unødvendig byrde

Som fremtidig lærer er jeg oppriktig bekymret for utviklingen, for er vi i ferd med å skape en skole hvor lærere må gå på glasskår? Det ligger allerede mye forventninger og ansvar på lærere, som driver med klasseromsledelse, faglig progresjon, forebygging av mobbing og tilstedeværelse for elvene – bare for å nevne noe.

Når det i tillegg kommer føringer som gjør at man må vurdere hvilket pronomen man skal bruke i hvilke situasjoner, eller korrigere kolleger for spontant feil ordbruk, vil jeg tørre og kalle dette for en unødvendig byrde.

En del av rådene Bufdir foreslår er nettopp eksempler på dette:

  • «Vær åpen for at det kan være riktig å bruke et navn og pronomen i én situasjon, og et annet navn og pronomen i en annen.»
  • «Det innebærer også å rette på andre som bruker feil navn eller pronomen om noen.»
  • «Noen kan for eksempel ha behov for at du bruker Lise og hun når dere er alene, men Markus og han når foreldrene er i nærheten.»

Les også: Slik unngår du «kvinnefella»

Setter ansatte i vanskelige situasjoner

Dette setter ansatte i vanskelige situasjoner, et etisk, profesjonelt og juridisk minefelt. I skolen jobber vi med barn. Foreldre har rett på informasjon og lærere har ansvar for trygghet, stabilitet og tydelig kommunikasjon.

Dette er ikke forenelig med et system der lærere må huske to identiteter for samme elev, avhengig av hvem som er til stede i rommet.

Jeg tror språkpolitikken Bufdir legger opp til skaper mer forvirring enn inkludering. Flere av rådene de legger fram handler nettopp om et bredt språklig skifte.

Eksempelvis:

  • «Bruk kjønnsnøytrale ord som ‘barn’ og ‘ungdom’ i stedet for ‘jente’ og ‘gutt’.»
  • «Spør gjerne hvilke ord og begreper vedkommende foretrekker at du bruker …»
  • «Unngå å dele inn i grupper etter kjønn.»

At voksne ansatte ikke skal kunne si «jenter, dere begynner der, guttene der borte», eller at begreper som «mor» og «far» skal unngås, er et brudd med normal språkbruk, kultur og praksis i den norske skolen.

Dette skaper ikke tryggere rammer. Det skaper usikkerhet, redsel for å tråkke feil, og en følelse av at vanlige ord plutselig er mistenkelige.

Hadde en «svært stram tidsplan»

Jeg synes det er urimelig av Bufdir og pålegge et språkregime hvor man bestandig må gå rundt å sensurere seg selv. Slike forventninger fører ikke til mer inkludering, men snarere til at ansatte vegrer seg for å si noe i det hele tatt.

Jeg biter meg også merke i at Bufdir selv påpeker at ekspertgruppen som utarbeidet rådene hadde en «svært stram tidsplan» og valgte å prioritere medlemmer med «kunnskap på skeiv tematikk».

De skriver også at gruppen «ikke representerer så mange ulike meninger og erfaringer som hadde vært ønskelig.» Når et statlig direktorat legger fram omfattende anbefalinger som berører hele skole- og barnehagesektoren, er det i høyeste grad problematisk at grunnarbeidet ikke inkluderer et bredt spekter av fagfolk.

Som eksempelvis, jurister, pedagoger, forskere, religionsdidaktikere, sosiologer og psykologer.

Les også: Det er umenneskelig å jobbe heltid med små barn

Går for langt

Dette temaet er for stort, og for viktig til at perspektivmangfold kan settes til side. Inkluderingen må være reell, ikke påtvunget. For det finnes utallige mange gode måter å støtte barn og unge som strever med identitet.

Dette gjør også skoler over hele landet i dag. Slik støtte bygges på faglige vurderinger, samarbeid med foresatte, klare rammer, respekt for ansatte, ansvarlig språkbruk, tid og ressurser.

Når Bufdir da i stedet ber lærer om å bruk ulike identiteter etter hvem som er i rommet, eller om å automatisk korrigere kolleger, så går det for langt.

Dette truer det psykososiale arbeidsmiljøet, ytringsfriheten og profesjonaliteten i skolen. Ikke minst er det et stikk i ryggen til samtlige lærere og lektor studenter som tross alt bruker enormt mye tid på utdanning og etterutdanning.

Når offentlige ansatte til slutt må gå på glasskår for ikke å trå feil, må vi våge å spørre: Er dette virkelig en inkluderende skole, eller er det en skole der voksene blir mer redde, og barn står igjen med mer forvirring enn trygghet?

Som politiker i Fremskrittspartiet, og kommende lærer håper jeg at Bufdir tar kritikken på alvor og reviderer rådene. Inkludering krever trygghet, ikke pålagte språklige krav som gjør hverdagen uforutsigbar for de som står i klasserommet hver eneste dag.

Les også: Kjønnsroller løses opp når vi slutter å holde dem fast