Da det for over ett år siden ble annonsert at den fantastiske serien «Hjem til jul» skulle få en ny sesong, kastet jeg meg over tastaturet i ren panikk.

Jeg var så investert i selve historien at jeg tenkte «Nei, nei, nei. Ikke ødelegg. Ikke drep illusjonen om at Johanne (Ida Elise Broch) og Jonas (Felix Sandman) levde lykkelige alle sine dager».

For vi skjønte alle at for å kunne sparke i gang en tredje sesong, måtte det et brudd til.

Og jeg tok selvfølgelig ikke feil. Netflix tok sats og ødela idyllen.

Jeg var nesten usikker på om jeg orket å se den nye sesongen. Jeg var redd for at Netflix skulle besudle julen min.

I mange tilfeller kan jeg tåle en fryktelig slutt, men ikke rett før jul. I julen er kun «så var de lykkelige i alle sine dager» godt nok. Alt annet vil føles som at mandelen i grøten er byttet ut med en brukket negl. Jeg vil ikke ha noe av det.

Jeg endte likevel opp med å ta sjansen. Eller rettere sagt: Jeg klarte ikke la være. For når sesong tre først er der, må den sees.

De åtte episodene ble slukt i en jafs– og jeg kan oppsummere og konkludere med fire punkter.

Maria Ludvigsen

Maria Ludvigsen er SoMe-sjef og underholdningskommentator i Nettavisen. Hun har tidligere markert seg som «Skal vi danse»-kommentator, og liker å mene noe om alt som kryper og går av norsk og internasjonal underholdning.

1. Det gjorde vondt

Ja, som jeg antok så gjorde det vondt. Nesten fra start til slutt. I hele kroppen, fra topp til tå, gjennom marg og bein. Til tider så vondt at jeg nesten ikke orket å se på. Sympati-senteret mitt har vært gjennom en berg-og-dal-bane, men det er spesielt en ting ved det som er positivt:

Man blir merkelig fornøyd med egen situasjon.

I utgangspunktet så jeg denne serien midt i julekaoset. Midt i en selvmedlidende sølepytt av tanker om hva jeg må gjøre, hva jeg ikke kommer til å rekke og hva som føles umulig.

Men herregud, så godt jeg egentlig har det.

Hadde moren min heller ønsket å reise til utlandet, og faren min heller valgt å leke med modelltog enn å være sammen med meg i julen, ja da hadde jeg fått knekk. Og det er bare en liten brøkdel av alt Johanne må stå i.

Les også: Åpner opp om barnløsheten: – Mange grunner

2. Julestemning, ja visst

Så litt skryt: Denne serien er noe av det beste Norge har klart å levere når det kommer til julestemning.

Jeg vil gå så langt som å si at dette er Norges svar på «Love Actually», og det kan vi være stolte av.

Så selv om det er risikosport å følge opp en serie som allerede har hatt to gode sesonger (og som ga oss den lykkelige slutten vi trengte), så må jeg bare legge meg helt paddeflat og innrømme at Netflix selvfølgelig har lykkes – igjen.

3. Savnet en karakter

Antakeligvis er det bare en ting som kunne gjort denne sesongen bedre. Jeg savnet Gabrielle i rollen som Jørgunn. Gabrielle overrasket meg da hun i denne serien viste hvor god skuespiller hun er og rollen hennes var hysterisk morsom og bra.

Jeg kjente på et stort Jørgunn-savn. Det er sesongens kanskje eneste svakhet.

Les også: Adventskalendere på TV: Har «møtt veggen»

3. Gud, så glad jeg er for at jeg slipper dating

Og til slutt folkens: Jeg tenner et lys for alle dere som befinner dere i en lignende singeltilværelse og må gjennomgå det Johanne må. Den datingverdenen virker nådeløs. Dere har min fulle medfølelse.

Tusen takk til serieskaperne for en pakke intravenøst av «gud så deilig det er å være i et parforhold», men samtidig et par sprøyter med «jøye meg så deilig det er å ikke være småbarnsforelder som må sy kostymer og være på juleavslutninger».

Så tror jeg kanskje at serien kan ha samme virkning på de fleste: At vi finner noe å være takknemlig for – både stort og smått. Det er fint å ta med seg inn i julen.

Jeg konkluderer med at sesong tre på mange måter er 100 prosent unødvendig, men den ga selvfølgelig 100 prosent julestemning.