Publisert:
13. desember 2025 kl. 20:15
Oppdatert:
13. desember 2025 kl. 20:15

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.


Amalie Vågen Ystebø
Foto: Privat

Små mellommenneskelige møter binder oss sammen. Det ble jeg minnet om i dag.

Jeg satt på en benk på Festningen og så ut over Trondheim. Solen glimtet gjennom skylaget. Luften var kald. Før jeg satte meg på benken, mens jeg gikk bortover, ble jeg minnet om en sang jeg ofte hørte på for noen år siden mens jeg satt sånn som jeg gjorde i dag – på en benk på Festningen og med blikket rettet mot byen. «Sonja» av No. 4. Den sangen hører hjemme på Festningen for meg.

På benken ved siden av meg kom en annen ung kvinne. Hun satte seg slik som jeg satt. Blikket mot byen. Vi delte utsikten over Trondheim by denne ettermiddagen mens solen var på vei ned.

Å rette blikket mot byen fra Festningen gir meg en egen ro. Herfra kan man se alt. Nidelva som snirkler seg gjennom byen. Nidarosdomen som mektig står. Hovedbygget og sentralblokkene på Gløshaugen, hvor jeg har studert og nå jobber. Singsaker studenterhjem, mitt tidligere hjem. Og huset hvor jeg nå har min lille leilighet. Jeg kunne fortsatt. Hele mitt trondheimsliv finnes i utsikten fra Festningen.


Jeg har en sånn greie i desember, der jeg skal gjøre noe hyggelig for noen andre hver dag, sier hun.

Vi satt der en stund sammen. På hver vår benk. På hver vår kant. Hun reiste seg og gikk. Jeg tenkte på hvem hun er. Hva hun tenker på når hun retter blikket mot byen fra Festningen.

Jeg tok meg selv i å nynne på sangen. For meg selv. Trodde jeg. Så hører jeg en stemme bak meg. «Hei. Unnskyld.», sier den forsiktig. «Jeg har en sånn greie i desember, der jeg skal gjøre noe hyggelig for noen andre hver dag», sier hun og rekker meg et lite kort og en karamell.

Hun forsvinner, og jeg sitter igjen med en karamell og et lite kort.

Overrasket og litt perpleks takker jeg. «Tusen takk, så utrolig hyggelig!» Like fort som det skjedde, er det over. Hun forsvinner, og jeg sitter igjen med en karamell og et lite kort med en skikkelse som strekker hånden mot en stjerne, og i bakgrunnen kan vi skimte en by.

«Verden vil deg vel» står det på baksiden av kortet. Det finnes så mye godt i verden, tenkte jeg for meg selv. Rørt og fortsatt litt satt ut. Det er lett å glemme alt det gode som finnes i verden.


Det finnes så mye godt i verden, tenkte jeg for meg selv.

Kanskje særlig i en verden som preges av krig og kriser, økte forskjeller mellom oss og verdensledere som slettes ikke handler godt.

Livet er ikke et eventyr. Virkeligheten ender ikke alltid godt, sånn som i eventyrene. Det er lett å føle seg maktesløs mot det som virkelig er brutal ondskap, men denne ettermiddagen møtte jeg en slik «stjerne» som No. 4 synger om – «som lyser opp og viser vei». Til inspirasjon og etterfølgelse.

Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan alle gjøre noe for å skape og ta vare på det gode i verden. Livet består av små og store øyeblikk. Det er lett å glemme hvor viktige de er og hvilken kraft de kan ha, de små øyeblikkene som binder oss sammen.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!