Det er en nydelig dag i Stavanger. Sola skinner, og det er noen få røde i kvikksølvet
når KK åpner porten inn til den hvite eneboligen med en liten hage og havutsikt.
Innenfor der høres bjeffingen fra en hund. 

Skuespiller
Per Kjerstad (48) ber det firbente familiemedlemmet om å tie. 

– Bare
overse han, sier han mens han ønsker velkommen.

Vi skal komme
tilbake til den veldig søte hunden, men først og fremt må vi prate litt om en av
høstens store serie-snakkiser: Nemlig Psykodrama: 

– Vi har
vært veldig nervøse fordi serien er så utrolig personlig. Og jeg tror at nettopp derfor treffer serien så godt. Vi har vært så ærlig som vi tør å være,
forteller Per og avslører at det er så mye som 90 prosent i serien som er sant. 

Lykkelige par krangler

Det var med hjertet i halsen at han og kollega Ole Christoffer
Ertvaag presenterte forslaget om at konene deres også skulle spille konene
deres i serien. De ble kjempeglade da TV 2 sa ja til at firkløveret sammen
kunne spille hovedrollene i serien. 

– Det
løfter serien og gjør den sannere på et vis. Jeg tror at folk er nysgjerrig på
oss og det gjør at de har lyst å se på. Jeg hadde selv blitt supernysgjerrig,
sier Gina. 

– Jeg har
jo mest lyst til at de folkene der ute som føler seg ensomme eller sære, eller
føler seg alene om å visse plager, skal føle seg mindre alene om det. At serien
skal være med å normalisere både krangling i ekteskap, hypokondri og alle de
tingene som vi tar opp i serien, legger Per til. 

– Det er godt for oss å kjenne at vi kanskje ikke er så gærne som vi trodde.

Per Kjerstad

Gina har
kjent på det at det kan bli litt mye fasade, og syns at serien virker som slags
motpol til alt det «perfekte». At de gjennom psykodrama viser at til og med lykkelige
par krangler om ting og at ikke alt er på stell hele tiden. Vi får også et ganske
godt innblikk i hvordan dynamikken i hverdagen til Gina og Per er, men også i  forholdet mellom Per og kompisen Ole Christoffer Ertvaag.  

De to har siden 2020 drevet podkasten Psykodrama, hvor de deler åpent om utfordringer på hver sin kant:  Ole om OCD og
tvangstanker og Per med sinneproblemer og helseangst. 

Per
Kjerstad ble kanskje kjent for mange gjennom sin rolle som Jerry i Hotell Cæsar
på begynnelsen av 2000-tallet. Senere fikk vi se han i den historiske
dramaserien Lykkeland, hvor han også spiller med sin gode venn, Ole. Men mellom
disse to rollene har det skjedd masse annet –  og en gang imellom der traff Per
Gina.

Per er blitt veldig glad i Louie, men det var ikke han som ville ha hund i utgangspunktet. Likevel er det titt og stadig han er å se på tur med den lille krølltoppen- kanskje for å lette på sin egen samvittighet, sier han. Foto: Beth-Kajsa Elveos

Redd for forpliktelse

Per var i
Stavanger og hadde et samarbeid med Rogaland teater. Hans venn, Ari Behn, hadde spurt om tilbakemelding på et stykke han hadde satt opp, og
de skulle derfor møtes ute på en bar.

– Han
kom en halvtime for sent i følge med Per Heimly og et par damer. Ari var en
veldig generøs mann, og overøste oss med kjærlighet og komplimenter. Det ble
rett og slett en skikkelig fest, mimrer Per. 

En av
damene som var med i følget, hadde imidlertid fanget Pers oppmerksomhet og de kom snart i
prat. Kanskje fordi han hørte den umiskjennelige klangen fra en nordnorsk dialekt? 

– Jeg
ble jo veldig nysgjerrig på henne, først og fremst fordi jeg syntes hun var veldig
pen. 

Gina tar ordet: 

– Også
spurte han meg om jeg ville treffe ham igjen og jeg sa at det måtte jeg tenke
på. Jeg tenkte på det i fem minutter. Så har vi egentlig vært sammen siden da,
ler Gina. 

De ble
veldig fort gravide, men problemet var at Per bodde i Oslo og Gina bodde i
Stavanger. Der hadde hun også en datter på ni år fra før, så hun kunne ikke
bare flytte. 

– Jeg
var jo en fjott, forteller Per og utdyper: 

– Det
er jeg på mange måter fortsatt, men jeg husker jeg hadde vanskelig for å forplikte meg. Så da Gina ble gravid, husker jeg at jeg
fikk en samtale fra henne hvor hun sa: «Ikke for å ødelegge stemningen, du
kan gjøre som du vil, jeg skal ikke legge noe mer på deg, men jeg kommer til å
beholde barnet, for jeg kan ikke ta abort. Når har jeg satt meg i denne situasjonen,
så kan ikke jeg gjøre det.» Da fikk jeg en så enorm respekt for henne, forteller han. 

På fødeturné

Dette gjorde at Per forsto hva han kunne miste og at han ikke var tvunget til noe. Han hadde jo alltid hatt lyst på barn, så det var på tide at han steppet opp. Derfor begynte han snart å pendle mellom Oslo og Stavanger. 

 – Vi
har gjort alt i feil rekkefølge, ler Gina og sier at de begynte med å få barn og siden kom alt det andre. 

Mens
magen vokste, ble de to kjent med hverandre. Da det nærmet seg fødsel, ble Gina
med kjæresten på turné med Riksteateret og i takt med antall applauser vokste
også følelsene mellom dem. 

I dag ville de ikke tatt det samme valget, forteller
Gina, som minnes en forestilling på et høyfjellshotell langt fra sykehus, der
hun nærmest måtte trilles rundt på en jekketralle fordi hun var blitt så stor og
sliten. 

42 prosent av kvinner i Norden er kritiske til kroppene sine – vi har spurt i et videointervju hva de liker med dem. Video: Anna Larsson/Oskar Brusén

De tre
siste ukene før nedkomsten hadde de kontakt med alle sykehusene i Sør-Norge
og opp til Oslo i tilfelle fødselen satte i gang. Den eneste gangen Gina ikke
var med, var da Per skulle spille i Horten. Idet han skulle til å gå på scenen,
ringte moren til Per, som er jordmor, fra Ullevål om at fødselen var i gang.  

– Jeg
hadde en muntlig avtale om at jeg skulle ha med meg fødselen. Så da ble forestillingen
avlyst, og han som spilte rivalen min, Håkon Ramstad, måtte kjøre meg til sykehuset.

I den
tiden bodde de litt i Oslo og litt i Stavanger, men etterhvert flyttet Per hundre prosent til olje-byen. Nå er det gått 14 år siden den såkalte «fødeturneen.»

Åse Godal og Gina Fjellheim Kjerstad er konene til de nevrotiske hjernene bak Psykodrama, selv om de selv mener at det kanskje var de som syntes det var en god idé å starte podkast? I dag spiller de uansett i serien med samme navn- som seg selv. Foto: Sondre Oldereide Michaelsen / TV 2

«Det såreste jeg vet»

Per er
glad for at han satte en grense den gangen, for selv om det kostet Riksteateret
flere hundre tusen kroner å avlyse forestillingen da Per måtte rekke fødselen, så skapte det presedens i bransjen. 

– Det
har alltid vært sånn at «the show must og on,» men jeg vil slå et slag for at fedrene
skal være med på fødselen. For det å se kona si gå gjennom det største i livet
og den umiddelbare kjærligheten som oppstår da, er helt hinsides. Jeg tror ikke
man får det samme hvis man kommer etterpå når alt har roet seg. For meg var det
det største jeg har opplevd i hele mitt liv. Om de så hadde tapt en milliard, så
hadde jeg ikke gitt meg på det.  

Per
forteller at menn og psykisk helse har vært selve grunnideen til podkasten
deres. At hvis de skulle lage en podkast som virkelig sier noe om menns mentale helse, så var de helt nødt til å snakke om de delene som er mest sårbare for dem selv: 

– Jeg med min alkoholrus
og mitt temperament i møte med familie og unger, er det såreste hos meg. Som når
jeg lager dårlig stemning fordi jeg ikke takler mine egne følelser. Og Ole som
er redd for at OCD skal gå i arv og plager familien masse med tvangstanker. De
styrer hele dagen hans og han kjører slalåm konstant mellom disse tankene og
det er kjempevanskelig.  

Han åpner om at han mange ganger hver eneste dag er nødt til å justere seg selv fordi han kjenner at han trekkes mot det negative. 

 – Ja,
du er en «catch,» ler Gina, som for å lette stemningen litt og Per ler han også mens han forteller
at han forsøker å kompensere for sine dårlige sider og sin konstant dårlige
samvittighet med å lage verdens beste mat eller gå tur med hunden Louie. 

«Finn en bedre mann»

Mens
vi snakker om Louie, den «psykt» søte firbente krølltoppen med et litt for
stort behov for å bjeffe og beskytte. Det var Ginas hjerteprosjekt å få drømmehunden, men det gikk ikke helt slik og hele Norge fikk bli kjent med Louie da Gina
deltok i NRK-serien Fra bølle til bestevenn i 2024. 

Per var med noen få minutter i programmet og
derfor fikk også Gina meldinger fra seere i ettertid: 

– Det
var damer rundt om i landet som mente jeg burde finne meg en bedre mann. Ikke en
bedre hund, eller at jeg måtte skjerpe meg som hundeeier, noe som hadde vært på
sin plass, ler Gina. 

Derfor
var de også veldig spente på hvordan Per kom til å bli mottatt av folket etter
Psykodrama, for der får man virkelig se både positive og mindre positive sider. 

Responsen har imidlertid vært mer positiv enn negativ. Ekteparet tror at grunnen
til dette er at det er såpass ekte og ærlig fremstilt.

Tok over rollen

Ole og Åse er blitt som en familie for Per og Gina. Til og med familien deres har tatt Per og Gina imot
med åpne armer, noe som betyr ekstra mye siden de to nordlendingene ikke har noen egen
nær familie i byen.

– Åses
foreldre er blitt litt som onkler og tanter og besteforeldre i våre liv også. Vi er blitt kjempeglade i dem og ungene våre har vært på overnatting hos dem og
vi feirer 17. mai sammen. 

I tillegg er de to kompisene Per og Ole faste
julenisser hos hverandre. Men hvordan er det blitt slik egentlig? 

Per forteller
at det hele startet da Ole hadde hovedrollen i et Shakespeare-stykke i
Stavanger. 

– Da
var jeg arbeidsledig, jeg gikk på NAV, og det var ingen som ville bruke meg. Jeg
flytta jo hit uten noen ting, for å være med Gina og ungene. Så en dag ringte
teatersjefen meg og spurte om jeg kunne ta over rollen for Ole. 

Det
takket han ja til og endte opp med å sitte og ni-lese på rollen i 48 timer i
strekk. Etter to døgn kunne Per gå på scenen å spille rollen, men på vei til
teateret en dag møtte han forgjengeren sin på vei til teateret. 

– Jeg
møtte han helt tilfeldig da han kom ut fra apoteket med to bærenett. Da kom vi
i snakk. Jeg var jo så happy for at jeg hadde fått jobb, mens han hadde det skikkelig
kjipt. Vi begynte å prate om dette, og etter hvert begynte vi å møtes og Ole
åpnet seg for meg. Da var det naturlig at jeg også delte av mitt liv. 

De to nye
kompisene var helt sikre på at også konene ville gå godt overens, så en dag
fikk Gina en invitasjon til vin hjemme hos Åse. Siden den gang har også de to
vært venninner og til og med forlovere i hverandres bryllup. 

Truet med tvangssalg

Per har vært mye ute på farten, noe som har gjort at Gina har hatt mye av
ansvaret hjemme alene. 

– Egentlig
helt frem til covid, har han reist ekstremt mye og jeg har vært masse hjemme
alene med ungene. Da covid kom, og vi plutselig skulle være sammen
hele tiden, var det jo uvant og vi ble kjent på en helt annen måte, forteller
Gina.  

At de plutselig fikk mer tid sammen som familie var likevel et tveegget sverd, fordi som
skuespiller var Per avhengig av et publikum for å tjene penger. 

– Jeg
hadde like mange netter borte som jeg hadde hjemme. Plutselig kom pandemien
og jeg mistet jeg alt. Gjelden bygde seg fort opp, og vi fikk brev hvor de
truet med tvangssalg på huset vårt. Jeg hadde rett og slett ikke mulighet til å
tjene penger, for alt jeg gjorde var jo avhengig av et publikum. 

Per og tenker
tilbake på hvor skummelt det var å stå i et så enormt økonomisk press. Gina mener at de er forskjellige når det kommer til hvordan å håndtere slike situasjoner,
hun er nemlig mer den som tenker at alt ordner seg, samtidig som hun er litt
mer lukket. 

Likevel husker
Gina tiden som fin fordi de fikk være sammen og ha god tid.

For Gina og Per er det viktig å vise at også lykkelige par krangler om ting, at ikke alt er Instagram-perfekt hele tiden. Foto: Sondre Oldereide Michaelsen / TV 2

Pers økonomi-angst sitter igjen og det gjør at han kan bli hissig
hvis de kaster for mye mat eller sløser med penger. Han er vant til å leve fra måned
til måned, noe som fortsatt stresser han. Men nød lærer som kjent naken kvinne å spinne, og for Per
ble dette en god dytt i retning tastaturet. 

– Det
fikk meg til å begynne å skrive igjen, og har gjort at jeg kunne bygge meg opp
igjen. Ikke bare med psykodrama, som vi har laget, men også et eget soloshow
som jeg hadde suksess med. 

Soloshowet
«En Forbainna Nordlending» høstet god kritikk, og til syvende og sist var
denne suksessen grunnen til at de kunne kjøpe huset de sitter i nå. For forestillingen
solgte ut gang på gang og flere av de store avisene trillet en sekser på terningen. 

Denne snu-operasjonen løftet 1000 kilo fra Pers skuldre. Han fikk betalt ned gjelden
som hadde hopet seg opp. 

– Jeg
var ordentlig på kjøret en stund. Så det var deilig da jeg skjønte at det kunne gå bra, at ungene kunne få sykler og det
som andre unger hadde. Men frykten henger igjen, sier Per mens han tenker tilbake.

Bodde på et kott

Men hvorfor
traff dette soloshowet så godt at det ordnet alle økonomiske problemer?
Muligens fordi det både var sabla morsomt, men også fordi Per var åpen om noe av det vanskeligste man kan snakke om: Nemlig at han som barn og
tenåring ble utsatt for overgrep. Noe vi skal komme tilbake til. 

Per
kommer fra en pitteliten plass i Nord-Norge, litt lenger nord enn Gina. I bygda var det så små forhold at det var ingen på hele øya
som var født samme årstall som han selv og han gikk derfor alene fra første til
sjette klasse. 

– Jeg fikk masse kjærlighet fordi jeg bodde mange år hos besteforeldrene mine, fordi
mamma og pappa flyttet når jeg var liten. Likevel var jeg jo bare alene i stort sett
hele oppveksten, så jeg var ekstremt usikker. Når jeg skulle begynne å sosialisere
og treffe folk, hadde jeg ikke peiling på hva som var «in» eller «ut» eller
hvordan samfunnet hang sammen.   

Kanskje var det den samme ensomheten og en søken etter en å være trygg sammen
med, som gjorde at Gina og Per så fort fant hverandre den gangen for så mange
år siden? 

Gina har vokst opp i en småby i Lofoten og hun forteller at det ikke
alltid var like greit. 

– Er
det noe du vil utdype?  

– Jeg
kan utdype det så mye som at jeg kan si at jeg kjente mye på utenforskap og ensomhet når
jeg var liten. Jeg kommer jo ikke fra noe spesielt velstående hjem, jeg hadde mange
forskjellige hjem i løpet av oppveksten, sier hun åpenhjertig og fortsetter:

– Jeg følte meg nok ganske rotløs og alene i veldig mange år av
barndommen. Det har satt spor som gjør at jeg kanskje overdriver i
andre retninger. Jeg har nok blitt i
overkant opptatt av at ingen skal føle seg alene eller rotløse, noe som gjelder
både mine unger og alle andre. Jeg vil være noe konstant og trygt for dem.

Per ser
på kona og sier: 

– Jeg
har aldri møtt et menneske som er så takknemlig for å få lov å gi et hjem til
sine barn, som det du er.

– Jeg tror at den rotløsheten og ensomheten jeg
følte så sterkt på da jeg var lita har gjort ønsket mitt om å skape et
kjernehjem for egne barn, ekstra stor. Men
så må det nevnes at jeg også hadde veldig fine ting i livet da jeg var lita.  

Gina
forteller med et glimt i øyet at det har kjentes godt å bli «voksen». At det å bli 40 år, var som en gave fordi hun endelig kjente at nå kunne ingen kødde med henne.

Per Kjerstad har slitt med den korte lunta så lenge han kan huske. Det har ført til mye skam og dårlig samvittighet overfor de han er glad i. Derfor tok han for noen år siden kontakt med familievernkontoret, som sendte han på sinnemestringskurs. Foto: Chezville og Einar Film / TV 2

Overgrep i mange år

I løpet av de åtte episodene får vi se Per ringe opp råkjørere å kjefte på dem med totendialekt,
skjelle ut en ungdomsgjeng på bensinstasjon, klikke på naboen sin og mye, mye
mer. 

Men hvor mye av dette er hentet fra virkeligheten? 

– Etter
litt press fra her hjemme, så tok jeg kontakt med familievernkontoret, forteller
Per og fortsetter: 

– Det
var noe jeg syntes var jævlig skummelt, for det høres jo ut som at de skal ta
ungene dine med en gang du slår nummeret dit, men jeg måtte få noe hjelp,
fordi jeg eksploderte jo. 

På familievernkontoret
hadde de et tilbud om sinnemestringskurs, som han takket ja til. Han understreker at han aldri har
vært voldelig, men at han kunne bli så hissig at han hadde vanskelig for å få
puste. 

– Hva var det som tirra deg? 

– Stress
og økonomi, og det ene tar det andre. Det ligger jo noe bak i historien min som
jeg har lagt lokk på, som har bygd seg opp over mange år. Så jeg vet jo
egentlig hvor det kommer fra, forteller han.

Per forteller at han i årene mellom
han var 12 og 15 år ble utsatt for overgrep gjentatte ganger av en voksen mann.
I mange år trodde Per at han var alene om å bli utsatt for dette, men i voksen
alder forsto han at det var flere ofre. 

For han har det blitt en fanesak å sørge
for å plassere skyld og skam der den hører hjemme: 

– Dette
er en ting som jeg vil at unger, ungdom og andre voksne skal kunne prate om,
for alt for lenge har den skamfølelsen ligget på feil sted. Jeg tviler ikke på
at mange av de som har forgrepet seg på barn kjenner på en enorm skam, de fleste
må jo vite at det er riv ruskende galt, men skammen skal utelukkende ligge der:
Hos dem som har tatt et valg og som har valgt å utnytte noen!   

Hvor lang tid tar det før en 13-åring blir eksponert for trening og kroppspress i Tiktok-feeden? KK har opprettet en konto til en fiktiv 13-åring for å finne det ut. Video: Anna Larsson/Oskar Brusén

Fikk fortsette

Per tror
at overgrepene kan være en grunn til at han har et veldig anstrengt forhold til
autoriteter. Personen som forgrep seg på han, hadde flere sentrale maktposisjoner i distriktet der han vokste opp. Hvis Per senser at noen misbruker makten sin,
får han full tenning med en gang. 

Overgriperen var godt likt og derfor hadde han, ifølge Per, mer spillerom til å utnytte unge, usikre gutter. 

I bygda
gikk jo ryktene, og selv om «alle» på en måte visste, var det ingen som snakket om
det. I 1999 vitnet Per mot overgriperen i en barnefordelingssak, da ble han
truet av to andre gutter som hadde blitt misbrukt, forteller han. Selv var han
blitt 19 år og skulle ut i verden, han hadde ingenting å tape på å si
sannheten. 

– De to andre vitnene trakk seg, sånn at det ble ikke noen rettsak. Min familie fikk merke noen konsekvenser av at jeg hadde snakket.  

I mange
år, lå saken død, og det skjedde ingenting. Helt frem
til i 2017. Da ringte flere unge gutter fra hjembygda til Per, forteller han.

– Jeg
trodde at overgrepene han drev med, var en sånn 80- 90-tallsgreie. Men han
har selvfølgelig fortsatt og forgrepet seg på utallige gutter gjennom årene. 

Gina, Per og Louie hjemme i drømmehuset i Stavanger. Foto: Beth-Kajsa Elveos

Truet med juling

Etter et halvt års etterforskning hadde politiet rullet opp 40 fornærmede i saken. Overgrepene skal ha pågått helt siden starten av 1970-tallet. Flere av disse sakene er blitt foreldet og Per forteller at han var et av disse «casene». 

Til slutt ble mannen dømt til fengsel i tre år og ti måneder for overgrep mot åtte gutter.

Per valgte å snakke ut om dette i soloshowet
sitt etter grundig vurdering frem og tilbake: 

– Hvis
jeg skulle forklare hvorfor jeg er blitt sånn
som jeg er blitt, så er dette en del av det. Og det er en del som har gjort at
jeg både har allergisk reaksjon mot autoriteten, misbruk selvfølgelig, men også
mot urettferdighet generelt. 

Per understreker at han aldri har «slitt» i etterkant, at han ikke har vært bitter og at det kanskje er derfor han ikke har hatt vanskelig for å snakke om fortiden. Samtidig sier han dette: 

– Det som gjør det tøft er at det er så utspekulert og urettferdig gjort av overgriperen. 

– Det er så mange aspekter i dette:  Fra den skammen som man har hatt fordi man har
vært usikker på om man selv har vært med på det, fordi man fikk ereksjon. Og skyldfølelsen fordi man kanskje har gjort noe for at den personen skal bli tent
på deg. Alt dette må jeg egentlig stå i, men jeg kommer ikke til å slutte å snakke om det. 

Han mener
vi må tørre å åpne øynene å se rundt oss, ikke være naive for hvordan folk egentlig
er. At det er lov å stille seg spørsmålet om hvorfor enkelte mennesker søker
seg til noen jobber eller verv, uten at det betyr at man mistenkeliggjør folk. 

– På
små steder og i bygder blir man straffet for å si fra om ting. Man blir sett på
som et utskudd, man blir ikke trodd. Jeg har blitt truet med juling mange ganger
fordi jeg snakket om overgrepene, av andre som også var blitt misbrukt. Fordi
de skammet seg over det og var redde for at det skulle komme frem hva de var blitt utsatt for.

Aldri snakket om

Gina
forteller at dette er noe hun kjenner seg igjen i. Da hun var bare 14 år gammel, opplevde hun også noen kjipe opplevelser av denne karakter. Hun
forteller at hun dro på politistasjonen for å anmelde det, men at den som satt
i skranken kjente gjerningspersonen og sendte henne et nedverdigende blikk. Som
om den personen sa til henne at hun aldri ville bli trodd. Men Gina sto i det,
og personen som forgrep seg på henne endte opp med å bli dømt. I ettertid har hun truffet denne personen i hjembygda, og det er ikke alle som
vet hva som skjedde den gangen. 

– Men
hvordan har den opplevelsen som du hadde formet deg i voksen alder?   

– Jeg er litt usikker, faktisk. Dette er ikke noe jeg har snakket om før. Jeg har alltid holdt kortene tett til brystet når det
kommer til personlige ting – i alle fall det såre og kjipe. Å dele gjør deg sårbar, og jeg har alltid hatt en
forestilling om at hvis jeg snakker om disse tingene så kan det ende med at
folk syns at jeg er ekkel eller ikke liker meg. Den
rasjonelle meg vet jo selvsagt at dette er helt feil, ja faktisk helt urimelig,
men frem til nå er ikke dette noe jeg har fortalt til andre enn Per og min
psykolog. 

Selv om det
er første gang hun snakker høyt om det hun ble utsatt for som tenåring, er hun
enig i at det er viktig å snakke om det. Spesielt fordi at det alt for ofte er
ofrene som sitter igjen og føler på skam og ikke tør å åpne opp om traumer. 

En lang vei

Det tar i
snitt 17 år før et offer for seksuelt misbruk makter å si fra om det. I mange
tilfeller er saken da foreldet, og det er for sent å få en person dømt for det.
Som i Pers tilfelle, der hans sak allerede var foreldet da saken kom opp for
retten. Per er likevel glad for at de andre ble trodd. 

I dag har
Per jevnlig samtaler med barnevernsansatte, som lurer på hva man skal se etter
for å avdekke misbruk. Han vet jo at han bare kan ta utgangspunkt i seg selv,
men kjenner at det gjør godt å kanskje kunne være til hjelp. 

Han vil ikke at
noen skal oppleve det samme som han har gjort: Å bli frarøvet en stor del av
barndommen, at oppveksten skal bli besudlet av noen som er ute etter å misbruke. 

De har
kommet en lang vei fra små kår, på små plasser, mellom fjell og hav i nord. Hvem
skulle tro at disse to skulle finne hverandre og bygge et nytt liv sammen på
andre siden av landet. Her har de, til tross for traumene fra fortiden, kjøpt
seg drømmehuset og lever et godt liv med de tilsammen tre barna sine. Hver dag
tenker de på hvor heldige de er, hver dag ser de på hverandre og sier: 

– Tenk
at vi bor her!