Ensomhet, Bergen | Ensomhet hos voksne: – Da jeg flyttet tilbake til Norge og Bergen, trodde jeg vennskap skulle komme naturlig. Det gjorde det ikke

For seks år siden flyttet jeg til Bergen uten å kjenne noen her. Da jeg flyttet, var mitt største ønske et stabilt, godt sosialt nettverk. Jeg ønsket meg noen å dele hverdagen med, noen å ringe når alt føles litt mye, noen å bare være sammen med, le og fjase. Dele mine hobbyer og interesser med flere.

Jeg har bodd mange år utenfor Norge, omgitt av nye mennesker hele tiden. Da jeg endelig bestemte meg for å flytte tilbake til Norge og fikk jobb i Bergen, trodde jeg vennskap skulle komme naturlig. Det gjorde det ikke.

Og det er ikke fordi jeg ikke prøver. Jeg tar initiativ, inviterer, møter mennesker, prøver igjen, igjen og igjen – i håp om at noe skal vare.

Ofte blir det bare hyggelige møter. Små glimt av nærhet, før livet ruller videre. De fleste har fullt opp. Jeg merker det. Livene er planlagt til siste time.

Og ofte står jeg igjen – midt blant folk – men litt på utsiden.

Jeg er ikke alene om å føle det slik. Stadig flere voksne oppgir at de føler seg ensomme, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. De har jobb, kolleger – kanskje familie – men likevel ingen å ringe når livet butter.

Jeg tror vennskap i voksen alder handler mer om mot enn om flaks.

Ensomhet i voksen alder er sjelden dramatisk. Den skriker ikke. Den bare legger seg stille i mellomrommene mellom jobb og middag, mellom trening og leggetid. Og er litt vanskelig å snakke om. Vi vil jo ikke virke ensomme.

Virkeligheten er at mange av oss mister de naturlige møteplassene med årene. Folk flytter, skifter jobb, får barn, går gjennom brudd – og glir gradvis fra hverandre. Vi blir flinkere til å svare på e-poster enn på invitasjoner. Flinkere til å like innlegg enn å møtes.

Aldri før har vi hatt flere måter å kommunisere på, men heller aldri flere som føler seg alene. Forskning viser at nære relasjoner er den viktigste faktoren for et langt og lykkelig liv. Ikke penger, ikke status; mennesker. Likevel er det nettopp de vi har minst tid til.

Jeg tror vennskap i voksen alder handler mer om mot enn om flaks. Det krever mot å være den som sender en melding. Det krever mot å invitere, og å slippe noen inn når kalenderen allerede er full.

Jeg har spurt meg selv mange ganger om det er meg det er noe galt med. Innerst inne tror jeg ikke det. Jeg tror bare mange av oss har glemt hvor mye kraft som ligger i de små tingene.

Ensomhet forsvinner sjelden av seg selv. Den løses ikke med store ord eller perfekte løsninger, men med små handlinger – et blikk, en melding, en invitasjon. Fellesskap er ikke noe vi får utdelt, det er noe vi skaper sammen. Når vi våger å åpne døren for andre, selv om kalenderen er full, kan vi bygge broer til hverandre.

Neste gang du får en invitasjon fra noen, kanskje ikke bare si «nei takk», men velg å si «ja» og inkluder. Det kan bety mye for den som spør. Og neste gang du tenker «jeg burde sende en melding» – gjør det. Det kan være starten på noe kjempefint.