Helse Møre og Romsdal, SNR

Jeg kunne personlig ikke brydd meg mindre om Molde-kreftene som nå blir overkjørt. Etter å ha sett dem herse og herje med fagfolk og pasienttilbud på Nordmøre siden helseforetaksmodellens morgen, vil det ikke bli grått krokodilletårer på deres vegne. Man høster som man sår.

De menneskene vi derimot bør bry oss om, er de SNR-ansatte som vil møte oss som pasienter. Mange av dem er nå i ferd med å slite sålene ned til læret. Sykefraværet var i november på nær 10 prosent, og overbelegget av pasienter synes kronisk. Svaret på utfordringene er i stedet forverrende. Kutt i pleiefaktoren måtte til for å komme i mål med budsjettet, leser vi i saksutredningen.

Hva er det vi holder på med i Norge?

17.000-19.000 yrkesutdannede sykepleiere jobber i dag utenfor helsetjenesten. Spørreundersøkelser viser at to av ti vil forlate yrket. Det er det stikk motsatte av det vi trenger for å møte de enorme demografiske endringene med dobling av antall eldre over 80 år. Likevel fortsetter rovdriften på folket på gulvet, fordi økonomene hver eneste gang lander på at det bare er her den prosentvise effektiviseringen monner nok til å komme i mål med liksom-budsjettene.

Er det noe de ikke forstår, eller vil de rett og slett ikke forstå konsekvensene?

Vi som er kontorrotter kan finne igjen arbeidet vårt ugjort når vi er tilbake fra sykdom eller ferie. De av oss som jobber under frister, må da ta i litt ekstra for å rekke dem, men det er også det vi må tåle. Andre oppgaver blir utsatt til vi har ledig tid til å utføre dem. Og noe av det vi skulle gjort, blir kanskje prioritert bort – uten at det er dypt savnet av noen.

Sånn er det ikke i sykehushverdagen. Man kan ikke si til pasienten at nei, fru Hansen, den dyvåte bleien får vente til i morgen, og det kateteret får vi tømme når hjelpepleier Olsen er tilbake feberfri på mandag. Faktum er at noen andre må gjøre det i stedet, på toppen av alt annet. Innleie er fy fy, så løsningen blir ofte overtid til dobbel lønn. Til slutt ryker både strikken hos den ansatte og budsjettet til klinikken. Og når det først ryker, ryker det MYE.

Om ti år er disse menneskenes kompetanse og omsorg kritisk mangelvare. Når skal man begynne å ta vare på dem, i stedet for å mishandle dem ved å konkludere med at det er mulig å skvise enda mer blod, svette og tårer ut av dem?

Ifølge kommentarfeltene bør løsningen heller være at toppsjef Olav Lødemel & Co går ned i lønn. Det monner svært lite i et helseforetak som er i ferd med å gå over en milliard i underskudd på to år, men det bør samtidig være på sin plass å sette de folkelige kravene inn i et større bilde.

Ap-regjeringen messer advarsler om hvor ille det vil gå hvis vi ikke lykkes med å styre mer av arbeidskraften vår over mot pleieyrkene, men er selv en marginal pådriver til omstillingen. Hele foretaksgruppen Helse Midt-Norge er i statsbudsjettet pålagt å kutte byråkratiet sitt med 27,5 millioner kroner. Av dette skulle det bare mangle at det regionale helseforetaket i Stjørdal tok 11 millioner. Dermed er kravet til byråkrati-kutt i helseforetakene skarve 16,5 millioner kroner – av et totalbudsjett på 28.443 millioner (0,6 prosent). Det er en vits av en framdrift, der man kan spørre seg om det viktigste er å ikke risikere å terge på seg taleføre fagforbund.

Helse Møre og Romsdals administrasjon i Ålesund har i 2025 et lønnsbudsjett på 584 millioner kroner. 584.257.140 kroner! Av dette skal det i kriseåret 2026 kuttes ni millioner eller 1,5 prosent. En vits etterfølges gjerne av en ny vits.

Her er det også noe som skurrer. Når privat næringsliv nedbemanner, henter de inn konsulentselskaper som til dels brutalt saumfarer organisasjonen på jakt etter fett. Mye av det finner de ofte på ledelsesnivåene, mens de tvert imot er opptatt av å skjerme de produserende delene av kjernevirksomheten, så man ikke risikerer å miste nøkkelpersonell.

Trenger den mellomlederen egentlig en rådgiver? Trengs det så mange direktører, og må den direktøren ha en sekretær? Hvorfor fortsetter dere å bruke like mye ressurser i fagavdelingen, som for en stor del belaster klinikkene med ymse arbeidsoppgaver, når hovedutfordringen er nok likviditet til å betale ut lønn?

HMR har hyret inn konsulentselskapet Deloitte i prosessen. Jeg nekter å tro at de har vraket den tradisjonelle fettjakten. «Noen» har nok gitt dem et annet mandat, der det i stedet skal fokuseres på at det finnes helseforetak som produserer mer effektivt enn Helse Møre og Romsdal. Foretaksledelsen retter kravene nedover i organisasjonen, mer enn til seg selv.

En meget direkte arbeidsgiver jeg en gang møtte i en lønnsforhandling, dundret neven i bordet og slo fast at «hvis alle skal ha landsgjennomsnittet, så kommer landsgjennomsnittet til å gå til helsike!». Sant nok rent matematisk, men den betraktningsmåten kan også snus på hodet: Man kan ikke kreve at alle leverer best practice. Hvis det alltid skal være kravet, vil fotfolk bare fortsette å forlate helsesektoren, og det blir bare dyrere og dyrere å holde den gående.

Man kan avvise angrepene fra grasrota som primitive, men det er signaleffekten av dette kuttregimet man finner igjen i kommentarfeltene. Det ligger også en signaleffekt i at de tre ansattrepresentantene bak lukkede styredører nylig stemte mot toppsjefens lønnsøkning på nærmere 95.000 kroner. Det signaliserer en forventning om at noen burde gå foran, men som ikke gjør det.

I stedet registrerer vi at man ufortrødent fortsetter med å rasere også siste rest av spesialisthelsetilbudet på Nordmøre. Trolig er det bare et tidsspørsmål før DPS Kristiansund vs. DPS Molde blir et tema, og at driften av SNR Kristiansund blir redusert til ti måneder av året, er nok bare begynnelsen på stadig nye kapasitetskutt. Det er lite hjelp i en smørbrødliste av vedtatte pasienttilbud på papiret, hvis de ikke skal holdes åpne.

En prosess med omstillingskrav som er så dårlig balansert, både geografisk og mellom kontor og pasientgulv, har høy risiko for å spore av. Her trengs det et voksent styre som tør å ta tak.