Johannes Wåhlberg 17 år
Publisert:
15. desember 2025 kl. 07:43
Oppdatert:
15. desember 2025 kl. 07:43
Dette er et innlegg i Debattklubben, Adresseavisens debatt for ungdom. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Da jeg var yngre hadde jeg en drøm: å bli rik. Jeg tenkte jeg skulle bli en gruvearbeider og en dag finne gull, eller bli butikkansatt, der jeg var sikker på at jeg fikk beholde alle pengene i kassa.
Da jeg ble eldre, forsto jeg at det ikke fungerte helt slik. Etter hvert begynte jeg i stedet å tro at jobber som aksjemegling, konsulentvirksomhet eller til og med kryptotrading, som jeg egentlig ikke helt forsto hva innebar, var veien til rikdom.
Jeg så for meg dyre dresser, kontor med utsikt og folk som nikket klokt i møter. Jeg trodde jeg skulle skape framtiden, være en viktig brikke i samfunnet og møte opp i dress hver dag på vei mot rikdommen.
Jeg tror ikke jeg er alene om denne drømmen. Mange på min alder, og enda yngre, ser opp til akkurat denne typen personer. Men med tiden har jeg innsett at dette ikke er helt slik jeg opprinnelig trodde.
Jeg trodde jeg skulle skape framtiden, og møte opp i dress hver dag på vei mot rikdommen. Men med tiden har jeg innsett at dette ikke er helt slik jeg trodde, skriver Johannes (17).
Foto: Aksel Oliver Egge
Jeg har nå gått på videregående i to og et halvt år, og jeg opplever at denne holdningen har utviklet seg. Spesielt blant unge i Norge ser vi at jakten på rikdom og finansfasaden har blitt en del av kulturen vår. Samtidig viser nyere undersøkelser en bekymringsfull trend: I Oslo har andelen elever på videregående som oppgir å ha brukt kokain det siste året, nesten tredoblet seg fra 2018 til 2023.
Denne utviklingen gjør noe med hvilke idealer som får oppmerksomhet. Mange på min alder blir påvirket av en stadig sterkere glorifisering av et liv preget av status, dyre klær, prestisjefylte jobber, og for noen, kokain. Er dette virkelig livet vi ønsker at ungdom skal se opp til?
Gjennom entreprenørskapslinja på Thora Storm VGS har jeg fått en liten smakebit på hvordan arbeidslivet kan se ut for dem som jobber innenfor business, ledelse og entreprenørskap.
Mitt inntrykk er at mye av hverdagen ofte består av konferanser, messer, møter og nettverksbygging. Jeg har også vært på besøk hos flere store aktører innen norsk næringsliv, og jeg ble nesten litt overrasket over hvordan ting faktisk fungerer.
Hos mange virker det som om arbeidet deres først og fremst handler om å holde hjulene gående med minst mulig innsats. Det er lite lidenskap og lite entusiasme for det de virkelig jobber med, og det synes jeg er litt trist.
Johannes (17) har hendene fulle – og elsker det Bak julelysene i en oljestat
Det er selvfølgelig helt greit at ikke alle brenner for jobben sin, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av å ha blitt litt lurt. De menneskene jeg tidligere trodde var selve definisjonen på suksess, viser seg ofte å gjøre mye mindre enn jeg hadde forestilt meg.
Det virker heller ikke som om det bare er jeg som har latt meg lure. Mange i min alder kler seg pent, drømmer om aksjemegling og finans, og noen tyr til kokain fordi det oppfattes som «kult» og en del av den livsstilen de ønsker å etterligne.
Adresseavisen publiserte nylig en artikkel om elever på en businesslinje i Trondheim. «Vi blir kanskje sett på som Exit-gutter», sier en av dem.
Livsstilen som portretteres i Exit bør verken normaliseres, romantiseres eller fungere som et ideal for noen og aller minst for ungdom som fortsatt er i ferd med å finne ut hvem de vil være.
Det er trist at vi har et samfunn der en livsstil preget av rus, prostituerte og overfladisk luksus blir sett på som mer prestisjefylt enn mange andre yrker. Det å være aksjemegler skaper i seg selv ingen direkte verdi for samfunnet; man flytter og bytter på verdier vi som fellesskap har blitt enige om at har en viss pris.
Likevel finnes det mange dyktige mennesker i slike stillinger, mennesker som i teorien kunne ha bidratt innen yrker vi faktisk har stort behov for. Norge trenger innovasjon, teknologer, lærere, sykepleiere og leger, kompetanse som bygger samfunnet videre, ikke bare administrerer det.
Henrik (Tobias Santelmann), Jeppe (Jon Øigarden), Adam (Simon Berger) og William (Pål Sverre Hagen) er fire menn i finansbransjen som trår langt over moralske grenser i TV-serien «Exit».
Foto: Fremantle/NRK
Jeg skal ikke påstå at jeg selv leder med et perfekt eksempel. Jeg er ikke bedre enn noen andre, bare fordi jeg har disse meningene, jeg er 17 år og har fortsatt mye igjen å oppleve og lære. Folk må selvfølgelig få leve akkurat slik de ønsker, og jeg har ingen rett til å bestemme hvordan andre skal leve livene sine.
Men jeg kan likevel se hvilken effekt denne kulturen har på unge. Jeg tror blant annet at den økende kokainbruken blant ungdom delvis kan forklares med at denne livsstilen blir glorifisert og fremstilt som noe attraktivt. Skal virkelig et stoff som ødelegger liv, være et symbol på status?
Jeg påstår ikke at bestemte jobber er «ubrukelige», det er viktig å si at det ikke er noe galt i å ha ambisjoner om å bli rik. Å drømme stort, jobbe hardt og ville skape noe, det er sunt.
Poenget er at jeg, og mange i min generasjon, har vokst opp med en følelse av å bli lurt. Vi har blitt fortalt, gjennom sosiale medier, gjennom populærkultur og gjennom den generelle ungdomskulturen, at det store målet i livet er å oppnå en slags «kokain-og-aksjemegling»-livsstil.
At suksess handler om dyre dresser, raske penger og et liv som ligner mer på en TV-serie enn på virkeligheten. Og det er nettopp det som er problemet: denne ideen om hva som er verdifullt og viktig, er både misvisende og skadelig.
Er du mellom 15 og 19 år? Meningene dine teller! Les innlegg fra Debattklubben her!