I debatten om barne- og ungdomsfotballen i Fredrikstad er det viktig å rydde i hva som faktisk diskuteres:
- Silje Waters har utfordret seleksjon av spillere inn i FFK-systemet.
- Mitt anliggende har hele tiden vært et annet: Bytte av klubb utenfor FFK-systemet, og hvordan voksne påvirker disse prosessene i breddefotballen.

Les også
Er det FFKs jobb å støvsuge talenter fra 11-årslagene?
Les også
Fei for egen dør før vi gjør FFK til hovedproblemet
Når disse temaene blandes, blir både debatten og løsningene uklare.
Når FFK nå svarer samlet på innleggene og titulerer det med barnefotballen i Norge, oppleves det derfor som om man svarer på et annet spørsmål enn det som faktisk ble stilt. Det bidrar dessverre mer til å lukke enn å åpne for reell refleksjon.

Les også
Debatten om spillerutvikling i norsk fotball blir ofte unyansert
1. To ulike problemstillinger
Diskusjonen om tidlig seleksjon inn i FFKs egne lag er legitim og viktig.
Men mitt innlegg handlet om noe annet: Hvordan barn flyttes mellom breddeklubber, ofte drevet av voksne, forventninger og prestisje – ikke nødvendigvis av barnas egne behov eller utvikling.
Dette skjer i en alder der utvikling er uforutsigbar, og der trygghet og miljø ofte betyr mer enn nivå og resultater. Tilhørighet er essensielt for all utvikling.
Disse to temaene bør ikke blandes sammen, for da blir også svarene uklare, og mange av dørene som åpnes er allerede sparket inn.
2. Forslag er spilt inn – men ingen varige tiltak er etablert
Over flere år, og lenge før min tid, er det spilt inn konkrete forslag til hvordan en toppklubb kan bidra positivt i hverdagen til naboklubbene. Eksempler har vært:
- bruk av FFKs fagkompetanse ute i klubbene
- veiledning og støtte til trenere i breddeklubbene
- tiltak for de nest beste og marginalt svakere spillerne enn de som selekteres
- varige samarbeidsmodeller som ikke handler om spillerrekruttering
Dette er forslag som kunne styrket fotballen lokalt uten å tappe klubbene for spillere, og samtidig bidratt til bedre utviklingsmiljøer over tid.
Likevel står vi igjen med det samme bildet:
Tiltakene som finnes i dag er blant annet FFK Ekstra, FFK Pluss, FFK Fotballskole og FFK Akademi – alle tilbud der økonomi, seleksjon eller rekruttering til eget system er en del av totalen.
Det er fullt legitimt, men det er viktig å være ærlig på at dette ikke er tiltak for breddefotballen som helhet.
3. Breddefotballen trenger varighet – ikke enkeltstående tiltak
Det breddefotballen etterlyser er ikke symboltiltak eller kortvarige prosjekter, men langsiktig og forutsigbar kompetansedeling. Trenerutvikling og klubbkultur bygges over tid, ikke gjennom enkeltstående arrangementer.
Når dette uteblir, må også breddeklubbene forholde seg til realitetene: Hjelpen utenfra kommer ikke. Da er det heller ikke rimelig å forvente at klubbene skal innrette seg etter en støtte som aldri materialiserer seg.
4. Inkludering er breddeklubbenes ansvar
Inkludering av barn og unge i idretten skjer i nærmiljøene, ikke hos toppklubben. Det er her hverdagen leves, treningen gjennomføres og relasjonene bygges.
FFK har verken mandat eller mulighet til å løse dette for hele byen – og bør heller ikke tillegges et ansvar, eller gi inntrykk av å ta et ansvar de ikke kan bære.
Å plassere inkluderingsansvaret hos toppklubben bidrar til å svekke anerkjennelsen av arbeidet som faktisk gjøres lokalt på grasrota.
5. Utvikling må skje innenfra
For breddeklubbene betyr dette én ting: Utviklingen må skje lokalt. Den må forankres i egne verdier, egne trenere og egne miljøer.
Gjennom samarbeid mellom breddeklubber, kompetansedeling og tydelige rammer kan man skape robuste utviklingsløp – uten å være avhengig av hjelp utenfra som verken er sannsynlig eller bærekraftig.
6. Derfor står hovedspørsmålene fortsatt åpne
FFKs siste innlegg beskriver hvordan klubben jobber, men svarer fortsatt ikke på:
- hvorfor barn bytter klubb lenge før de kommer til FFK og ikke minst etterpå
- hvordan voksne påvirker disse valgene i stadig tidligere alder på jakt etter marginer
- hvordan vi ivaretar hele spillergrupper – ikke bare de beste, men resten
- hvordan vi kan skape trygge, stabile utviklingsmiljøer i breddefotballen hvor tilhørighet er sterkest
Dette er spørsmål som berører langt flere enn én klubb, og som fortjener en åpen og ærlig diskusjon.
Det var disse spørsmålene som ble reist. De står fortsatt.