Landslaget, Oslo | Finn Bjørn Tønder er lei av Oslo-favoriseringen: – La publikum på andre kanter av landet få oppleve Ødegaard, Ryersen, Møller Wolfe og de andre på nært hold

Jeg har alltid vært over gjennomsnittet interessert i fotball. Både lokal-, nasjonal- og internasjonal fotball. Men jeg har aldri brydd meg noe særlig om det norske landslaget.

Det henger ikke sammen med at Norge i min levetid sjelden har hevdet seg mot gode landslag. Forklaringen er enkel: Jeg har alltid fått den følelsen at Norge i fotball bare er til for dem som bor i Oslo. Det har liksom alltid vært en Oslo-greie, opphauset av journalister i hovedstaden.

Mye av forklaringen er selvsagt at alle de viktige hjemmelandskampene er blitt spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Ja, nå for tiden spilles alle kampene i Oslo. For en god tid siden hendte det at andre byer også fikk se Norge i landskamp, men det var stort sett bare uvesentlige kamper mot lag med totalt ukjente spillere.

Likevel har Bergen klart å skrive seg inn med gullskrift i det norske herrelandslagets historie. Til og med to ganger har Bergen klart det! For det var på Brann Stadion rekorden gjennom alle tider ble satt. Aldri har Norge scoret flere mål enn mot Finland på Brann Stadion i 1946. 12-0 sto det til slutt.

Men også kampen mot Skottland på Brann Stadion 4. juni 1963 ble svært lenge regnet som den største bragden i Norges fotballhistorie. På den tiden var det utenkelig at norske fotballamatører kunne gjøre annet enn å tape mot profesjonelle spillere fra store fotballand. Og så trillet «Kniksen» & Co. ball i hatt med Denis Law og andre giganter på Skottlands lag. Law scoret riktig nok 3 mål, men Norge vant 4-3 og hele Bergen gikk av hengslene. Selv spillere fra Fredrikstad og Sandefjord ble helter i byen mellom alle disse fjellene.

Omtrent siden da har aldri store landskamper blitt spilt andre steder enn i Oslo, når Norge har hatt hjemmekamp. Og selv etter mange kamper uten fullsatte tribuner i Oslo, har Norges Fotballforbund (NFF) de siste ti-årene sagt nei til A-landskamper andre steder enn på Ullevaal. Begrunnelsen har vært at de ville gjøre Ullevaal til Norges fotballfort.

Fra balkongen på Rådhuset i Oslo sa Ståle Solbakken sa at Oslo-publikummet var Norges ryggrad, og at de derfor fortjente at spillerne kom til dem. – For noe tull!
Foto: Heiko Junge

Dessuten, og det er trolig den viktigste årsaken: Sponsorene har egne losjer på Ullevaal, og anser det som viktig overfor kunder og andre de inviterer til losjene sine. Og sponsorene vil ikke NFF irritere.

Jeg tror det er umulig å få NFF med på å gjøre som for eksempel fotballgiganten Tyskland. Tyskerne har ingen fast hjemmearena. Landslaget spiller alle sine viktige kamper på forskjellige baner rundt omkring i landet. På den måten får «alle» som vil se heltene sine hjemme, og man bygger opp en kjærlighet til landslaget som er unik. Hele Tyskland er med. I Norge er det bare dem i oslogryta som kan være sikker på at de har en mulighet til å få se Erling Braut Haaland, Nusa, Bobb og alle de andre heltene live.

Og på toppen av det hele var det de samme som fikk muligheten til å hylle landslaget da heltene kom hjem fra den imponerende 4-1-seieren over Italia i Milano. Spillerne ble mottatt av Oslos ordfører i Oslo rådhus foran 40.000 i Oslo.

Jeg sier ikke at spillerne skulle ha dratt til Bergen, Trondheim eller en annen by. Men mottakelsen hadde garantert blitt like entusiastisk andre steder, og spillerne skulle uansett hjem til sine respektive klubber, helt andre steder enn Oslo. De måtte på ingen måte til Oslo.

Nå har vi endelig et godt landslag igjen. Ikke siden Drillos har vi egentlig hatt det. Og dagens utgave er kanskje det beste gjennom alle tider. Skal den også bare være en Oslo-greie? Det virket slik da de returnerte fra Italia. Ståle Solbakken sa det fra Oslo rådhus. Han sa at Oslo-publikummet var Norges ryggrad, og at de derfor fortjente at spillerne kom til dem.

For noe tull! Ville ikke publikum i Stavanger, Tromsø, Bodø, Trondheim og Bergen ha jublet minst like mye hvis deres by var vertskap for 3-0 over Italia eller 5-0 over Israel? Selvsagt spiller publikumskapasiteten en rolle, men entusiasmen er ikke Oslo alene om. Ja, Oslo er ikke en gang vant til annen fotballglede enn når landslaget spiller godt. For hva er KFUM og Vålerenga mot Bod/Glimt, Brann, Viking og Rosenborg?

Men jeg skal ikke være primitiv fotballpatriot. Jeg vil heller gi NFF et velmenende råd: Før VM braker løs i USA, Canada og Mexico skal Norge spille mange treningskamper, helst mot gode lag. Det arbeides med det nå. Og det er ganske så sikkert en selvfølge for Solbakken og hans medhjelpere at hjemmekampene skal spilles på Ullevaal Stadion i Oslo. En kamp er allerede bestemt.

Hva med å tenke nytt? Ingen av kampene i VM spilles på Ullevaal. Spillerne må rett og slett vende seg til landslagsspill på andre baner. Og da er det faktisk minst to gode grunner til å la de viktige treningskampene foregå helt andre steder enn i Oslo. Grunn nummer to er nemlig å la publikum på andre kanter av landet få oppleve Ødegaard, Ryersen, Møller Wolfe og de andre på nært hold.

TV-kommentatorene overgikk hverandre i å si omtrent følgende da spillerne kom hjem fra Italia: «Tenk hvor stor stas det er få små gutter og jenter å få være så nært på VM-heltene sine. Dette vil de huske resten av livet», sa faktisk flere av dem.

Hvorfor skal bare barn i Oslo få slike minner?