– For en idiot!
Mark Gatiss ler høyt og rister på hodet når han forteller om den første lønna si. Ikke fordi den var stor, men fordi tenåringen Mark brukte den på å få sydd en tredelt tweeddress.
– Jeg ville bare bli voksen. Jeg satt ikke og ventet.
59-åringen har en lang karriere bak seg og er for mange nordmenn et kjent ansikt fra serier som «Sherlock», «Doctor Who», «Dracula», «The League of Gentlemen» og «Game of Thrones».
KVALITETS-KRIM: Gatiss skamroser sine «Sherlock»-kolleger Martin Freeman og Benedict Cumberbatch. – Hvis man kunne tappe den kjemien på flaske, ville man gjort det igjen og igjen, sier han til Dagbladet. Foto: Hartswood Films/REX/NTB
Filmlista hans rommer alt fra Oscar-vinneren «The Father» og kostymedramaet «The Favourite», til blockbustere som «Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One».
– Jeg har alltid sagt at jeg ble satt på jorda for å lage den typen ting jeg selv liker å se – på julaften eller en hvilken som helst dag, sier Gatiss.
Nå sitter han på Zoom fra et slott i Skottland der han spiller inn andre sesong av krimserien «Bookish». Han er sliten, men fornøyd.
– Det er et periodedrama rett etter krigen, med mord, overnaturlige undertoner og en homofil hovedperson. Jeg får kombinert alt jeg elsker, sier han fornøyd.
– Ville gjort igjen og igjen
Skuespiller, manusforfatter, regissør, produsent. Mark Gatiss har gjort karriere på å dyrke alt det han satte pris på som barn: spøkelser, skrekk, mordmysterier og britisk høykultur med en skrudd vri.
Men den rollen som særlig mange forbinder med ham, er kjempesuksessen «Sherlock» – serien som han selv var med på å skape, og hvor han spilte rollen som Sherlock Holmes’ storebror, Mycroft.
Serien tok verdens mest berømte detektiv inn i vår tid og gjorde Benedict Cumberbatch og Martin Freeman til superstjerner.
GULL-TRIO: Mark Gatiss spilte mot Benedict Cumberbatch (t.v.) og Martin Freeman i «Sherlock». Serien ble en global suksess og gjorde trioen til superstjerner. Foto: Hartswood Films/REX/NTB
– Stephen Moffat og jeg fikk ideen om å flytte historien til nåtida, og nøkkelen var vennskapet mellom to unge menn som deler leilighet. Det er et veldig moderne utgangspunkt.
Han smiler.
– Og så var vi heldige, for noen ganger stemmer alt – timing, manus, casting. Martin og Benedict hadde fantastisk kjemi. Hvis man kunne tappe det på flaske, ville man gjort det igjen og igjen.
Ryktene om en ny sesong dukker stadig opp. Gatiss kan ikke love noe, samtidig som han har et glimt i øyet.
– Vi hadde faktisk en filmidé under pandemien. Den var veldig god, men det har aldri falt helt på plass. Alle er så travle. Kanskje vi skal la det ligge litt, la folk savne det. Så kan vi gjøre det når vi er blitt 80.
– Blir skremt
Skrekk og gru i jula
Utgangspunktet for intervjuet er egentlig noe helt annet: Gatiss’ kjærlighet til spøkelser og hans rolle som drivkraft bak BBCs tradisjonsrike kortfilmserie, «A Ghost Story for Christmas».
Han har skrevet og regissert flere i årenes løp, blant annet «Count Magnus», «Lot No. 249» og «Woman in Stone» som alle kan strømmes via BritBox denne jula.
SE BAK DEG: «Game of Thrones»-stjerna Kit Harington i en scene fra grøsserkortfilmen «Lot No. 249», basert på en historie av Sherlock Holmes-forfatteren Arthur Conan Doyle. Foto: BritBox
– Jeg vokste opp med filmatiseringene på 70-tallet, og spøkelser har alltid vært favoritten min. Jeg elsker all skrekk, men spøkelseshistorier er det jeg liker aller best. Det er noe med grøssende julefortellinger fortalt ved peisen som alltid har tiltalt meg.
59-åringen mener Charles Dickens må ta mye av «skylda» for at jul og overtro hører sammen.
– «En julefortelling» er jo selve grunnmuren i hvordan vi forstår jula. Ånder står i sentrum, og Dickens baserte seg på gamle tradisjoner – folk satt foran peisen og fortalte historier. Og de handlet sjelden om solrike sommerdager.
Jula, sier han, er både glad og melankolsk.
GUFFEN UHYGGE: Grøsser-kortfilmen «Count Magnus» fikk undertegnede til å skvette skikkelig i stolen flere ganger. Se den på eget ansvar. Foto: BritBox
– Man ser seg rundt og tenker på dem som ikke er der lenger. Samtidig ser man framover. Det er et vendepunkt i året. Derfor føles det naturlig at spøkelser hører hjemme der.
«Die Hard»-debatt: – Ikke en julefilm
Grøss i norske omgivelser
Kortfilmen «Count Magnus» er bygget på M.R. James’ klassiske spøkelseshistorie og foregår i Sverige.
En nysgjerrig, britisk reiseforfatter kommer til et staslig svensk gods. Der oppdager han at en lenge avdød adelsmann ikke hviler så lett i graven sin som man skulle håpet.
Gatiss forteller at han har aldri vært i Norge, men utelukker ikke at det kan skje.
– Jeg er sikker på at hvis man ser at det er mulig å filme i et vennlig land, så sier man ikke nei til det.
DETEKTIVLEGENDE: David Suchet og Mark Gatiss under innspillingen av Agatha Christies Poirot-mysterium «Stevnemøte med døden» i 2008. Gatiss har selv bearbeidet flere av Christies historier til manus. Foto: ITV/REX/NTB
Og hvis han først skulle lagt en spøkelseshistorie hit?
– Slike fortellinger er veldig tilpasningsdyktige. Et godt opptakssted gir enorm visuell verdi. Hvis jeg fant et fantastisk norsk sted – for eksempel et gammelt trehotell – kunne jeg helt klart flyttet historien dit.
Han smiler.
– Skandinavia har en utrolig rik folklore – ikke bare troll, men masse annet spennende å utforske.
Åpenhjertig: – Har opplevd sorg
Vampyrbeskyttere i slekta
At fascinasjonen for det overnaturlige sitter dypt, fikk Gatiss bekreftet da han deltok i den britiske utgaven av «Hvem tror du at du er?» i 2015.
Slektsforskningen avslørte blant annet at en grein på familietreet hans hadde et rykte for å være både historiefortellere og – ifølge lokale legender – «vampyrjegere».
– Hvordan var det å få den nyheten?
– Du kan jo forestille deg! Det var helt utrolig, og jeg visste ingenting. Under opptakene la jeg merke til at de filmet meg fra rare vinkler mens jeg gikk gjennom knirkende porter, og jeg tenkte: «Dette leder et sted.»
TV-FAVORITT: Mark Gatiss spilte rollen som Tycho Nestoris – en representant for Jernbanken i Braavos – i flere sesonger av megasuksessen «Game of Thrones». Foto: HBO Max/Kobal/REX
Det viste seg nemlig at morsslekta kom fra et område i Nordøst-England der det fantes gamle folketro-fortellinger om vampyrer og overnaturlige vesener.
Ifølge arkivmateriale ble en av hans forfedre omtalt som en som «beskyttet landsbyen mot vampyrer» – trolig en blanding av lokal mytologi og overdrivelse snarere enn faktiske hendelser.
– Jeg ble utrolig glad for å oppdage at det fantes en fortellertradisjon i familien. Og så viste det seg attpåtil at vi hadde en forbindelse til den eldste vampyrhistorien i Vest-Europa. Jeg ble helt fra meg av begeistring.
Han lærte også at det gæliske navnet for «vampyr» er «dearg due», som på norsk blir noe slikt som «den røde tørsten».
– Er ikke det fantastisk? Jeg skal bruke det som tittel på en historie – «The Red Drinkers».
Advart mot overgriper: – Alle visste
Skremt svigermor
Når vi spør Gatiss om hvordan jula hans blir i år, forteller han at han reiser hjem 20. desember. Da rekker han en svipptur til Madrid for en filminnspilling og er tilbake på julaften – akkurat tidsnok til å se sin egen spøkelseshistorie på TV.
– Ektemannen min spiller i pantomime og har bare fri på første juledag, så da er han hjemme. Og så kommer foreldrene hans. Det har blitt tradisjon.
Mandatory Credit: Photo by James Gourley/REX (9480156ag)Mark Gatiss and Ian Hallard’Ghost Stories’ film screening, London, UK – 27 Mar 2018
Han ler når han forteller om svigermora når det er tid for «A Ghost Story for Christmas». Han holder hendene sine opp foran ansiktet sitt for å demonstrere.
– Hun er redd for alt. Hun ser på med hendene foran ansiktet. Vi sier alltid at det går kjappere å bare lukke øynene, men det gjør hun aldri.
Julaften er favorittdagen hans.
– Jeg elsker når det er ordentlig kaldt, det begynner å mørkne og man ser lysene i vinduene. Den følelsen er magisk.
– Kjenner meg ikke igjen
– Vi trenger rollemodeller
Gatiss har lenge vært åpen om sin legning, og i 2008 inngikk han partnerskap med skuespilleren Ian Hallard (51). Gatiss har flere ganger blitt listet blant Storbritannias mest innflytelsesrike homofile.
– Jeg vet ikke om jeg egentlig er det, sier han og ler.
– Jeg pleide å spøke med at siden jeg havnet midt på lista, så måtte jeg «være mer homo neste år» for å klatre høyere opp.
Så blir han alvorlig.
– Vi trenger rollemodeller. Jeg trengte dem selv da jeg vokste opp. Men du kan på samme tid både være noens forbilde og noens skyteskive. Det eneste man kan gjøre, er å følge sin egen vei.
Han er opptatt av at rettigheter ikke er noe man kan ta for gitt.
– Som vi ser så kan de raskt tas fra oss, særlig i USA nå. Ting vi trodde var vunnet, kan forsvinne på et blunk. Derfor er det viktig å være synlig. Jeg kommer ikke til å gripe til våpen, men jeg kan bidra med det jeg kan, og det er å fortelle historier.