– Vi la ingen planer på forhånd, men vi hadde hver vår forventningsliste, sier Maria Almli.

Men da ektemannen Bjørn Godal fortalte at han ville bruke tiden på å tenke gjennom livet, var Maria bestemt på at det ville ikke hun. Etter utmattelses-smellen noen år tidligere, hadde hun tenkt mer enn nok.

– Med så mye fri, ble det likevel åpnet plass i hodet, slik at minner, erfaringer og følelser kom opp i meg. Det var umulig å gå forbi, og jeg føler meg helere etter den indre reisen, sier Maria.

– Samtidig skrev jeg dagbok for å bearbeide det som skjedde, gleder og bekymringer. Etter fire måneder fant jeg ut at skribleriene kunne bli en bok. Jeg trodde det skulle bli en bok med reiseskildringer, og det ble også det. Men boken handler vel så mye om hva som kan skje inni oss når vi hopper av hamsterhjulet og lever litt saktere. Jeg håper beskrivelsene i boken kan inspirere andre både til å være mer ute i naturen, og tenke nytt om sine egne muligheter.

 «Dagbok fra et friår», med undertittelen «En ærlig og sanselig reise gjennom naturen, året og livet» ble utgitt på Kolofon Forlag i september 2025.

Maria har alltid trivdes ute i naturen, et ekte friluftsmenneske. FOTO: Privat

Hektiske hverdager

Maria er blant annet kjent fra programmet «Maria fra Steigen» i serien «Ut i naturen» på NRK i 2012, og hun har deltatt på flere radio- og tv-programmer. Hun deltar i podkaster og har mange følgere på Instagram profilen @hverdagsjeger. Maria er sosiolog, har jobbet som forsker, hun er spaltist og foredragsholder. Hun har også hatt flere nasjonale styreverv.

– Jeg er opptatt av distriktsutvikling. Hvorfor noen velger å bo på bygda, mens andre velger det bort, sier Maria.

– Jeg er selv oppvokst på bygda og ønsket det samme for mine tre barn, som nå er 19, 22 og 26 år. Andre kan ikke tenke seg et bygdeliv. Det er interessant å finne ut hvilke mekanismer som foregår her.

Maria snakker med KK på telefonen. Saken ble først omtalt på nettstedet til Stoffskifteforbundet.

Sine første fire leveår tilbrakte Maria i Trøndelag, før familien flyttet til Steigen. Hun forteller om en fin, fri og aktiv barndom, der barna seilte på isflak, grillet krabber og hjalp til på gården. Hun har alltid vært opptatt av friluftsliv, og tok sine egne barn med fra de var små. 

– Jeg studerte og jobbet etter hvert veldig mye. Jeg syntes det var artig, og så ikke farene ved å alltid ha masse planer, avtaler og noe jeg måtte rekke, sier Maria.

– Den gangen forsto jeg ikke at selv morsomme ting krever energi, slik at den totale belastningen kunne bli for stor. Jeg elsket å formidle det jeg tror på gjennom tv og radio, og innså ikke hvor krevende det faktisk var. Plutselig begynte kroppen å streike, og det ble inn og ut av legevakt og akutten på grunn av sterke og diffuse smerter.

I tillegg til jobb og frivillig engasjement, trente Maria trente enormt mye, stort sett hver dag. Hun mente det var en måte å føle kontroll på, kjenne styrke og få et mentalt frirom. I dag sier Maria at hun nesten trente i stykker kroppen. Hun løp fra det ene til det andre, og påførte seg selv to hjernerystelser ved å stange hodet i en skapdør og en hylle, fordi alt skulle gå så fort. Hun var i gang med en doktorgrad da kroppen streiket i 2016. Doktorgraden ble aldri fullført, men Maria lærte mye annet.

FOTO: Privat

Stoffskiftesykdommen ble oppdaget

I 2016 sa kroppen fra om det hodet ikke skjønte. Maria fikk sterke ryggsmerter og ble totalt utmattet. Hun hadde for lenge gapt over for mye, og kroppen kollapset. I tillegg til altfor mye jobb, trening og reising, hadde det også skjedd ting på privaten. Det var dødsfall i familien og Maria gikk gjennom et samlivsbrudd som ga dyp kjærlighetssorg. 

– Denne gangen hjalp det ikke å trene enda mer. I stedet ble jeg liggende i fosterstilling på sofaen uten å kjenne livsglede. Det var helt ulikt meg, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta symptomene på alvor, sier Maria, som brukte lang tid på å komme til hektene. 

I 2019 var hun tilbake i 60 prosent stilling, i tillegg frilanset hun.

– Først i 2022, etter at jeg hadde vært kjempedårlig av korona og slet med post Covid, ble stoffskiftesykdommen oppdaget, sier Maria.

Hun fikk diagnosen lavt stoffskifte og Hashimotos, hadde høy puls og var samtidig sliten. Nå begynte utprøvningen med medisin, som stadig måtte justeres. En periode var hun overmedisinert, og veldig dårlig. Etter hvert har hun fått stoffskiftet under kontroll, men må ta blodprøver hver tredje måned. Å ta nødvendige blodprøver og følge opp næringsmangler anser hun som en billig livsforsikring.

KRONISK: – Det har vært vanskelig å akseptere de begrensningene en kronisk sykdom gir. FOTO: Karoline O A Pettersen

– Jeg regner meg som frisk nå, selv om jeg alltid vil ha Hashimotos. Det har vært vanskelig å akseptere de begrensningene en kronisk sykdom gir, men friåret hjalp meg med dette også, sier Maria.

– Jeg er opptatt av å inspirere andre, som kanskje tror at det er bare som student eller før man etablerer seg man kan få til en slik reise. Med god planlegging og med helsen på lag, er det meste mulig, også midt i livet.

Hashimotos tyreoiditt

  • Hashimotos tyreoiditt er en kronisk tilstand som hyppigst forekommer hos middelaldrende kvinner. For noen starter tilstanden med høyt stoffskifte, hypertyreose. Senere kan tilstanden skifte, og stoffskiftet blir lavt, det oppstår hypotyreose. Symptomene avhenger av graden av forhøyet eller for lavt stoffskifte. Det kan dannes en struma, en hevelse der skjoldkjertelen ligger på forsiden av halsen. 
  • Ved for høyt stoffskifte kan pasienten ha symptomer som hjertebank, tretthet, vekttap og svetting. Ved for lavt stoffskifte forteller pasienten ofte om generell slapphet, vektøkning, økt følsomhet for kulde og diffuse muskelsmerter. 
  • Autoantistoffer mot skjoldkjertelen kan påvises hos opptil ti prosent i den generelle befolkningen, og i USA er det påvist hos omtrent 25 prosent av kvinner eldre enn 60 år. Antall nye tilfeller per år er beregnet til å være 0,3 til 1,5 tilfeller per 1000 personer. 

Kilde: NHI.NO

Vis mer
Vis mindre

Begynte økonomiplanlegging tidlig

Allerede i 2018 spurte Maria kjæresten om de skulle ta et friår når hun ble frisk nok. Hun beskriver Bjørn som en eventyrer og det var friluftslivet som førte de to sammen. De ble enige om friår i 2023 og informerte arbeidsgivere, familie og venner. Så sparte de der de kunne. Begge hadde faste trekk fra kontoen og de hadde mikrotrekk på kortet. De lot være å pusse opp badet, selv om det egentlig sto på planen, de kjøpte verken klær eller noe særlig annet.

– Fordi vi hadde den store gulroten om et friår foran oss, og ikke minst fordi vi var like dedikerte begge to, gikk det greit. Men hovedinntekten fikk vi av å leie ut huset vårt det året vi var borte, forklarer Maria.

– Vi har en liten hytte uten vann og strøm i Sørfold kommune i Indre Salten, og vi startet friåret der 1. juli 2023. Hytta ble vår base gjennom året, vi hakket hull i isen og badet, og vi lagret turutstyret vårt der, sier Maria.

– De første dagene hadde vi nok med å lande og puste oss opp. Det var utrolig befriende å vite at vi kunne disponere tiden vår akkurat slik vi ønsket.

Maria hadde imidlertid problemer med å stole på kroppen sin igjen. Hun var usikker på hvor mye kroppen ville tåle. Det viste seg at full oppakning ble for tungt for Maria, men hun følte det skamfullt at Bjørn skulle bære mer av fellesutstyret. For Bjørn var det helt greit, det var også han som passet på at de tok ofte nok pauser, slik at Maria fikk hentet seg inn. Hun følte seg som en brems i forhold til ham, men kjente at hun ikke kunne klatre like bratt eller gå like fort.

– Vi lærte oss å kommunisere på en ny måte, ved å være avklart, både inni oss og overfor hverandre, sier Maria.

– Jeg lærte meg å være tro mot meg selv og finne ut hva jeg ville. Bjørn og jeg har alltid vært ærlige mot hverandre, og nå måtte vi være enda tydeligere i alle situasjoner. Dette har jeg tatt med meg videre, også overfor andre, og med det står står stødigere i meg selv. Det er en god følelse.

Maria og Bjørn brukte ulike fremkomstmidler, men de forlot ikke turfølelsen en eneste gang. De gikk i fjellet, jaktet ryper, fisket, rodde, gikk på ski, seilte og de kjøpte interrailbilletter og tok toget til sørspissen av Italia. Der fikk Maria korona igjen, og ble skikkelig dårlig. Men alt gikk bra, og bekymringene for egen helse ble svakere etter hvert. Maria prøvde ikke å unngå utfordringer, for dem var det mange av på turen. Hun kjente på en intens mestringsfølelse når hun gjorde noe hun ikke hadde gjort før.

– Vi bestemte oss plutselig for å kjøpe en Colin Archer seilbåt, og da var det viktig for meg ikke å bli en dame som bare slenger ut fendere. Ikke noe galt i det, men det passer ikke for meg, sier Maria og ler.

Hun valgte å ta båtførerprøven og lot knapt Bjørn legge til på den to måneders lange seilturen fra Fredrikstad til Steigen.

Maria er glad for at kjæresten er med på sunn galskap… FOTO: Privat

Nytt kapittel

Ekteparet la inn besøk hos familie og venner underveis når de gikk i Norge, og holdt kontakt med både barna og andre. De satte også pris på menneskemøtene i bygdene de kom innom. Et par ganger gjorde de aktiviteter hver for seg.

– På rideturene, der jeg ikke hadde Bjørn å lene meg på, opplevde jeg en annen mestringsfølelse. Der var jeg ingen pyse eller brems, tvert imot, sier Maria, som også hadde stor glede av det sosiale samværet med resten av gruppen.

– Og akkurat det hadde selvfølelsen min godt av.

I løpet av friåret klarte Maria å finne tilbake til seg selv, til den naive ungdommen som ikke lot bekymringer styre livet, men sa «I can do it!».

Året ga ro til å tenke over hva de ville gjøre med resten av livet sitt. Bjørn søkte ny jobb i Bodø, og fikk den. Maria prøvde å reise tilbake til sitt gamle liv i Steigen, men kjente at hun ikke ville være der hun hadde blitt så syk. Hun var redd tungsinn og gamle tankemønster skulle komme tilbake. 

– Det har ikke noe med plassen å gjøre, det handler om hva året hadde endret inne i meg, sier Maria, som nå bor i Sandnessjøen. 

Hun har lært å ta nødvendige hensyn til stoffskiftesykdommen, og er takknemlig for Bjørns måte å håndtere hennes begrensninger på, og for at kjæresten er med på sunn galskap, som å ta 365 dager fri. Akkurat nå må de pendle for å besøke hverandre, men forholdet er så sterkt, at det tåler avstanden. Begge gleder seg over det nye kapittelet i livet.

– Jeg tror ikke jeg hadde blitt så frisk uten friåret og alt det forløste i meg. Nå håper jeg boken kan inspirere andre til å ta litt utradisjonelle valg, selv om de er etablerte med familie og jobb, sier Maria.