Jeg bor på Vevelstad. Det er her jeg har mitt daglige liv, mine rutiner og mine nærmeste omgivelser. Men jeg er også opptatt av Sømna – ikke bare fordi det er nabokommunen, men fordi jeg har slekt der. Når slekt og venner kan bli direkte berørt av en beslutning som handler om liv og død, blir det umulig å sitte stille og se på.
Jeg leser i Brønnøysunds Avis onsdag 17. desember at vedtaket er fattet: ambulansen flyttes fra Sømna til Brønnøysund. Det som tidligere ble omtalt som en mulighet eller en plan, er nå en besluttet realitet. Med dette har styret valgt å gjøre akuttberedskap til et regnskapsspill – et strukturelt sjansespill der innsatsen er menneskers liv.
New Public Management – Norges trylledrikk
Sykehusene i Norge drives i dag etter en logikk som minner mer om et konsulentkurs enn om akuttmedisin. Den heter «New Public Management» – og den fungerer som en slags nasjonal trylledrikk. Den lover effektivitet, men smaker av byråkrati. Den lover kvalitet, men leverer regnskap.
Med denne trylledrikken i blodet ser styret i Helgelandssykehuset ikke mennesker, men tall. Ikke responstid, men budsjettlinjer. Ikke liv, men regnskapsposter.
Styremøtet – en satirisk scene
La oss forestille oss styremøtet. Rundt bordet sitter representantene, med vannkaraffelen byttet ut med krystallglass fylt med «New Public Management». De skåler høytidelig: «Til effektivisering!»
På bordet ligger ikke medisinske rapporter, men regnskapsark. En styremedlem reiser seg og sier:
– Vi har funnet en løsning. Hvis vi flytter ambulansen fra Sømna til Brønnøysund, sparer vi penger.
En annen nikker ivrig:
– Ja, og hvis vi bare kaller det «optimalisering av ressursbruk», høres det nesten ut som vi redder liv.
En tredje legger til:
– Responstiden? Den får vi nok til å passe inn i regnskapet. Vi kan jo skrive at «tiltak er under planlegging».
Og slik blir sirenen til en fotnote.
ROS-analysen – et eventyrhefte
Risiko- og sårbarhetsanalysen (ROS-analysen) som ligger til grunn, minner mest om et eventyrhefte. Den innrømmer at responstiden blir lengre, men hopper elegant over å si hvor mye. Kanskje femti minutter, kanskje tredve, kanskje en evighet. Men slapp av – det finnes planer om tiltak som ikke er vedtatt, finansiert eller implementert. Det er som å si: «Vi har ikke bremser, men vi tenker å kjøpe noen en dag.»
Dette er ikke analyse. Det er ønsketenkning i regnskapsform.
Regnskapslogikkens russiske rulett
Dette er ikke bare en dårlig idé. Det er en grotesk parodi på ansvar. Det er som å arrangere en russisk rulett-turnering og kalle det «effektivisering». Når responstiden øker, og liv går tapt, kan ingen si at det var uflaks. Det var et bevisst valg – en strukturert, regnskapsvennlig, New Public Management-godkjent beslutning.
Og når konsekvensene kommer – økte lidelser, forverrede prognoser, tap av liv – da må ansvaret plasseres der det hører hjemme: hos styret som valgte å gamble med folks liv.
Sømna som testområde
Det mest groteske er at Sømna blir behandlet som et slags testområde. Som om befolkningen der er en forsøkskanin for å se hvor langt man kan tøye responstiden før det går galt. Men dette er ikke et laboratorium. Dette er virkelige mennesker, med virkelige liv, som har krav på et likeverdig akuttmedisinsk tilbud.
Jeg bor på Vevelstad, men jeg ser hvordan dette rammer Sømna. Jeg ser hvordan slekt og venner kan bli stående uten den tryggheten en ambulanse gir. Og jeg ser hvordan styret i Helgelandssykehuset skyver ansvaret foran seg, som om det er en brikke i et regnskap de selv har laget reglene til.
Fra sirene til regnskap
Vedtaket om å flytte ambulansen fra Sømna til Brønnøysund er ikke helsepolitikk. Det er standup-komedie med dødelig utgang. Det er byråkratisk satire i praksis. Og det er befolkningen i Sømna som sitter igjen som publikum – uten applaus, men med risikoen for å bli neste «case» i en ROS-analyse som aldri regner ferdig.
Hvis styret virkelig ønsker å vise handlekraft, kan de starte med å slutte å drikke New Public Management som om det var en trylledrikk. For liv er ikke en regnskapspost. Liv er liv. Og nå som vedtaket er fattet, er det på tide at noen minner dem om
John-Ruhne Nilsen