Tiden for plattformer er over. Tiden for Planen er inne. Etter nesten 30 år med regjeringsplattformer, skulle Planen være et vannskille. Et visjonsfylt sted der Arbeiderpartiet kunne skinne alene.
Nesten fire år med forhandlinger med Sp skulle man riste av seg nå, i alle fall ifølge PR-kampanjen for Planen. Der stilte Cecilie Myrseth og Kari Nessa Nordtun opp på video for å fnyse av det Sp og Ap fikk til i lag.
I videoene skal statsrådene velge mellom Hurdalsplattformen med sine «tusenvis av prioriteringer» og Planen med én prioritering: Tryggheten.
De smiler kokett. Og velger Planen. Klart de gjør.
Ouch. Smerten var nesten for mye å bære for eksene i Sp. Det ble stygt i spaltene. Men sånn er det. Smålighet trender for tiden.
Mange i Ap drømte om et brudd med Senterpartiet. Virkeliggjøringen av drømmen, og Stoltenbergs tilbakekomst, løftet rosebærerne opp og frem på en bølge av optimisme i valgkampen.
Når Støre så innkalte til en svær pressekonferanse, med stor ståhei rundt en 13 sider kort pamflett, så var det for å snakke til dem. De fikk mer av de samme slagordene fra valgkampen.
Vi andre fikk content uten innhold. I stedet for en regjeringsplattform får vi en oppsummering av et partiprogram vi kjente fra før.
Det er ingenting konkret vi kan følge opp her. Selv konkrete ting er ikke konkrete. For eksempel: Regjeringen vil at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ha tatt i bruk KI i løpet av 2025.
Jaha, hvordan? Til å lese korrektur eller til å danne grunnlag for kreftdiagnoser? Og hvordan har regjeringen tenkt å følge opp resultatoppnåelsen her? Sjekke hvor mange kommuneansatte har en egen ChatGPT-bruker?
De kan starte i Tromsø-kommune. Kremt.
PODKAST: Finansminister Jens Stoltenberg (f.v.), Solveig Kloppen og arbeids- og inkluderingsminister
Kjersti Stenseng under en live-innspilling av en podkast for ‘Regjeringens plan for Norge’ på Harlem på Youngstorget 15. desember.
Foto: Jonas Been Henriksen, NTB
Særlig tett skodde siger inn over Planen når nordområdene omtales. Igjen slås det fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområder. Ja, takk. Det har vi hørt før.
På grunn av den endrede sikkerhetssituasjonen understreker Planen behovet for infrastruktur som i større grad legger til rette for militær mobilitet. Dette inkluderer evnen til å motta og forflytte allierte forsterkningsstyrker.
I Nordområdene, må man formode. Det spesifiseres ikke.
Hva slags infrastruktur det er snakk om, vet vi heller ikke. Men det må være noe som kan revideres årlig, fordi Planen skal revideres årlig.
Og som kjent kan man ikke revidere investeringer i havner, jernbaner, veier, bruer, tunneler, fiberkabler, strømnett, og annet moro en gang i året.
Man kan ikke være litt gift med enormt kostbare infrastruktursatsinger. Et dobbeltspor på Ofotbanen er ikke en one night stand.
Man må være all-in, i gode dager, og i dager med utsikter til usedvanlig avskrekkende økonomiske overskridelser.
Planen slår fast at livskraftige lokalsamfunn med aktivitet og bosetting i hele landet er avgjørende for beredskapen. Avgjørende, faktisk. Planen knytter sikring av bosetting i nord direkte til nasjonal sikkerhet og beredskap.
Hvordan man skal få folk til å helt frivillig bosette seg på steder som er særlig utsatt, svarer ikke Planen på.
De skal kanskje frivillig stille opp for nasjonen, og flytte fra Fornebu til Øst-Finnmark, på bakgrunn av et visjonsdokument som i uforpliktende ordelag lanseres av statsministeren på en pressekonferanse.
Enn så lenge har ikke det fungert. Selv om Støre er ganske dyktig på visjoner.
Planen peker riktignok på én konkret ting, som også kanskje kan, eller ikke kan, angå nordområder spesifikt:
Regjeringen skal bygge «robuste lokalsamfunn som tåler kriser bedre». Dette skal gjøres gjennom samarbeid med kommuner, næringsliv og frivillighet for å sikre kritisk infrastruktur og øve mer på tvers av sektorer.
Norge er fremragende på sektortenkning. Vi er kanskje verdensmestere på å ikke samarbeide på tvers av sektorer. Planen sier ingenting hvordan Planen skal få oss til å slutte med noe vi har drevet til eksellense gjennom generasjoner.
Lenge leve Planen. En ny og diffus måte å lede landet og sikre nordområdene på.