Den amerikanske dreiningen bort fra globalt sikkerhetsansvar tvinger Norge til å tenke nytt om egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ifølge Øystein Tunsjø, professor i krigsstudier ved Forsvarets høgskole, kan ikke Norge lenger ta USAs rolle som sikkerhetsgarantist for gitt. Svaret er heller ikke EU, men en langt mer nøktern og hierarkisk «garderingsstrategi».

Tunsjø mener Norge nå må forholde seg til at USA prioriterer Kina og Asia, og at Europa – inkludert Norge – kommer lenger ned på listen.

– USA beveger seg i en retning der de i økende grad prioriterer sine egne kjerneinteresser, sier han i en podkast med iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Småstatens problem

For Norge, som liten stat, er dette en krevende utvikling. Tunsjø understreker at mye av norsk utenrikspolitikk etter krigen har vært bygget på multilaterale institusjoner og amerikansk tyngde i ryggen.

– Når forhandlinger foregår i multilaterale fora, er det lettere for småstater som Norge å ivareta sine interesser, sier han.

Han peker på havretten, FN-systemet og internasjonale avtaler som mekanismer som har fungert som maktutjevnere. Når USA nå beveger seg bort fra disse strukturene og heller mot bilaterale løsninger, blir styrkeforholdet langt mer asymmetrisk.

– Hvis Norge må løse vanskelige spørsmål bilateralt med langt mektigere stater, er det klart at det er krevende, sier Tunsjø.

Garderingsstrategien

Ifølge Tunsjø er svaret ikke én enkelt ny allianse, men en trinnvis strategi der Norge forsøker å dekke seg mot flere mulige utviklinger samtidig.

– Jeg kaller det en garderingsstrategi, sier han.

Den starter med det mest åpenbare: Norge må styrke sitt eget forsvar betydelig. Dette er allerede vedtatt politisk, men Tunsjø understreker at det er helt avgjørende i en situasjon der amerikansk støtte ikke kan tas for gitt.

Deretter peker han på Norden.

– Samarbeidet med Sverige og Finland er helt sentralt, sier Tunsjø.

Med begge landene inne i Nato, mener han det ligger et stort potensial i å bygge opp et tettere operativt og industrielt samarbeid i nordområdene.

Storbritannia foran EU

Når Tunsjø blir bedt om å rangere Norges viktigste allierte i Europa, er han krystallklar på hvem som kommer øverst.

– Storbritannia er Norges viktigste allierte i Europa, sier han.

Begrunnelsen er først og fremst geografisk og strategisk. Britene har en klar egeninteresse i Nord-Atlanteren, norskekysten og Barentshavet – interesser som sammenfaller tett med norske.

Tunsjø viser til at Storbritannia tenker helhetlig om Nord-Atlanteren, fra havbunnen og kritisk infrastruktur til sjøkabler, olje- og gassrørledninger og militær tilstedeværelse.

– Britene ser hele norskekysten som strategisk viktig, helt opp til Barentshavet, sier han.

Han trekker også frem det britiske konseptet «Atlantic Bastion», som handler om beskyttelse av undersjøisk infrastruktur mot sabotasje og hybride angrep. Dette, mener Tunsjø, viser at britene allerede gjør det amerikanerne tidligere gjorde i norsk sikkerhetspolitikk.

Et stadig tettere samarbeid

Forsvarsavtalen mellom Norge og Storbritannia er ifølge Tunsjø langt mer enn symbolpolitikk. Den omfatter både materiellsamarbeid, felles utdanning, teknologioverføring og forhåndslagring.

– Det er snakk om alt fra marineinfanteri øremerket Norge, til samarbeid om fregatter, droner og situasjonsforståelse i nord, sier han.

Dette gjør Storbritannia til en mer relevant sikkerhetspartner enn både Frankrike og Tyskland, selv om også disse landene er viktige.

– Tyskland vil alltid prioritere det kontinentale Europa og øst mot Polen og Russland. Mens Frankrike har interesser litt overalt, i Middelhavet, i Atlanteren og globalt, sier Tunsjø.

Hvor havner EU?

I den norske debatten har flere tatt til orde for at Norge nå bør søke EU-medlemskap som svar på amerikansk tilbaketrekning. Det avviser Tunsjø som et sikkerhetspolitisk svar.

– EU er ikke en forsvarsorganisasjon, sier han.

Han mener det er en feilslutning å tro at EU kan erstatte Nato eller USA som militær sikkerhetsgarantist for Norge.

– Jeg har ikke tro på at EU skal forsvare Norge militært, sier Tunsjø.

Når det gjelder økonomi og handel, erkjenner han at argumentene for EU-medlemskap kan være sterkere, gitt økende blokkdannelser mellom USA og Kina. Likevel mener han Norges særegne posisjon gir handlingsrom også uten fullt medlemskap.

– Norge er i en særstilling, både geografisk og økonomisk, med petroleumsressurser og oljefondet, sier han.

Nato må holdes i live

Selv om USA prioriterer Kina, mener Tunsjø at Norges viktigste oppgave fortsatt er å holde amerikanerne inne i Nato så lenge som mulig.

– Vi kan ikke kutte av den grenen vi sitter på, sier han.

Europa vil trenge mange år på å bygge opp tilstrekkelig militær kapasitet til å stå mer på egne ben. I mellomtiden er Nato fortsatt uerstattelig.

– Målet må være å kjøpe tid, sier Tunsjø.

Han advarer mot retorikk som avskriver Nato som dødt eller irrelevant.

– Hvis Nato kollapser nå, da har Putin oppnådd mer enn han klarte på slagmarken i Ukraina, sier han.

En nøktern vei videre

Tunsjø mener regjeringen i hovedsak har valgt riktig kurs ved å kombinere økte forsvarsbevilgninger, nordisk samarbeid og tettere bånd til Storbritannia, samtidig som man forsøker å holde USA engasjert.

– Det er en realistisk tilnærming til en mer usikker verden, sier han.

For Norge handler det nå mindre om idealer og mer om å posisjonere seg klokt i en tid der stormaktene prioriterer hardere.

– Dette er ikke en situasjon Norge har valgt, men det er en situasjon vi må forholde oss til, sier Øystein Tunsjø.