Anette Syvertsdatter Carr Ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

Publisert:
18. desember 2025 kl. 18:12
Oppdatert:
18. desember 2025 kl. 18:12

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Det var den jula jeg hadde glemt at Turistforeninga sin hytte i Gjevilvassdalen var ubetjent, og ikke betjent (som betyr fullt matlager). Julemiddagen ble Toro kålrotstappe med rosiner, kvikk lunsj og leverpostei mens vi spilte kort og fikk innetempen over 14 grader.

Og så har vi da jeg skulle servere det britiske folket (dvs. svigerfamilie) Norges stolthet: ribba. Nærmere Amundsens preserverte lærsåle fra 1908 kommer man ikke. Det stykket der kunne ha tålt nukleære fisjoner og overlevd et nytt utbrudd på Krakatau. Selv for britene ble det vanskelig å holde det høflig rundt bordet.


Anette Syvertsdatter Carr slikka sjokoladepapiret på Gjevillvasshytta etter at kålrotstappa med rosiner var fortært som eneste matkilde. Hun hadde glemt at Turistforeninga sin hytte i Gjevilvassdalen var ubetjent.
Foto: Privat

Eller da 24 desember ble feira stående i bagasjekø på flyplassen. Etter en iskald natt sulten på betonggulvet ble det bekrefta at alt av julegaver, pepperkjeks, elgkjøtt og gløgg var et eller annet sted mellom Gardermoen og Gatwick, med forventa levering kanskje før nyttår.

Jeg skulle også overraske min mor med å hjelpe til med romjulsmiddag da jeg var liten. Det sto nydelig torsk på menyen, og jeg har (som halvt sørlending) fått inn med morsmelka at fisk skal vaskes godt. Jeg satte i gang med Zalo, oppvaskkost og urokkelig pågangsmot. Det ble pølse den dagen.

En av de lykkeligste som barn var da det sto et rattakebrett i sølv i snøen på julaften. Det var helt hinsides hvor glad jeg ble. Alt anna kom i skyggen. Romjula var en stor snøfest med konstant blaute votter og knuste pepperkjeks i lomma. Den urokkelige gleden jakter jeg ennå på, og mener at staten bør arrangere akedager for voksne som velferdstiltak.


Når det har vært mørkt, har turer ut gitt litt lys (mentalt og på netthinna).

Men jul har også vært vondt. Så ufattelig vondt.

Jeg lå sammenkrøka i umenneskelige smerter på legevakta på julaften. Nok en gang måtte jeg bare vente på at kroppen gjorde jobben med å få ut det som hadde vært en så etterlengtet del av meg i nesten fire måneder. Jeg husker ikke stort fra den natta. Det som fortsatt sitter ifra den jula og i mange mørke år etter er fortvilelsen. En dyp, ødeleggende følelse av verdiløshet. Som kvinne. Som menneske. Jeg klarte ikke det andre tar for gitt, det mest naturlige av alt og som for mange definerer julehøytiden; feiring av en nyfødt baby. For å toppe det hele og sparke en som bokstavelig talt allerede lå nede proklamerte statsministeren for hele Norge at nå var det på tide å lage barn.

Empati er dyrekjøpt, Erna. Den kommer ikke uten å ha vært i den kalde, degraderende sørpa sjøl.

Høytider uthever på godt og vondt de opplevelsene som former oss som mennesker. Det gjorde noe med meg for hva en jul kan være en påminnelse om. Det kan ta lang tid å tørre å tro at juletrær, glitter og krumkaker kan by på gode opplevelser. Jeg lærte på vondeste vis at jeg aldri skal vurdere et menneskes verdi for samfunnet ut ifra fertilitet, kontokredibilitet eller CV.


Men jul har også vært vondt. Så ufattelig vondt, skriver Anette Syvertsatter Carr.

Adventstida derimot! Førgleden begynner å seile opp som den aller største gleden.

Der kjører jeg nå på ganske hardt. Går mot puristene som mener at treet skal inn lillejulaften og gløgg kun inntas på julemarked. Det er lys, Chris Rea og pepperkakedeig fra november. Vanvittige planer om å lage ostekake med pepperkakebunn og mandarinlokk, hjemmelaga eplekrydderdrikk, produsere julepynt og mestre takkebakst. Får ikke til noen av delene, men står på mens karamellen brenner og rødkålen surner. Det er en uskyldighet over førjulstida som gjør at den blir mindre skummel og det er mer rom for fritolkning enn jul 2.0 med perfeksjon som undertone overalt.

For i en tid hvor alt skal være nydelig, så er det lett å forstå for de som ikke har 2,4 barn, E-Jaguar (Volvo er ut), jobb og hund at jula blir en for sterk påminnelse om egen status. Statistikken viser oss tydelig at for hjelpelinjer og sykehus så er jul den travleste, der alt fra skilsmisser til selvmord øker i omfang. Rundt om 200 000 barn i Norge bor i hjem med voksne som håndterer jula med alkohol, der adventskalenderen for poden blir en nedtelling til vonde netter.

Foto: Morten Antonsen / Adresseavisen Anette Syvertsdatter Carr

Ernæringsrådgiver, idrettsfysiolog og spaltist i Adresseavisen

Og om ikke lenge så skal halve Norge på slankekur, treningstur, pulverkur eller topptur i det 2026 ringes inn. Det er lett å bli desillusjonert og oppgitt over hva vi i Norge egentlig holder på med. Hva blir det store neste byggeprosjektet som går milliarder i minus? Hvilken påvirker vinner et eller annet nisseprogram? Hvem skal mest ned i vekt på 16 ukers trim for kjendiser?

Finnes det en motsats?

Jeg har med tida landa på takknemlighet som drivkraft og motgift.

Takknemlig for snø der jeg bor. For at jeg også i år kan gi noen gaver, og at min mor klarer seg bra. For mat på bordet. For helt fantastiske kolleger som har lekt rampenisse og innkapsla PC-en min i pynt. For et helsevesen som ikke spør om forsikringsstatus hvis armene knekker på isen. For at den 15 år gamle Skodaen trekker på fire hjul igjen. Og for at jeg får være (geriatrisk) mor på mirakuløst vis.

Det blir jul. På vårt vis.

Ønsker dere alle ei tid med ro, lys og trygghet.

Les flere tekster av Anette Syvertsdatter Carr her!

Adresseavisens spaltister Vis mer ↓

  • Nick Faradonbeh, lege

  • Anette Syvertsdatter Carr, ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

  • Erlend Loe, forfatter

  • Eskil Grendahl Sivertsen, forsker og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt

  • Ragnhild Risnes, skuespiller og musiker

  • Sivert Bjørnstad, partner i og rådgiver Storm Samfunn, tidligere stortingspolitiker for Frp

  • Tatiana Elsoukova, litteraturformidler og skribent