Når staten kveler sin egen drosjenæring

Jeg har fulgt debatten om norsk drosjenæring med stadig større uro de siste månedene. Som drosjeeier og sjåfør i mitt lille hjørne av Norge ser jeg det som skjer i Nord-Norge og på de store flyplassene, og jeg kjenner frykten bre seg: Er dette fremtiden som venter oss alle?

Jeg har gravd i tallene, lest rapportene og sjekket påstandene. Det jeg finner er urovekkende. To statlige aktører driver systematisk utarming av bransjen: Avinor gjennom Fast Travel-monopolet på flyplassene, og Helse Nord gjennom urealistiske maksimalpriser i pasienttransport-anbudene. Begge gjør det i ly av «modernisering» og «forsvarlig bruk av offentlige midler».

Når jeg hører Helse Nord snakke om «bærekraftige priser», lurer jeg på om de noensinne har satt seg ned med en kalkulator.

Opplysningsrådet for Veitrafikken dokumenterer at ren bilholdskostnad – før noen sjåfør har tjent en krone – ligger på 7 til 11 kroner per kilometer. For en elbil til 515.000 kroner med 15.000 kilometer årlig kjørelengde er årskostnaden 111.364 kroner. Det gir 7,42 kroner per kilometer – bare for å eie bilen.

Men drosjedrift handler om mer enn bilhold. Transportøkonomisk institutts kostnadsindeks viser at lønnskostnader utgjør hele 45 prosent av totalkostnadene. I tillegg kommer administrasjon, forsikring, reparasjon og vedlikehold. Bilholdet utgjør kun 35 prosent av totalen.

Enkelt regnestykke: Hvis bilhold på 8–9 kroner per kilometer bare utgjør 35 prosent, må faktisk driftskostnad ligge på minimum 24 kroner per kilometer for å gå i null.

Konkurransetilsynets maksimalpris for langkjøring er 21,90 kroner per kilometer – basert på deres vurdering av hva som er forsvarlig.

Helse Nord tilbyr rundt 13,80 kroner per kilometer i sine pasienttransport-anbud. Det er 37 prosent lavere enn Konkurransetilsynets maksimalpris.

Jeg måtte lese dette flere ganger for å tro det. Staten har gjennom Konkurransetilsynet fastslått at 21,90 kroner per kilometer er forsvarlig. Så tilbyr en annen del av staten 13,80 kroner per kilometer og kaller det «riktig prisnivå». Hvordan henger dette sammen?

Ved denne prisen dekkes knapt bilholdskostnaden. Det er null rom for lønn, ingen margin for administrasjon, og ingenting til å bygge opp beredskap i distriktet.

Resultatet ser vi allerede: I Troms har lokale drosjer som i flere tiår har levert trygg transport i uvær, snørasfare og kulde, blitt tvunget til å avvise anbud. Pasienter sitter og venter. Kommuner melder bekymring for om folk faktisk kommer seg til behandling.

Når jeg leser om dette, tenker jeg på mine egne kunder. De eldre som må til dialyse. Kreftpasientene som skal til behandling. Hva skjer den dagen Helse Vest kommer med tilsvarende krav i mitt område? Skal jeg drive veldedighet – eller legge ned?

Denne saken følger jeg ekstra nøye, for den treffer nærmere hjem. Avinor ruller nå ut Fast Travel på landets fem største flyplasser – inkludert Stavanger, noen mil unna mitt område. Konseptet er brutalt enkelt: Den som tilbyr lavest pris, kommer først på skjermen. Resten blir usynlige.

Jeg har lest og hørt uttalelser fra kolleger i Stavanger. Taxisjåfør Gabriel Santiago beskriver det treffende:

«De som tilbyr lavest pris kommer fremst i køen. Dette er sosial dumping.»

Sjåførene rapporterer om tre til seks timers venting uten tur. De store sentralene som Stavanger Taxi og Sandnes Taxi nekter å signere. De ser hva dette handler om: Et system som fragmenterer bransjen og tvinger den enkelte sjåfør inn i en spiral av stadig lavere priser.

Oslo Taxi advarer fra Gardermoen: «I virkeligheten har vi sett et system som legger på gebyrer og ekstrakostnader som gjør hverdagen dyrere for sjåførene – og som til slutt gjør turen dyrere for passasjerene.»

Hva skjer når dette sprer seg? Vil vi se det samme på Haugesund lufthavn? På bussterminaler? Logikken stopper ikke av seg selv.

Det absurde er at disse prosessene foregår parallelt – tilsynelatende uten at noen i statsapparatet ser sammenhengen:

Konkurransetilsynet fastsetter maksimalpriser basert på grundige kostnadsanalyser og konkluderer med at 21,90 kroner per kilometer er forsvarlig.

Helse Nord ignorerer dette fullstendig og legger seg 37 prosent under – med statens velsignelse.

Avinor innfører et system som aktivt presser prisene ned gjennom konkurranse om hver enkelt tur – og overlater gevinsten til et privat formidlingsselskap.

Resultatet er at norske drosjesjåfører angripes fra to fronter samtidig: Offentlige kontrakter som ikke dekker kostnadene, og et flyplassystem som belønner prisdumping.

Til Helse Nord: Hvis Konkurransetilsynet mener 21,90 kroner per kilometer er nødvendig – hvorfor mener dere at 13,80 kroner per kilometer er «bærekraftig»? Kan dere dokumentere at noen kan drive lovlig, trygt og med ordnede lønnsforhold til denne prisen? Og hvem skal kjøre pasientene når de lokale drosjene har gitt opp?

Til Avinor: Hvorfor må sjåførene betale gebyr for å registrere bilen, gebyr for å endre bildata, gebyr for bombrikke priset langt over marked, gebyr for å bruke appen – og til og med gebyr for å kjøre ut av taxidepotet når de bare vil hjem?

Til deg som reiser: Du sparte kanskje 50 kroner på taxituren fra flyplassen. Gratulerer. Men visste du at sjåføren som kjørte deg måtte stå tre til seks timer i kø for den turen? At han betaler avgifter i alle ledd til et privat selskap – for å tjene stadig mindre? At kollegaen hans ga opp i forrige måned, og naboen selger bilen til nyttår?

Når du lander på Flesland klokken 23.45 en tirsdagskveld i 2027, og skjermen sier «ingen biler tilgjengelig» – hvem skal du ringe da?

For dette kommer til oss alle. Det er ikke et spørsmål om om, bare om når.