Musikkåret 2025 har vært et sedvanlig sterkt et for undertegnede, med en jevn strøm av bra plater, som har kommet fortløpende hele året, supplert med masse konserter, som jo er den optimale ferskvaren, og beste måten å oppleve musikk med, sammen med andre folk.

Gleder meg dessuten til å saumfare andres lister etter skiver jeg foreløpig ikke har hørt, som vil gi ytterligere flere kick. Uansett hvor mye man følger med, er det ikke til å unngå å gå glipp av masse bra. Akkurat den erkjennelsen er særs viktig, om man ønsker å utvide tilfanget av grom vellyd.

Her er det som er undertegnedes favoritter fra året vi snart legger bak oss. Det nødvendige forbeholdet er at det selvsagt kan komme ut noe plater helt på tampen.

Spotify-liste her. Tidal nederst. Listene inneholder de ti skivene (lagt øverst, kronologisk), men inneholder totalt en hel haug med låter (fra veldig hard rock til veldig nedpå soul) som er slengt over i løpet av året, av musikk for enhver god smak.

Nederst i saken er også mine tre største konsertopplevelser.

1. DAX RIGGS «7 songs for Spiders» (Bright Shadow/Fat Possum)

Hva som er nummer åtte eller tolv (og som dermed er inne eller ute av lista), avhenger av dagsform og løse tilfeldigheter, men pallplassene pleier å være enklere. For meg var det aldri noen tvil når det kom til nummer én. Det var kollega Helge Skog som anmeldte skiva her på berget, den heldiggrisen, men det er virkelig bare å slenge seg på her.

Plata er vanskelig å plassere i noen bestemt bås, men det er vel rock i én eller annen form, der et helt ellevilt mørkt og dødsorientert tekstunivers skinner sammen med seige, gode og låter som blander alt fra det man i sin ville kalt stoner, og noe gotisk blues og folkrock David Eugene Edwards ville nikket samstemt til.


LURING: Han poserer med kassegitar på pressebildene sine, men det er betydelig mer trøkk i denne karen enn i sånn cirka 28.000 visesangere til sammen.
Foto: Press/DAX Riggs official

Mektig, mørkt, desperat og vakkert på én og samme gang. Som om Jason Molina skulle bestemt seg for å lage et nytt Black Sabbath.

Samtidig hviler det mange lag med ømhet over dette albumet, som gjør de narkotisk avhengighetsskapende låtene lettere å svelge i lengden, ikke minst med tanke på en lyrikk som ville vekket de kompetitive genene til Townes Van Zandt til live. Årets skive med klar margin, dette.

2. ADAM LYTLE «Altars» (AL)

Newyorkeren Adam Lytle gikk jeg dessverre glipp av ved forrige korsvei, som var debuten «This Is the Fire» (2023), ei skive gitt ut på eget selskap som særlig nikket distinkt til Leonard Cohen (mer melodiøs, og så mørk stemme som Leo, selvsagt). Med nylonstrenggitar og et ganske orkestrert sound, var det ikke ulikt det Tindersticks bedrev på sine tre første plater.

I år kom Brooklyn-mannen tilbake med oppfølgeren, og han skuffer ikke. Sammen med produsent Jonathan Schenke (mest kjent for å ha jobbet med Parquet Courts) har han denne gang spilt inn ei skive med et mer dogmatisk utgangspunkt, der materialet mer eller mindre er spilt inn live, forsiktig backet av en trio, der kjemien, har vært ment å bli til underveis i studio.

Det høres. Skiva er svært organisk i soundet, der man nesten hører intensiteten i låtenes tekster og melodilinjer dirrer i bakgrunnen. I en andre fase av innspillingen har de så hentet inn flere andre feinschmeckere til å legge på diverse krydder i form av mer piano, perk og gitarer.

Det låter helt utsøkt. Bare å sjekke ut. Og høre gjerne begge platene hans når du først er i gang. Ren honning og balsam for både kropp og sjel, dette, men også med noe av den bakenforliggende galskapen som duver i kulissene på de beste skivene til Scott Walker.

3. CIVIC «Chrome Dipped» (ATO Records)

Den forrige skiva, «Taken by Force», var det beste jeg hørte av musikk i 2024, og som ble behørig anmeldt her hos oss, med en sjelden sekser på terningen. På denne oppfølgeren var de knapt til å kjenne igjen, selv om det er en sannhet med visse modifikasjoner.

De har ikke begynt med hipp hop, elektronika eller jazzfunk, se det skulle tatt seg ut, men maler ut låtene med en større palett og bredere pensel enn tidligere. de er ikke lenger «bare» et energisk punkrockband, men har likevel beholdt energien og stinget i låtene. Og skiva bare vokser og vokser.

Det mollstemte åpningssporet, «The Fool», er et bra eksempel på begge deler. Ved første gjennomlytting, passerte den uten å hekte seg fast, mens den nå er en låt jeg sliter med ikke å sette på repeat. Kassegitarene som ligger under er særs effektive, der de mer funker som perk under den urtøffe traktorbassen.

Det er altså ingen grunn til panikk. «Fem om dagen» i CIVICs univers låter fortsatt som at er nærmere øl, øl, sigaretter og fuzzpedaler enn grønnkål og granatepler.

CIVIC er, heldigvis, et band som fortsatt er å regne med. Og denne skiva er et perfekt eksempel på at det lønner seg å gi plater mer tid, og ikke skippe-konkludere hastig og flyktig, noe som er på grensen til dårlig gjort, og sågar og respektløst, både overfor bandet og din egen, kulturelle berikelse.

11 låter på 37 minutt forteller oss også at bandet ikke har blitt et pretensiøst, søkende og dronene progband. Takk og lov at sånt som dette fortsatt lages. Konserten deres under Buktafestivalen ville også vært på en personlig topp 10 for året.

4. BONNIE «PRINCE» BILLY «The Purple Bird» (Domino)

Dette var ei skive som bare seilte forbi meg da den kom. Jeg var helt ekstatisk fan av omtrent alt det denne mannen gjorde på nittitallet, og første halvdel av 00-tallet. Han gikk fra noen veldig bøyde og nokså skridde plater, under flere forskjellige navn og konstellasjoner, og til å lage musikk av den riktig så tilgjengelige sorten.

Da Johnny Cash covret hans «I See a Darkness», ble hans publikum mangedoblet over natta. Fortjent nok, men da platene etter dette slet med å feste seg hos meg.

Denne plata er rett og slett helt uimotståelig vakker. Will Oldham, som han heter, synger så skjørt og fint, og plata er produsert så perfekt at det er lett å gå seg vill i panegyriske metaforer som beskriver skjønnhet så kraftig som skiva faktisk fortjener. Gjestelista her er uendelig lang, men dette er og blir et album som først og fremst er Will Oldhams eget, og der låtskriveren trer mer fram i lyset enn han har gjort på lenge.

Og er simpelthen låten «Is My Living in Vain» årets vakreste? Det er lett å rope et umiddelbart «Ja, for helvete!», hadde det bare ikke vært for at ei ung dame trekker det lengste strået her. Og hun er neste på lista. Men sjekk ut dette helt enestående vakre albumet fra verdens kuleste prins, som penser sømløst mellom folk, vise og country. Helt knall.

5. KEN POMEROY «Cruel Joke» (Rounder)

Det var den helt sjokkerende sterke låten «Flannel Cowboy» som var inngangen til skiva; en låt så vakker, sår og åndelig overveldende at jeg holdt på å miste pusten første gang jeg hørte den. Den er, helt uten noen form for konkurranse, det beste jeg hørte av musikk i 2025.

Men plata er heldigvis så mye, mye mer enn bare den.

Den 22-årige Pomeroy er fra småbyen Moore i Oklahoma, er cherokee og skriver låter og tekster/historier som om hun har levd minst dobbelt så lenge. Skiva er helt neddempet, ofte bare drevet fram av det strøkne fingerspillet og den krystallklare, såre og skjønne stemmen hennes.

Hun har skjønt verdien av å holde igjen, heller enn å skulle imponere i hver frasering, og derfor er også produksjonen perfekt rattet til nettopp dette (som er gjort i tre omganger, med tre forskjellige produsenter), hvor sparsommelig perk og litt steelgitar, samt ekstra akustiske gitarer fra den jevngamle makkeren Dakota McDaniel, er eneste ekstrastash.

Tidvis minner hun (og han) om Gillian Welch/David Rawlings, et par som kunne vært besteforeldrene deres, for ikke å glemme canadiske Kathleen Edwards. Tenk First Aid Kit, bare med enda bedre låter.

«Det er i det hele tatt ingen svake spor her, og de 12 låtene er perfekt smurt utover knappe 40 minutt. En soleklar utfordrer til årets beste skiver-liste, dette» skrev jeg i anmeldelsen. Står fortsatt inne for det.

6. SHAKE SOME ACTION «Top Gear» (Satellite 451)

«Jinglejangle-soulpoprock man får lyst til å drikke av», skrev han undertegnede da plata kom. det var jo spot on, om jeg får lov å si såpass.

Oppskriften er like grensesprengende og innovativ som bandnavnet (hentet fra 1976-klassikeren til Flamin’ Groovies). Heldigvis. De forsøker ikke å finne opp kruttet på nytt, men står heller midt på gulvet i ammofabrikken og forsyner seg grovt og uhemmet av det knusktørre og potente kruttet andre har laget før og for dem.

Flamin’ Groovies er en selvsagt referanse, og da i den mer poppa delen av katalogen deres, men her er det også åpenlyse vink til The Beatles, og da særlig McCartney-fraksjonen av den, fra scousernes første periode. Med en utstrakt og hengiven bruk av Rickebacker-gitarer popper masse Byrds-vibber opp underveis, og med australske gener i frontrekka er det også mulig å spore avtrykk fra akk så bortglemte og suverene The Stems.

En ren fest, dette. Man får lyst til å lime på seg en bollesveisparykk og riste på den, som om man var ung og lovende igjen. Beklager bildene dette måtte skape. Hør heller på skiva. De slapp også en ny singel på tampen av året som er helt knall.

7. CHRISTIAN KJELLVANDER «Ex Voto / The Silent Love» (Tapete Records)

Nok ei skive som glapp unna anmelderiet her på huset, noe som i seg selv er helt besynderlig, gitt at denne svenske helten, og trofaste leverandøren av kvalitetsmusikk, har stått mitt hjerte nær i to og et halvt tiår.

Dette er vel hans tiende eller ellevte skive under eget navn, men Kjellvander er en årgangsvin som bare blir bedre og bedre. Konserten jeg så med ham i Oslo på tampen av året var et klart høydepunkt i 2025, og det var i denne forbindelsen jeg igjen tok fram denne skiva, som jeg hadde gitt litt for få runder, og lot den spinne igjen. Dumme meg som, ventet! Heldige meg som ga den flere runder!

Kjellvanders første plater er countryrock av den mer konvensjonelle sorten (Songs From a Two-Room Chapel fra 2002 er, for the ehhh … record, en av de beste debutene i Skandinavia, uansett sjanger), mens han de senere årene har beveget seg mer over i et drømmeland, der element av jazz og mer eksperimentelle og refrengløse låter har tatt over.

Det er det selvsagt ingen grunn til å frykte. Selvsagt ikke. Plata er faktisk helt fantastisk, og både hans høyst karakteristiske stemme (Dwight Yoakam møter Richard Buckner, bare en oktav mørkere) og de tomverlainske gitarene hans puster så utrolig fint sammen her.

Den slacke og superbe bandet ligeså. Plata er innspilt i et gammelt sommerhus, og det hele høres bare helt overjordisk, stillfarent og sakralt vakkert ut hele veien. Og sørg nå, for din egen skyld, å få sett ham live.

8. THE GOLDEN DREGS «Godspeed» (End of the Road Records)

«Et engelsk Magnetic Fields», var overskriften jeg valgte da jeg anmeldte plata. London-septetten var i utgangspunktet et slags solokunstprosjekt fra den Cornwall-bosatte multiinstrumentalisten og produsenten Ben Wood, men en musikalsk celledeling har nå utvidet det til et sjumanns (hvorav et par er damer) kollektiv.

Grunnen til Magnetic Fields-parallellen i overskriften, er at Woods stemme i stor grad brumler der nede i lave oktaver hvor også Stephin Merritt befinner seg, og at noen av låtene også har flere familiære trekk. At Golden Dregs likevel er engelske høres.

Plata er også variert, og det er veldig kult når lagkapteinen slipper til en av sine kvinnelige makkere bak mikrofonstativet. Bandet høres i det hele tatt veldig lekent og frimodig ut mens skivas knappe tre kvarter rulles ut, fordelt på 12 låter, der nivået jevnt over er skyhøyt.

9. MALIN PETTERSEN «Wildflower» (DWYBO)

Hun har lenge vært en yndling blant mange norske kritikere, men dette er hennes beste album, og det kom altså ikke ut før nå i høst. At hun synger dødsbra har aldri vært noen diskusjon fornuftige og kompetente mennesker har villet prøve seg på å diskutere, men her er også låtene på et skyhøyt nivå.

Country? Pop? Rock? Vettafaen. Ikke er det viktig heller. Det viktige er at det låter helt fortreffelig, og at sangene, fremføringen og sound smelter sammen til noe stort noe.

Produksjonen er rattet i land av Malin selv, og det låter helt ace, noe som kan tilskrives både et høykompetent band, samt den – bestandig – kule effekten man får av å spille materialet inn mer eller mindre live. Åpningssporet, «Carolina», er en av årets beste låter.

Det stod mellom denne og andreskiva til canadiske Julianna Riolino, men Malin Pettersen trakk det lengste strået, muligens forårsaket av at jeg heier litt ekstra på henne, som bare fortsetter å peise på og gi ut skiver, met et revnende likegyldig blikk mot hva som er rett, trendy eller smart mot et stadig mer formatert radiomarked her til lands.

Vi trenger artister som Malin Pettersen her til lands. Og dette er hennes beste plate. Til nå.

10. JULIANNA RIOLINO «All Blue» (You’ve Changed)

… men Riolino måtte jo også med. Klart hun måtte! Det verste av alt er at hennes forhenværende bandvenninne, Carson MacHone, også var oppe og luktet på topp 10-lista, etter å ha satt seg stadig bedre fast setter release. Sjekk ut den også. Er anmeldt (litt for strengt) her.

Det kule er at skiva er helt umulig å plassere inn i noen bestemt sjanger. Dette er uansett autoritært, yndig og tøft på én og samme gang. Riolino har den ene foten solid plantet i country/americana-land, men er så avgjort frigjort fra trange rammer i det musikalske uttrykket sitt.

Låten «Full Moon» høres ut som låten War On Drugs ville drept for å kalle sin egen. Live er hun og bandet til tider veldig rocka, mens soloskivene penser uanstrengt mellom mange forskjellige sjanger, der pop, soul, folk, rock og country blendes elegant.

Det bærende elementet her, bortsett fra bra låter og et fjellstøtt backingband, er Riolinos lyse og ekstremt kraftfulle stemme, en røst som tidligere har sunget både powerballader og illsint punkrock med den største selvfølgelighet, sammen med den tidligere makkeren Daniel Romano.

Øm og følsom i det ene øyeblikket. Piskende forbanna og ertende i neste. La oss heller ikke glemme at hun er dritgod på gitar. Og til sommeren kommer hun til Norge igjen.

Årets tre beste konserter

Å dra på konsert er noe man første og fremst skal gjøre for at det er helt enormt givende, og fordi det er den aller beste måten å oppleve musikk på. På konserter er du i ferskvaredisken. Hører du på plate, er det alltid hermetikk, uansett hvor bra stereoanlegg du har og hvor mye plata kostet å lage.

Dessuten er du med å støtte flere kanonviktige næringer, som er artistene (og apparatet rundt dem), lyd- og lysansvarlige og alle de heltemodige folkene som fortsatt gidder å arrangere konserter, til tross for stadig vanskeligere rammevilkår.

Å plukke ut bare tre konserter, er egentlig litt slemt, men her er iallfall tre dritbra konserter jeg så i 2025, i tre forskjellige byer.

1. ÅRABROT (Blårock, 9. oktober)
MYTEN: Årabrot-frontfigur planter flagget på Yttersia og markerer rock-revir i nord, litt tidligere i år.
Foto: Egon Holstad

De er et av de beste livebandene som er der ute, og det har de vært lenge. Nå som Karin Park har blitt et fast medlem i bandet, er de også enda kulere, og fremstår med et bredere musikalsk spekter enn tidligere. Jeg skjønner faktisk ikke at ikke Årabrot er mye større enn de faktisk er. Og jeg som attpåtil er så lur!

Alle som digger tidlig Nick Cave, som elsker Mark Lanegan, som digger The Swans og som synes at rock i sin edleste form er både autoritært og litt skummelt, må se dem live.

Årabrot slapp dessuten ei knallbra plate i år, som jeg muligens kommer til å angre på at jeg ikke hadde med på min egen topp 10. Nå er de iallfall representert her i årskavalkaden. De som liker å dra på konsert må se dem live snarest. Ja, må. De er helt fuckings unike.

2. NICK CAVE (Grieghallen, 6. august)

Jeg har sett Cave veldig mange ganger live, også i nedstrippede utgaver med bare klaver, noen ganger med litt fiolin i tillegg, men jeg vil alltid foretrekke ham med hele The Bad Seeds i ryggen. Likevel er det som om Cave klarer å treffe innertier hver gang for tiden, når han er på ei scene.

Han klarer å være både koselig og litt farlig truende, og dette makter han selv når han bare opptrer i duoformat, som i denne sammenhengen var med Colin Greenwood, bassisten i Radiohead. Ei fabelaktig settliste, en Cave i storform og i pompøse og flotte omgivelser, kunne det liksom ikke gå gærent. Det var sågar dritbra.

3. CHRISTIAN KJELLVANDER (Kampen Bistro, Oslo)

Det var over 20 år siden forrige gang jeg så ham live, på en slags ettermiddagsmatine på Café Mono, noen timer før Monster Magnet skulle gå på scenen på Rockefeller. Her var det noe ganske annet, og jeg ror alle som var der ble ganske fjetret, for publikum i det trange og intime lokalet var svært disiplinerte og lydhøre.

Kjellvander og bandet var i en sinnssyk form. Dette var Kjellvander 2.0, der låtene sentrerte seg rundt den (og de) siste platene, der flere av dem bare dronet seg av gårde, til hovedpersonens mørke og suggererende stemme, et supertight band og – ikke minst – Kjellvanders helt eminente gitarspill.

At han ikke har spilt nord for polarsirkelen er nesten på grensen til en personlig fornærmelse. Jeg foreslår derfor at vi møtes en gjeng, primært de som er enige med meg, og går i fakkeltog med slagordet «VI SOM VIL HA KJELLIS I TROMSØ!» påskrevet digre bannere.