1. ROSALÍA «Lux»
Popmusikk kan vel neppe gjøres mer ambisiøst og unikt enn hva spanske Rosalías har fått til på sitt fjerde album – og blant de få tilfellene hvor merkelappen «mesterverk» ikke burde misforstås som en overdrivelse.
Albumet inneholder tekster på 12 ulike språk, hvor kunstpop kombineres med klassisk musikk med den største selvfølge, noe som burde gå helt greit når man har selveste London Symphony Orchestra med på laget, i tillegg til gjestebidrag fra blant andre Björk og Pharrell Williams, bare for å nevne noen.
2. STEREOLAB «Instant Holograms On Metal Film»
I år slapp endelig fransk-britiske Stereolab sitt 11. studioalbum, rolige 15 år etter det forrige. Låtskriverne Tim Gane og Lælitia Sadier har heldigvis ikke glemt gamle triks – og i tillegg lært noen nye – så bandets eksperimentelle popmusikk låter like friskt i 2025, som den gjorde under bandets storhetstid på 90-tallet.
3. STEVEN WILSON «The Overview»
Steven Wilson er kanskje best kjent som frontfigur i bandet Porcupine Tree, men han har også en rikholdig katalog med soloutgivelser, og slapp i år sitt 8. album under eget navn.
Jeg har alltid hatt et ømt punkt i hjertet for god, gammeldags progrock – selv om det kanskje ikke er sjangeren hvor jeg oftest oppdager nye favoritter i 20125. Dette er altså det hederlige unntaket, hvor «The Overview» endte opp som en av platene jeg har hørt aller mest på i år.
4. KING GIZZARD & THE LIZARD WIZARD «Phantom Island»
Det er få band som kan måle seg med australske King Gizzard & The Lizard Wizard, i hvert fall når det kommer til produktivitet – som siden debuten i 2012 har klart å produsere hele 27 studioalbum.
På «Phantom Island» er bandet kraftig utvidet med både strykere og blåsere, så sjangermessig blir dette et lite stykke unna det psykedeliske uttrykket man gjerne forbinder bandet med – men det funker utmerket, og man kommer knapt nærmere 70-tallets yacht-rock enn dette, uten å bli fullstendig parodisk.
5. BLOOD ORANGE «Essex Honey»
Den britiske artisten, låtskriveren og plateprodusenten Dev Hynes har opparbeidet seg en ganske imponerende CV i løpet av karrieren, hvor samarbeid med alt fra Chemical Brothers til Mariah Carey kan nevnes.
Dette er hans femte albumutgivelse under navnet Blood Orange, og det låter akkurat så velpolert og behersket som man burde forvente fra den kanten – samtidig som det ikke skorter på kreativt overskudd og finurlige detaljer som bryter opp et ellers ensrettet uttrykk.
6. MARK PRITCHARD & THOM YORKE «Tall Tales»
Radiohead-vokalist Thom Yorke har de siste årene vært travelt opptatt med å jobbe med alt annet enn Radiohead, ikke minst med trioen The Smile, som klarte å presse ut to gode album i fjor.
Årets utgivelse er et samarbeid med elektronikamusikeren Mark Pritchard, og resultatet er temmelig eksperimentelt, selv til Thom Yorke å være. Det låter mørkt, seigt og minimalistisk – men når albumtittelen er inspirert av Orwells «1984», bør man kanskje heller ikke forvente lystigheten selv.
7. MARTA & TRICKY «Out The Way»
Tricky kan trygt kalles en de store pionerene innen trip hop, blant annet som medgrunnlegger av Massive Attack, som ofte regnes som det første og mest definerende bandet innen denne sjangeren.
Den polske vokalisten Marta Złakowska har samarbeidet med Tricky siden 2017, men det var først i år at et av deres album ble utgitt med hennes navn øverst på platecoveret. «Out The Way» er uansett en temmelig dunkel affære, som gir sterke assosiasjoner til 80-tallets elektronika og post-punk. Både mørkt og trivelig, altså.
8. MICAH P. HINSON «The Tomorrow Man»
Til tross for å ha gitt ut 13 album i løpet av en drøyt 20 år lang karriere, har den amerikanske artisten Micah P. Hinson klart å fly elegant under min musikkradar – helt frem til i år.
«The Tomorrow Man» har noe gjennomgående melankolsk og nostalgisk over seg, hvor stemningen kan beskrives som kald, mørk og nesten litt Nick Cave-aktig, samtidig som låtenes velorkestrerte arrangementer sørger for å gi albumet et varmt, modent og tidløst lydbilde.
9. JEFF TWEEDY «Twilight Override»
Wilco-frontmann Jeff Tweedy har virkelig ikke ligget på latsiden da han skrev låtene til sitt femte soloalbum, som inneholder intet mindre enn 30 låter, og med en spilletid på knappe to timer.
Å gi ut et trippelalbum i spillelistenes tidsalder er i grunnen et ganske modig valg, hvor albumvis konsumering av musikk begynner å bli en glemt kunst. Jeg føler likevel albumet forsvarer lengden, uten å bli ensformig eller plaget av varierende låtkvalitet.
10. GOULDIAN FINCH «Schizo»
Gouldian Finch er soloprosjektet til Martin Horntveth, kanskje aller best kjent som trommeslageren til Jaga Jazzist. På «Schizo» er det heller ikke vanskelig å høre slektskapet til nevnte band – og kanskje spesielt albumet «The Stix», hvor de elektroniske elementene utgjør en betydelig rolle.
Som tittelen muligens antyder, har albumet en god bredde av retninger og ideer, hvor det kan høres ut som en Brecker Brothers-reinkarnasjon fra «Heavy Metal Be-Bop»-perioden i det ene øyeblikket, til å nesten kunne kvalifisere til nu-disco i det neste. Kjedelig blir det i hvert fall aldri.
Årets tre beste konserter ISMISTIK
(Insomnia Festval – Bryggeriet Scene, 18.10.2025)
Når man skal oppsummere Tromsøs klubbkultur i historisk kontekst, kommer man ikke utenom Bjørn Torske, – en av miljøets store pionerer på 80-tallet, og blant de viktigste navnene innen skranglehouse-sjangeren i dag.
På årets Insomnia gjorde Torske et sjeldent konsertcomeback (og EP-release) med 90-tallsprosjektet Ismistik, hvor vi ble servert en sunn dose med punkete og nådeløs detroit-techno, hvor volumknotten var trygt plassert på nivå 11, og stemningen kanskje best kunne beskrives som en intimkonsert på et galehus.
ENGLEBARN
(Rakettnatt – Kulturhuset, 30.08.2025)
Det er ikke gitt at et lokalband – som rakk én stakkars albumgivelse for over 20 år siden, før de kastet inn håndkleet noen år senere – med enkelhet skulle klare å fylle storsalen på Kulturhuset i 2025, noe som ganske nøyaktig beskriver akkurat det Englebarn fikk til under årets Rakettnatt.
Nostalgifaktoren er nok det som gjorde denne konserten spesielt minneverdig, i tillegg til at man ikke altfor ofte ser godt voksne menn stå og felle gledestårer til 25 år gammel goth-pop med tekster om karakterer fra tegneserien «Sølvpilen».
HOOJA
(Sommernatt – Romsaa Arena, 14.06.2014)
Duoen fra Gällivare leverte utvilsomt årets merkeligste konsertopplevelse, og som fullstendig uventet seilte opp som en av årets beste konsertøyeblikk for min egen del.
Den ferske Sommernatt-festivalens fokuserer hovedsaklig på såkalt «partymusikk»; et noe utskjelt sjangerspekter som ikke nødvendigvis alltid treffer tverre og vanskelige musikkanmelderes ubegripelig sofistikerte og snobbete smaksløker spesielt godt.
Men hvor ofte ser man egentlig konserter hvor jakttårn, snøfresere og utstoppede elger på skinner utgjør en høyst naturlig del av showet? Ikke i nærheten av ofte nok, viser det seg.