Arthur Arntzen: 10.05.1937 – 19.12.2025
Han var tidenes humorsuksess i nord. Elsket og omfavnet, folk flirte på seg brokk. Men dypt inne fantes det en usikker liten gutt.
Arthur Arntzen ble kåret til landets morsomste mann og mest populære person. Han skapte Oluf og fikk senere en eventyrlig suksess med boka og forestillingen «Den fordømte nordlendingen».
Alle kjente denne siden av Arthur Arntzen. Men de som kjente ham bedre, så også en tankefull og melankolsk person. Han bar med seg et sårt barndomsminne som preget ham hele livet.
Arthur Arntzen ble født i et hus ved Holtveien på Tromsøya 10. mai 1937 som nummer tre av fire søsken. Familien bodde i små og trekkfulle husvære, i ei hytte i Doktordalen, i ei nedlagt tyskerbrakke i Tromsdalen og i Rødstua, en liten og dårlig kommunal bolig nær Tromsdalselva.
Arthur Arntzen bodde sine første år i det lille huset nede på sletta i Doktordalen. Midt på 60-tallet var han med på å arrangere renn i Doktordalen. Bildet er trolig tatt rundt 1900. Foto: Thoralf Øien – PERSPEKTIVET MUSEUM
Det spesielle barndomsminnet stammer fra tyskerbrakka i Tromsdalen. Han ligger under filttepper fra krigen med hakekors og ørn og hører mora, Olga Marie Moshaug med røtter i Spansdalen, streve med å hogge hull i isen på vannbøtta. Støyende røster og rå latter fra de andre beboerne i brakka trenger gjennom tynne plankevegger.
Arthur Arntzen har fortalt om barndommen, blant annet i boka «Småkarer under frostmåne» som han skrev sammen med vennen og forfatteren Arvid Hanssen. Han fortalte om fattigdommen, om moras utrettelige kamp, om lus og om mangel på sko. Det var intet romantisk med et slikt liv og han avla sitt avholdsløfte etter å ha sett hva alkohol førte til i fattige familier.
GUTTUNGEN: Her er det eneste bildet Arthur selv hadde av seg selv som liten gutt, ca 11-12 år.
Foto: Privat
Vinteren 1949 så alt ekstra svart ut. Det nærmet seg jul, og elleveåringen Arthur opplevde at mora ikke visste sin arme råd. Hun hadde ikke penger til innkjøp foran høytiden. Da banket det på døra. En pakke med skinke, pålegg, rosiner og godsaker fra Samvirkelaget ble levert. Bare en liten solidarisk håndsrekning, hvis de ville være så snill å ta imot, sa giveren. Gaven berget jula.
Med fire års skolegang, og et sinn preget av fattigdommens belastninger, skulle Arthur Arntzen etablere sitt eget voksenliv.
Unge Arthur ville tjene egne penger. Han var ærendsgutt hos konsul Holmboe og senere hos slaktermester Aune. Ærendsgutten Arntzen fartet rundt på en tungtrødd sykkel med et brett til pakker foran. Ei tid var han handelsbetjent ved Troms Felleskjøp, i en periode dreng hos ishavsskipper og gårdbruker Isak Isaksen i Balsfjord.
En vakker og forelsket vårdag står unge Arntzen støttet opp mot en husvegg i Tromsø og flørter med ei jente. Han har på seg den nye vårfrakken som han har investert over 100 kroner i. Problemet er bare at jentas far nettopp har malt ytterveggen. Mens han holder armene rundt sin elskede Randi Bangsund, gnikker han stadig mer maling inn i frakken.
Frakken måtte kastes, men forholdet og ekteskapet var solid og varte. Den lille familien på to økte med årene til fem.
ARTHUR OG RANDI: – Det hadde ikke vært mulig uten henne, sa Arthur. Paret giftet seg i 1962. På bildet feirer de Arthurs 70-årsdagens på Rica Ishavshotell i 2007.
Foto: Lina Livsdatter
I ungdommen ble han med i den frilynte ungdomsbevegelsen. I Tromsdalen hadde UL Freidig skaffet seg et ungdomshus med et velklingende navn – Bellevue. Miljøet her var sterkt knyttet til partiet Venstre.
På Bellevue var han kinobestyrer og fikk tidlig et pluss i boka hos tromsøungdommen. Kinobestyrer Arntzen åpnet dørene for Pussycats etter at Tromsø kommune hadde vendt tommelen ned for de langhårede hippiene med den fæle musikken.
I Tromsdalen hadde de også et fotballag med ambisjoner, TUIL. Arthur trente og trente og spilte kamp etter kamp. Han drømte om å bli uhorvelig god, men drømmen viste seg vanskelig å realisere.
FOTBALLSPILLEREN: Da byens presselag møtte Tromsø Bylag var Arthur sentral. Med seg på laget fikk han både Roald «Kniksen» Jensen og Finn Seemann (t.h.).
Foto: Nordlys
«Det var størst iver og minst talent», oppsummerte han selvironisk etter 40 år og 500 A-lagskamper. Kanskje var det et plaster på såret at han fikk en pris for mest fair-spillende motspiller av Tromsø Idrettslag.
Arntzen hadde i mange år et sterkt forhold til Bodø/Glimt. Etter den historiske cupfinaleseieren i 1975 skrev han en entusiastisk biografi om Harald Dutte Berg.
Yrkesveien ble journalistikken. Det var slett ikke noe han hadde drømt om, ikke engang tenkt en tanke om. Men venstrefolk knyttet til Bladet Tromsø så et talent i den unge mannen og utstyrte han med knallert og blokk. Debuten som pressemann var komplisert, han skulle samle nyhetsstoff og tegne annonser samtidig.
Arntzen, med fire års folkeskole, gjorde det skarpt i journalistikken. Han ble «kjøpt opp» av Lofotposten i 1964, på den tiden en gigant i nordnorsk presse. Men Lofotposten, som hadde levd godt på lofotfiskeres behov for nyheter, fikk tøffere tider og må kutte kostnader. Det rammet hardt i Tromsø der journalistene Kjell Fjørtoft og Arthur Arntzen måtte slutte. Dagbladet overtok like godt begge to som reportere i nord.
JOURNALISTEN: Arthur Arntzen jobbet sammen med journalistkollega Kjell Fjørtoft på Dagbladets Tromsø-kontor. Her hilser de på Guri Abelsen – datter til skipperen på «Utvik Senior», under høringen i Undersøkelseskommisjonen etter forliset.
Foto: Ole Åsheim
Oluf-skikkelsen, som skulle bli plattformen for Arthurs suksess som humorist, ble fabulert fram i ensomme nattetimer. Han skrev alltid om natta, bare avbrutt av tilbereding av livretten, semuljegrynsgrøt.
Oluf ble framført i det små først, med farens skinnlue som viktigste rekvisitt. Et samarbeid med NRK-mannen Håkon Karlsen løftet Oluf ut av samfunnshuset og ga ham et større publikum. Folk flirte så de falt av stolene. Noe stort var på gang.
Men de første årene var det atskillig motstand, har Arthur Arntzen forklart. Lokalavisene var fulle av innlegg om at Oluf skjemte oss nordlendinger ut med språket og klesdrakten sin.
De som kritiserte så ikke Oluf slik Arthur Arntzen gjorde: En som kan svare for seg, som kan ta rotta på dem som fortjener det og som kan tørke det urbane kaldfliret ut av auan på bykaran, som han selv formulerte det.
OLUF: Arthur Arntzen under sin egen Oluf-forestilling i KulturHuset i Tromsø.
Foto: Yngve Olsen
Bykaran sin humor har han ikke hatt sansen for. I Tromsø hadde mye av humoren gått ut på å sette utnavn på folk. Den folkelige humoren i bygdene syntes han var varmere og mer nær menneskene.
I motsetning til andre humorister som har hatt det artig på bekostning av samene, har Arntzen aldri villet gå den veien. Det har blitt lagt merke til.
«Nord-Norges fremste humorist og humorolog Arthur Arntzen har aldri spilt på det der med «finnan» og «komagan». Det viser hans format som humorist og som menneske», skrev tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga i Nordlys.
Arthur Arntzen hadde et sterkt engasjement mot urettferdighet i samfunnet, noe som ble vektlagt da han ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
RIDDER: Arthur Arntzen mottar St. Olavs orden av daværende fylkesmann Leif Arne Heløe i år 2000.
Foto: Ole Åsheim
Arthur Arntzen skrev mange bøker, rundt 25. Ved siden av de mange humorbøkene, sto det fram et forfatterskap av en helt annen type. Ett eksempel var boka om barndommen sammen med Arvid Hanssen. Ett annet er boka «Og langsomt kom lyset» der Arntzen har satt tekster til vennen Kaare Espolin Johnsons bilder.
En annen kunstner Arntzen satte stor pris på, var dikteren Tor Jonsson. Interessen for denne diktningen ble vakt tidlig i livet. Han ga ut ei bok med utvalgte dikt av Jonsson.
På fritida var Arntzen en ivrig friluftsmann, enten det var rypejakt på Helgøya eller farting med båt i fjordene.
Arthur Arntzen var fotballspilleren som aldri ble veldig god, pressemannen med oppmuntrende ord til yngre kolleger, politikeren som satt noen år i Tromsø kommunestyre for Venstre, forfatteren og humoristen med en eventyrlig suksess.
FORFATTEREN: Det har kommet mange bøker ut av Arthurs hender. Her er han sammen med sin faste illustratør Dagfinn Bakke under lanseringen av «Den fordømte nordlending» i Oslo.
Foto: Runar Nørstad
Men bildet er ikke komplett før vi også tar med den forretningsdrivende Arthur Arntzen. Oluf-bøkene, kassettene, forestillingene, videoene og alle de andre vellykkede prosjektene har gitt Arthur og hans familie store inntekter. Da han ble kåret til Åttiårenes Nordlending av Nordlys-leserne i 1989, var han like før blitt utropt til finansgeni i avisene.
«Kemneren jubler. Hålogaland Teater jubler. Banken jubler. Og hovedpersonene selv, han Oluf, kan grave ned heimebrentapparatet, gå på polet og forlange den øverste hylla innpakket», skrev Nordlys etter Arntzens og HTs stormsuksess med stappfulle Oluf-forestillinger høsten 1989.
Selv passet han på å fleipe vekk de store pengesummene. – Finansgeni, kvinte han mellom to lattertokt da jeg møtte ham til portrettintervju denne suksesshøsten, «æ e utropt til finansgeni i avisan! Æ, som kausjonerte for tre kompiser en gang – og betaler ennå!»
Han klasket hånda i låret, utstøtte en serie forpinte te-he-he-ti-hi-hi og tørket vekk noen lattertårer.
«Finansgeni! Æ e det stikk motsatte, det vet jo alle. Æ e en jåsskuk med pengene!»
Hånda klasket i låret på ny, han hev hodet bakover i lenestolen og ristet ut tjo-ho-ho-tji-hi-hi. Det var nesten umulig å jobbe. Fotografens linse dugget av lattertårer og journalisten fikk mageknip.
MANGE ANSIKTER: Arthur Arntzen var ikke bare latter og glede. Det var også alvor og melankoli.
Foto: Yngve Olsen
Han hadde for så vidt rett, han hadde gjort noen mislykkede investeringer. Han satte penger i en fabrikk som lagde utendørs persienner. Alt gikk glimrende, bortsett fra produktet. Persiennene hadde en vesentlig ulempe. De falt ned når snøen kom.
Han hadde også bak seg en ultrakort karriere som gatekjøkkeneier. Det ble konkurs etter få uker.
Men dette var unntakene og slett ikke regelen. Regelen var at Arthur Arntzen var en pengemaskin. Han har solgt bøker, LP-er og videoer med millionopplag. I tillegg kommer andre inntekter, fra oppdrag og forestillinger.
Arthur Arntzen som humorist var et naturfenomen. Ikke alt han sa var like morsomt i seg selv. Men det var måten han gjorde det på, og den stemningen som oppsto – på scenen, ved det faste, daglige kafébordet eller i andre lag. Med sitt naturtalent for mimikk og rytme, utløste han den ene latterorgasmen etter den andre hos seg selv og tilhørerne.
Forkledd som Oluf med litt ekstra lesping, skinnhue, himlende øyer og en råtten tanngard, var det ingen som kunne stå imot, selv ikke hans medspillere på scenen, Asle Myrvoll og Tore Skoglund. Et berømt opptrinn fra et show med Skoglund som lensmann var typisk. Arntzen brakte sin makker til lattersammenbrudd gang på gang. Det, mer enn teksten i showet, ble det store underholdningspoenget.
Arthur var sjenerøs overfor aktører med mindre erfaring enn han selv på scenen. Han hjalp og støttet. Men i timene før han selv skulle opptre gikk han selv gjennom et personlig helvete. Hver eneste gang. Han var nervøs inntil det sykelige. Hver eneste bidige gang, det hjalp ikke at han sa til seg selv at dette hadde han gjort før.
Som ei krokodille med tannverk i hver eneste tann, sa en scenekollega om timene før forestilling.
PÅ HAN IGJEN: Arthur Arntzen ved sminkebordet før nok en forestilling. Nervøsiteten ble verre og verre med årene.
Foto: Lasse Jangås
Idet Oluf-figuren nådde sitt høydepunkt i popularitet i 1990, dukket det opp en kritiker. Han hevdet at TV-seerne sørpå lo av Oluf fordi han bekreftet tidlige tiders feilaktige inntrykk av nordlendingen.
Kulturjournalist Odd Sønvisen i Nordlys var kritikeren. Sønvisen likte ikke at Oluf bannet over alle støvleskaft på nasjonalt fjernsyn.
«Hver eneste gang finske fjernsynsteaterforestillinger ble vist i Norge, ble finnene mobbet av sine norske naboer og arbeidskamerater, som nettopp trodde at finnene var slik de ble framstilt på TV. Slik kan Oluf også virke når han blir løftet fra ungdomslagsscenen i Rallkattlia og framført i fri dressur i vårt mest hardtslående riksmedium», skrev Sønvisen. Han anbefalte Arntzen å lytte mindre til «tribunebrølet» som har i seg «et element av maktmisbruk og flertallsdiktatur».
Arntzen ble såret, han var rasende. Når indremisjonskretsene på Vestlandet reiste sitt obligatoriske krav om umiddelbar avskaffing av banning, sex og overdreven munterhet hos Oluf eller Arntzen, fleipet han det bare bort. Men da det ble reist mer grunnleggende kritikk fra landsdelen, var det noe helt annet.
Kritikken kom svært overrumplende, ikke minst fordi Sønvisen var den som hadde skrevet forordet i programmet til teaterversjonen av forestillingen. De hadde også kjent hverandre i mange år.
OLUF: Det var debatt om språkbruken til Oluf i avisspaltene. Indremisjonskretsene reiste sitt obligatoriske krav om avskaffing av banning. Oluf fleipet han det bare bort.
Foto: Yngve Olsen
Arntzen truet med å legge Oluf-figuren på hylla for godt. «Oluf er ingen vulgær pøbel! Og har du tatt mål av deg til å dra ham ned på det planet, skal jeg ved Gud love deg kamp. Jeg lar ikke deg eller andre uten videre besudle noe jeg har lagt ned så mye av mitt voksne liv i», skrev Arntzen i et leserbrev.
Det måtte finstemt mekling til før krigen kunne avblåses. Den hadde omkostninger for begge parter. «Jeg mottok drapstrusler i postkassen og folk spyttet etter meg på gata. Jeg hadde rørt ved en av folkets guder, det gjør man ikke ustraffet», skrev Odd Sønvisen et halvt år etter.
Humor er nødvendig. En frigjørende latter kan snu enhver vanskelig situasjon, uttalte 80-åringen og pensjonisten Arntzen i et intervju med Klassekampen i mai 2017. Uten humor, småpotet og gudstrua hadde Nord-Norge vært avfolket.
– Mister du evnen til å glede deg over de små ting, da kan du bare legge deg ned å dø. Det er også nyttig å vite at uansett hvilken vanskelig situasjon du er i, kunne det vært verre, uttalte 80-åringen.
Han var sikker på at verbale kilevinker, og støyende latter, fra gode venner rundt det faste kafébordet i Tromsø hadde holdt ham i live i mange år. – Dem e grusom, ingen legger en finger mellom, påpekte han.
Tjue år tidligere, foran Arntzens 60-årsdag, skjedde det noe interessant. Alt var klart for å reise en bauta av Arthur og Oluf foran Kulturhuset i Tromsø. Han hadde opplevd en voldsom suksess med sin forestilling «Den fordømte nordlendingen». Ikke bare i nord, lattersalvene hadde runget like mye i de store byene sørpå.
Han hadde mottatt alle mulige slags priser og hedersbevisninger. Spellemannprisen, Folkehelseprisen, Komiprisen, Trivselsprisen, Leonard-statuetten -norsk revys høyeste utmerkelse og mange andre. Av universitetsrektor Ole D. Mjøs hadde han til og med blitt knyttet til Universitetet i Tromsø i en 20 prosent stilling. Han var blitt flirolog, mente han selv.
BYSTEN: Arthur Arntzen fikk sin byste ved Kulturhuset i Tromsø sentrum. Arthur hadde store kvaler da bysten ble avduket.
Foto: Yngve Olsen
Men når det gjaldt bautaen av ham selv, var han i tvil. Tanken på å bli hedret slik i levende live manet fram den usikre gutten.
«Noen søvnløse nattetimer var han tilbake i tyskerbrakka. Vinden røsket i papplatene, fyllerøster runget. Lusa krøp og rottene gnog», skrev hans biograf Ivan Kristoffersen.
– Jeg hadde store kvaler med å stå på Torget da bysten av meg og Oluf ble avduket. Å gå på talerstolen denne lørdagen var det tyngste steget jeg har tatt i mitt liv, forklarte Arntzen til Nordlys.
Slik kan hans åpenhet om tvil, usikkerhet og belastende barndomsminner lære oss noe viktig om livet. Selv den som framstår særdeles vellykket, folkekjær og suksessfull, kan ha sitt å slite med. Glem ikke det. Takk, Arthur.
Asbjørn Jaklin