Det burde egentlig ikke vært noen stor nyhet: Norge og Russland har forvaltet fiskeriene i Barentshavet i fellesskap i et halvt århundre, og hver høst har partene inngått en kvoteavtale for påfølgende fiskeår. Men det som før har vært en selvfølge, fremstår i år som et lite under: Sjelden har det vært så viktig å få en avtale i havn – og aldri har det vært så vanskelig.
Da Norge i sommer sluttet seg til EUs sanksjoner mot to russiske fiskeriselskaper, reagerte Russland på en helt annen måte enn det vi har sett ved tidligere kriser i samarbeidet. Mens russiske fiskere tok til orde for stille diplomati, gikk russisk UDs talsperson ut og beskyldte Norge for «paranoia». Sjefen for Russlands Fiskeribyrå antydet at Russland ville bryte samarbeidet hvis sanksjonene ble opprettholdt. Lignende «trusler» har rett nok blitt fremført tidligere ifm. restriksjoner på russiske fiskefartøys adgang til norske havner – men ikke i full offentlighet.
Årsaken til de sterke reaksjonene er at de to selskapene ikke bare mister adgang til norske havner, men også til fiske i norsk økonomisk sone (NØS). Adgangen til NØS er viktig for russerne fordi torsken og hysa gjennomgående er større vest i Barentshavet enn i den østlige (russiske) delen av havet. De sanksjonerte selskapene står for minst 40 prosent av den russiske torskekvoten; derfor rammer sanksjonene så hardt. I tillegg er gjensidig adgang til fiske i hverandres soner et prinsipp i samarbeidet som er nedfelt i den ene av to fiskeriavtaler partene inngikk på midten av 1970-tallet. Russland mener at Norge har brutt denne avtalen ved å slutte seg til sanksjonene, mens Norge peker på at resten av den russiske fiskeflåten fortsatt har tilgang.
Faktisk er det også viktig for Norge at russiske fiskefartøy har tilgang til NØS, slik at de ikke fisker for hardt på småfisken i russisk økonomisk sone (RØS). Den skal jo helst få vokse opp og gi opphav til nye generasjoner torsk før den havner på middagsbordet. Norge har fått kritikk, særlig fra EU, for å la russiske selskaper fiske i NØS, men det er altså noe man gjør av hensyn til fiskebestandene, ikke av hensyn til russerne. Av den grunn var det neppe en enkel sak for norske myndigheter å slutte seg til sanksjonene – det var tunge hensyn som sto mot hverandre.
Så lenge de to selskapene er utestengt, er det sannsynlig at småfisken i RØS vil bli hardere beskattet enn det som ellers hadde vært tilfellet. Det er alvorlig i en situasjon der torskebestanden er på et lavmål – og der mye tyder på at det allerede fra før var et altfor høyt innslag av småfisk i de russiske fangstene. Derfor kunne det blitt katastrofalt for bestanden om det i tillegg ikke hadde blitt noen avtale i år. All erfaring tilsier at når stater som fisker på delte bestander ikke samarbeider om kvotefastsettelsen, ender det med at bestandene blir overfisket.
Det er for øvrig langt fra business as usual i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen, selv om man har fått på plass en avtale for neste år. Russland har åpenbart hatt sterkt behov for å markere sin misnøye, men innså nok at det ville koste for mye å bryte ut av samarbeidet – da ville jo ingen russiske fiskefartøy fått adgang til NØS. Isteden har de valgt å suspendere sin deltakelse i en del av arbeidet som foregår mellom fiskerikommisjonens årlige sesjoner, i ulike arbeidsgrupper og andre underliggende organer. Hvor omfattende dette blir, fremgår ikke klart av protokollen der årets avtale er nedfelt, men bekymringsfullt er det uansett. De underliggende organene har bidratt mye til å gjøre samarbeidet til det det har vært frem til nå: et av de mest vellykkede internasjonale fiskeriforvaltningsregimene som har eksistert.
Det er forståelig at noen er kritiske til at Norge fortsatt har et så nært samarbeid med Russland, men her er det er viktig å skille snørr og bart: Havneanløp og landing av fisk er én ting – forvaltning av fiskebestander er noe annet. Dersom målet er å ta vare på vårt felles miljø og felles ressurser, kommer man ikke utenom å samarbeide også med stater vi ellers med god grunn kritiserer. Skulle andre hensyn veie tyngre, er det en annen sak.
En lærdom er også at Russland her valgte å opptre «rasjonelt» fremfor å markere seg. Tidligere i høst truet russerne med å bryte samarbeidet dersom Norge ikke gikk tilbake på sin beslutning, men det ville vært å skyte seg selv i foten. Tilnærmet oppsiktsvekkende er det også at partene i denne høyst krevende situasjonen også klarte å enes om en ytterligere reduksjon i torskekvoten, sånn noenlunde i tråd med forskernes anbefalinger.