Sjelden har en komiker vært så sterkt knyttet til en karakter som Arthur Arntzen var til Oluf Rallkatli. Og sjeldent har en revykarakter gjort så sterkt inntrykk på generasjoner av mennesker som han Oluf har gjort.

“Bestemor hadde fire episoder med han Oluf på VHS, som vi selvsagt så ørten tusen ganga.” sier min mann. Alle i hans generasjon har trolig en lignende historie. Det har jeg også.

Jeg husker også slitte VHS-opptak, som flere familier hadde spolt frem og tilbake på gjennom år med felles latterkuler. Det er kanskje noe av det jeg husker klarest fra min ankomst til Norge og Finnmark som flyktning i 1993.

Oluf var noe av det første vi ble eksponert for, ettersom vi lærte oss norsk. Han ble en overgangsrite i integreringen til å bli nordlending, en nødvendighet for å forstå dette folket som tok oss i mot.

Det er nesten som om disse praktiske finnmarkingene pekte på Oluf og sa:

“Her e vi. Se på oss. Se kor arti vi e!”

Dette er vårt språk. Slik er vi som folk – uforfalsket, direkte, glad i å le.

Jeg skjønte ærlig talt lite av den tannlause mannen med skinnhua den gang. Dialekten var fremmed, humoren kulturelt og historisk betinget.

Men han var lettflirt, han Oluf. Og det har også jeg alltid vært. Da ble det fort at jeg flirte fordi Arthur/Oluf flirte.

Og når man ler sammen med andre, kan vidunderlige ting skje. Humoristen er på sitt beste en formidler av sannhet som avslører vår felles menneskelighet.

Humor er et skjold mot traumer. Humor letter byrdene våre – forskning viser faktisk at latter utløser endorfiner og reduserer stresshormonet kortisol.

Humor er også kultur – det usynlige nettet som holder oss sammen.

Si «Å ellers har lensmainn det bra?» til en tilfeldig person i nord, og de vil trekke på smilebåndet. De vil vite hva du snakker om. Noen vil til og med bryte ut i latter.

Slik Arthur Arntzen gjorde det på det berømte opptaket av sketchen “Farskapssaken” fra 1983. Bruddet med karakteren Oluf, der Arntzen får tidenes latterkrampe, er noe alle har et minne om.

Og de felles minnene i latter, blir sjeldnere og sjeldnere. De blir borte i en tid vi trenger dem mest.

I en verden der humor absorberes i fragmenter på 30 sekunder, og vi knapt har noen felles bål å sitte rundt, minner Oluf oss om de bålene som ble en del av en hel identitet. De bålene som hadde en felles kulturell kontekst.

Og Oluf holdt på i flere tiår! I dag hadde en skikkelse som Oluf vært nær umulig å gestalte. Folk som kan skape dem fødes en sjelden gang i historien.

Det krever en finstemt menneskekjenner for å skape en klovn som Oluf. Så er det ikke slik at vi ikke har dyktige humorister i dag som skjønner hva en klovn skal gjøre.

Herman Flesvig og Kevin Vågenes er kanskje det nærmeste vi kan komme arvtakere til Arntzen – begge har et sterkt empatisk blikk og har skapt karakterer som gir nye perspektiver på samfunnet og individet.

I sin tid krenket Oluf enkelte konservative folk som ikke likte at han drakk heimbrent og bantes. Ellers var Oluf en sjokkerende samlende skikkelse!

Han var også misforstått som et negativ bilde på den late, fordrukne nordlending.

Det er en kategorisk feil. Klovner er et virkemiddel. Oluf ble skapt fra et enormt varmt og empatisk sted i humoristens hode.

Men han måtte stå utenfor det normale samfunnet, for å få lov til å si ting som ingen andre kan si. Klovnen blir den som kan peke på det latterlige i oss selv, gjøre narr av autoriteter, avsløre svakheter. For å få oss til å le av oss selv.

Men også for å sørge at vi ikke tar makta på altfor stor alvor.

Arntzen var ikke en politisk satiriker i tradisjonell forstand – som for eksempel den engelske komikeren John Oliver. Oluf var først og fremst en glad klovn.

Men han var også en grunnleggende anti-elitistisk og anti-autoritær type. Oluf var en ventil. Det er klovner ofte. Derfor elsket vi ham. Ikke fordi han var gjenkjennelig som en av oss – noe han trolig også var for mange nordpå.

Men fordi han lot oss le av oss selv, våre omstendigheter, samtidig som han pekte nese til maktmisbruk. Det er et universelt behov som bare en komiker kan oppfylle.

Arthur Arntzen hadde en sjelden begavelse for maktkritikk og samfunnskommentar i form av humor som ikke var banal, politisk eller overtydelig.

Oluf hører kanskje en fordums tid til.

Men en Oluf hadde vært bra å ha i dag også. En som samler oss rundt bålet som identitetsbærer – men også som våpendrager.

Latter er et våpen og en vaksine – den vaksinerer oss mot selvhøytidelighet, egen fortreffelighet. Den bekjemper andres krav om makt over vår frihet.