Kjetil Arntzen, ett av Arthur Arntzens tre barn, forteller til iTromsø at han var til stede sammen med resten av den nærmeste familien da hans far døde på Otium fredag morgen 19. desember. Han ble 88 år gammel.

– Det var trist, men også fint at en sliten mann fikk fred. Han sovnet stille inn, mens vi alle var der sammen med ham.

Han er glad for at han rakk fram før faren døde.

– Jeg bor i Harstad, så jeg kom med hurtigbåten i går. Da var pappa litt mer med, så da fikk vi alle fortalt hvor glad vi er i ham, forteller Kjetil Arntzen.

Han ønsker å rette en stor takk til personalet på Otium, der Arthur Arntzen bodde de siste to årene.

– Jeg er utrolig takknemlig for alle de ansatte som har stelt så godt med ham disse årene. Der følte han på en trygghet og varme. Jeg tror også de var preget av dødsfallet hans. En sykepleier sa til meg at de brukte å omtale ham som kompisen deres, forteller sønnen.

– En utrolig kapasitet

Han minnes en pappa som hadde en enestående kapasitet, som han tror få andre er i besittelse av.

– Vi barna har vært privilegerte på alle områder. Pappa har vært en figur å se opp til. Han klarte kunsten å balansere det å stå på scenen, med jobben som journalist og det å stille opp for oss barna. Også da han ble bestefar så vi for en utrolig kapasitet han hadde til å herje med barnebarna, samtidig som han tok seg tid til vennene siden rundt kaffebordet.

Etter dødsfallet fredag morgen har det ifølge sønnen Kjetil strømmet på med kondolanser, både på telefon og sms.

– Det viser hva han har betydd for mange, og det varmer. Nå blir det ei litt annerledes jul, men samtidig er det fint at pappa slapp å ha det vondt lenge, sier Kjetil Arntzen, før han legger til:

– Pappa hadde det smilet, som bare kjennetegnet ham, helt inntil det siste.

Arntzen er utvilsomt tidenes mest kjente tromsøværing. Han ble født i Tromsø 10. mai 1937. Foreldrene var gruvearbeider Petter Berg Arntzen og Olga Marie Moshaug. Bortsett fra to år i Gratangen, var oppveksten hans i Tromsø. Fra 1948 i den såkalte Rødstua i Tromsdalen.

Vokste opp i fattigdom

I boken «Småkarer under frostmåne» forteller Arntzen om en oppvekst i fattigdom og en dårlig skolegang.

Ifølge Store norske leksikon fikk Arntzen i 1952 jobb som dreng på gården til ishavsskipperen Isak Isaksen.

Arthur Arntzen jobbet som journalist fra 1960 til 1989, både i iTromsø, Lofotposten og Dagbladet. Han var også kommunestyrerepresentant for Venstre og engasjert i samfunnet rundt seg.

Likevel er det helt klart hans rolle som humorist som har satt sine største spor etter seg.

Forfatteren og pressemannen Jonny Hansen har vært omgangsvenn med Arthur Arntzen siden tidlig ungdom, og forteller iTromsø at han fikk den triste nyheten om Arntzens død fredag formiddag.

Han sier at selv om det ikke kom som noen overraskelse at Arntzen nå er død – «han var jo av en betydelig alder, og har også vært syk de siste årene» –, så er det alltid trist og overraskende når noen går bort.

– Man kan kanskje si at det er en epoke som nå er over.

– Ja. Det er kanskje store ord – men jeg vil si at Arthur har vært en av de store nordlendingene i moderne tid, som faktisk har hatt stor betydning for liv og virke i nord. Både mentalt – og ikke minst for folkehelsa, sier Hansen.

Suksess

Siden han var veldig ung var Oluf i Raillkattlia en del av han – og en karakter han dro fram, men først i 1967 kom Arntzens første bok karen med skinnlua. Den het «Han Oluf». Året etter kom boka om kona «Ho Emma», og etter det mange flere. I 1989 ble

1989 ble teaterforestillinga «Oluf» spilt på Hålogaland Teater. Det ble den største publikumssuksess i teaterets historie og kom senere også som fjernsynsforestilling i NRK.