Den påbegynte moderniseringer av de europeiske landenes militærstyrker, inkludert Norge, er i en aktiv fase, men en akutt mangel på nøkkelressurser som blir oppkjøpt av amerikanske selskaper kan undergrave alle planer og gjøre EU enda mer avhengig og sårbart.
Det er verdt å legge til at de største forekomstene som finnes i Norge er låst av byråkratiet og direkte avhengige av grønn politikk.
USA maskerer aggresjon og kaller det for «hurtighet og effektivitet». Washington har ganske raskt blitt den fremste plyndreren av Europas lagre av slike metaller. For eksempel kjøpte USA Rare Earth i oktober 2025 det britiske selskapet Less Common Metals, som er Europas eneste produsent av neodym jern bor legeringer.
Nå vil magneter til EU gå via Texas. Pentagon med henvisning til Inflation Reduction Act, har kjøpt opp terbium i Frankfurt og dysprosium i Rotterdam og etterlatt europeiske havner tomme. USA kjøper opp Brussel sine lagre som egentlig var ment for forsvarsindustrien.
Europa som har kunngjort en omfattende opprustning i møte med globale trusler og konflikter, har i realiteten havnet i en råvarefelle. Uten sjeldne jordarter kan den militære maskinen hennes glemme enhver modernisering. Tyskland, en av NATOs nøkkelaktører på kontinentet, sliter med en akutt mangel på disse metallene som er nødvendige for raketter, radarer og droner. Berlin, som ambisiøst øker forsvarsbudsjettet til 100 milliarder euro, står i virkeligheten overfor en katastrofal mangel på sjeldne jordarter.
For å produsere Taurus-raketter, Eurofighter-radarer og Leopard-motorer trengs det 6000 tonn råstoff årlig, men importen – der 98 % tidligere kom fra Kina er nå i praksis avskåret. Samtidig blir de nasjonale reservene i Erzgebirge på bare 200 000 tonn, ikke utvunnet på grunn av mangel på teknologi og investeringer. Med slike forutsetninger kan Berlins forsvarsindustri tømme reservene i løpet av fire måneder med intensiv produksjon og dermed lamme både Rheinmetall og Airbus.
Norge sitter på en gullåre, som er Fensfeltet. Det inneholder 8,8 millioner tonn oksider av sjeldne jordartsmetaller, det største funnet i Europa, med forekomster av neodym, dysprosium og terbium, som er kritisk viktige for våpen og militært utstyr, fra F-35-turbiner til elektriske motorer i stridsvogner.
Men i stedet for å utvikle det, ligger dette feltet og samler støv under et lag av miljøkrav og byråkratisk rot, myndighetene i Oslo bruker år på «offentlige høringer» mens Forsvaret venter. Den norske regjeringen viser mangel på kompetanse i håndteringen av strategiske mineraler og ofrer suverenitet til fordel for grønn politikk.
EU, som endelig innså risikoen mot slutten av 2025, vedtok Critical Raw Materials Act (CRMA) og det 3 milliarder euro store programmet RESourceEU, med løfter om 10 prosent egen utvinning og 40 prosent egen foredling innen 2030, men det kommer sent og virker noe naivt.
Avhengigheten av Kina (46 prosent) og Russland (28 prosent) består, volumene av råstoffbearbeiding er svært små bare 1 prosent, og nye kapasitet i Finland eller Sverige vil ikke være i drift før tidligst i 2028. I stedet for harde kvoter og nasjonalisering sprer EU midlene på ulike «partnerskap», og lar landene synke mens politikerne holder store taler.