Da Robin Ridderseth gikk inn på rådhuset høsten 2023, var det få, om noen i det hele tatt, som misunte ham jobben som nyvalgt ordfører. Det han møtte, var en sammenslått kommune uten tydelig retning, en økonomi under hardt press og et politisk klima preget av mistillit. ROBEK spøkte i kulissene, og forventningene var lave.
Å ikle seg ordførerkjedet som 31-åring, uten politisk erfaring, var i realiteten å gå rett inn i en loddrett motbakke.
De første månedene gjorde ikke stigningen slakere. En betent kommunedirektørsak havnet tidlig i fanget på det nye politiske lederskapet. Torbjørn Simonsens avgang ble både kostbar og krevende, og prosessen bidro til å forsterke et allerede anstrengt tillitsforhold mellom politikk og administrasjon. Kort tid etter havnet også ordføreren selv i et uføre, da DSB konkluderte med at rollen som faglig ansvarlig i egen elektrobedrift ikke lot seg forene med ordførervervet. Resultatet ble permisjon, rollebytte og en lang periode der varaordføreren måtte holde klubba mens saken levde sitt eget liv.
Dette var ikke et tidspunkt der Tjeldsund fremstod som en kommune på vei mot samling og stabilitet. Tvert imot.
Så kom ROBEK for fullt. Våren 2024 var stemningen i kommunestyret så amper at økonomidebatten ble sammenlignet med «Luksusfellen». Disposisjonsfondet var i praksis tømt for å få budsjettet i balanse, og advarsler om kassekreditt og manglende økonomisk bærekraft hang tungt over kommunen.
Det var i dette landskapet jeg i februar 2024 skrev at innbyggerne i Tjeldsund fortjener bedre. Kritikken var rettet mot en kommune som på det tidspunktet fremstod som politisk fastlåst, økonomisk sårbar og uten nødvendig tillit mellom aktørene som skulle styre den.
Nettopp derfor er det verdt å merke seg det som har skjedd siden. For snuoperasjonen har ikke vært et enkeltpersonprosjekt, men et resultat av en bredere vilje til å ta ansvar. Kommunen er ute av ROBEK. Regnskapstallene er historisk sterke, disposisjonsfondet bygges opp igjen, og budsjettene fremstår nøkterne, men realistiske. Avgifter settes ned, eiendomsskatten holdes i ro, og de politiske konfliktene som tidligere dominerte, har i stor grad gitt plass til samarbeid om de store linjene.
Det er grunn til å gi ros til det politiske lederskapet, med Robin Ridderseth i spissen, for å ha stått i krevende prosesser over tid. Ikke fordi utfordringene er tryllet bort, men fordi kursen er lagt om – og holdt. Like viktig er det å anerkjenne opposisjonen, som i langt større grad enn mange så for seg, har valgt en samarbeidsorientert linje. Uten den viljen hadde denne utviklingen neppe vært mulig.
Ansettelsen av Bjørn Tore Sørensen som kommunedirektør har også vært et avgjørende vendepunkt. Sørensen har brakt med seg ro, struktur og økonomisk disiplin til en kommune som sårt trengte nettopp det. Samspillet mellom politisk nivå og administrasjon fremstår i dag langt mer funksjonelt enn på lenge, og det er en forutsetning for trygg styring.
Det betyr ikke at Tjeldsund er ferdig med sine utfordringer. Eldrebølgen er her, andelen yrkesaktive faller, og kommunen er fortsatt sårbar. Men forskjellen er vesentlig: Utgangspunktet er et annet. Handlingsrommet er større. Tilliten er sterkere.
For halvannet år siden var det mange som ristet på hodet av Tjeldsund. I dag er det grunn til å nikke anerkjennende. Ikke fordi alt er løst, men fordi det politiske og administrative fellesskapet har vist at det er mulig å legge om kursen. Også etter en start som så alt annet enn lovende ut.