- Karl Ove Knausgård starter på siste boken i «Morgenstjernen»-serien i januar.
- Før skrivingen nyter han juletiden med familien i London og Norge.
- Hans siste bok, «Jeg var lenge død», har fått gode kritikker og salgstall opplag, mens bok fire i serien genierklæres av britiske anmeldere.
- Knausgård planlegger nye prosjekter etter serieavslutningen.
Vis mer
For før han i januar skal starte skrivingen av den siste romanen i syvbindsverket om «Morgenstjernen», blir det jul med familien i London – og romjul i Norge.
I et større e-post-intervju med VG letter stjerneforfatteren litt på sløret og beskriver sin jul på denne måten:
– Utrolig stress fram til halv fire på julaften, så litt nervøst stress igjen idet jeg tar på meg julenissedrakten, men så mange, lange, herlige dager hvor det endelig er nesten ubegrenset tid til å lese, spille spill og se på TV, sier Knausgård som snart har bodd ni år i London med sin kone Michal Shavit og deres til sammen syv barn.
Den internasjonale suksessen Karl Ove Knausgård fikk med «Min Kamp», er absolutt ikke over.
Tidligere i år skapte han ville tilstander i Tyskland under lanseringen av «Nattskolen» på tysk, og nylig ble han omtalt som «rockestjerneforfatter» i en panegyrisk anmeldelse av samme bok i The Times:
«Det er et fordømt mesterverk», skriver The Times-kritikeren om det som er den fjerde boken i «Morgenstjernen»-serien.
Her hjemme har sjette bind, «Jeg var lenge død», også blitt hyllet av kritikerne – og forlaget Oktober kan opplyse om gode salgstall og en økende interesse for serien.
– Den nye romanen har allerede et høyere opplag enn de foregående bøkene, med unntak av Morgenstjernen, den første boken fra 2020. En slik oppgang er et sjeldent fenomen hva bokserier angår, sier kommunikasjonssjef Marte Nøklegård Dahl i Oktober forlag til VG.
I «Jeg var lenge død» tar Knausgård det overnaturlige spranget fullt ut.
– I de andre Morgenstjerne-bøkene er vi i nærheten av noe overnaturlig, altså i kontakt med noe som ikke stammer fra verden som vi kjenner den. Men det kan hele tiden forklares naturlig, det finnes hele tiden tvil. Den siste boken tar spranget helt ut og kjører på, sier Knausgård.
Eller «gønner på» som VGs anmelder skriver.
Karl Ove Knausgård har flere ganger gjort et poeng av at han aldri leser anmeldelser, men denne gangen gjorde han et unntak.
– Jeg har ikke lest kritikk på tyve år, men denne gangen tenkte jeg at jeg skulle prøve, sier han og forklarer at det var et interessant eksperiment:
– Kritikerne la vekt på helt andre sider av boken enn det jeg gjorde da jeg skrev, altså, det som var grunnen til at jeg skrev den. Og det liker jeg, da er det liksom noe igjen i dem, de er ikke helt uttømte, hvis du skjønner hva jeg mener?
– Jeg hadde regnet med at «Jeg var aldri død» skulle bli nedsablet, kanskje fordi den er skrevet et stykke utenfor komfortsonen min, sier Knausgård. I boken lar han blant annet hovedpersonen oppdage at det finnes en virkelighet bak lysets hastighet og sette i gang en mindre motorsagmassakre.
– Noe sånt hadde jeg aldri tenkt meg at jeg ville skrive.
Han mener oppriktig at det var overraskende at boken ble «strøket medhårs».
– Det ville ha vært helt fint å bli slaktet, altså, jeg tenker jo hele tiden at det er det bøkene egentlig fortjener, men når det kommer til stykket, spiller akkurat det ikke noen rolle. Bøkene er jo bøkene uansett hva som blir sagt om dem, forteller Knausgård.
– Du er jo også blitt genierklært av britiske anmeldere for «Nattskolen», blant annet i The Times. Er det noe du setter ekstra pris på i det de skriver?
– Nei, de engelske anmeldelsene har jeg ikke lest, det går ikke – at jeg leste de norske kritikkene denne gangen var et eksperiment og et engangstilfelle! Men jeg fikk en tekst om det med «damned masterpiece». Jeg ble mest flau.
– Det er store kontraster i livet ditt: Mellom det vanlige hverdagslivet og stjerneforfatterlivet – hvordan takler du kontrastene?
– Jeg synes at alt det jeg gjør er nokså svakt, og skulle jeg bli forledet til å tro at det er noe annet, holder det å slå opp på en side og lese. Det er der jeg er som forfatter.
– Når jeg sitter på scenen og det har kommet mange for å høre på, forsøker jeg å gjøre det samme som når jeg skriver, være nærværende i situasjonen og svare åpent på spørsmålene, da blir det interessant for meg også, siden jeg ikke vet hvilke veier samtalen vil ta, sier Knausgård.
Han understreker at dette ligger veldig langt unna hans egentlige sosiale natur.
– Når jeg sitter i middagsselskaper, sier jeg som oftest ingenting, aner ikke hva jeg skal si, og alt som faller meg inn, er jo helt idiotisk. Etterpå vil jeg bare løpe og gjemme meg, flau og skamfull.
Men hverdagslivet, det er noe helt annet, sier Knausgård:
– Der kan man jo være så dum man vil! Og det handler ikke om å prestere – så lenge maten lar seg spise og badet er sånn nogenlunde rent.
Denne høsten har et team fra BBC fulgt ham til en kommende dokumentar om kreativitet. New York Times motemagasin publiserte nylig en reportasje der Knausgård ble satt sammen med en profesjonell rettsmedisinsk polititegner – som tegnet karakteren Kristian Hadeland fra «Nattskolen» ut fra Knausgårds beskrivelser. Og han har, av alle ting, vært på turné med trommisen Glenn Kotche fra rockebandet Wilco.
Wilco-turneen mener Knausgård er det morsomste han har gjort i år.
Ta en kikk her på Kotches Instagram:
– Jeg hadde to forestillinger sammen med Glenn Kotche og filmregissøren Johan Renck.Johan Renck.Lagde blant annet de to siste videoene til David Bowie, og TV-serien «Chernobyl». Glenn laget musikken, jeg leste, Johan laget bildene. Vi hadde en forestilling i New York og en i Minneapolis, og så skal vi ha en i London i mars, forteller Knausgård.
Når det gjelder BBC-dokumentaren, der BBC følger en arkitekt, en danser, en kunstner, en operasanger og en forfatter, er det én ting som er sikkert:
– Det var gøy å være med på, men jeg kommer ikke til å se på, da ville det i så fall bli med hendene over ansiktet og nei og nei, sa jeg det, hva må ikke folk tro, for et fjols de har fått tak i der …
Sjekk ut New York Times Style Magazine møte med Karl Ove Knausgård om karakteren Kristian Hadeland her:
Knausgård har i ettertid forklart at det føltes litt som å selge sjelen si da «Min kamp» kom ut:
– Hva har jeg gjort, hva har jeg gjort? Det var en sånn «solgt sjela mi» følelse, sa han i et VG-intervju da «Nattskolen» kom ut på norsk for to år siden.
Nå har han igjen snakket om dette i forbindelse med at boken om Kristian Hadeland er ute i Storbritannia og snart i USA, der boken lanseres i januar.
– Det er jo et nærliggende spørsmål i forbindelse med «Nattskolen», som handler om en ung, mislykket kunstner som gjør noe forferdelig og så plutselig får suksess.
– Den handler ikke om meg, men jeg brukte selvfølgelig mange av følelsene jeg hadde da den verste stormen rundt «Min kamp» pågikk, sier han og forklarer:
– Kombinasjonen av plutselig å selge hundretusenvis av bøker og samtidig bli truet med rettssak, fikk meg naturligvis til å tenke i de baner. Om jeg ikke hadde krysset min egen moralske grense, hadde jeg definitivt krysset andres, og hva var egentlig forbindelsen mellom overskridelsen, skyldfølelsen og suksessen? Var det noen forbindelse?
Han gir ingen svar på disse spørsmålene, men har flere ganger tidligere vært tydelig på at konsekvensene av å skrive om sitt eget liv og utlevere familien i seksbindsverket «Min kamp» har kostet:
Han har ikke hatt kontakt med sin fars familie siden han sendte dem den første boken.
– Har alt dette ført til at det er visse ting du ikke tør, eller ønsker, å skrive om?
– Nå skriver jeg jo ikke om mitt liv lengre, og det gjør at jeg kan skrive om hva som helst. Utfordringen da blir å feste det som skjer og de jeg skriver om i noe som er sant – hvis ikke blir det det Jon Fosse kalte «påfunn» da jeg hadde ham som lærer på Skrivekunstakademiet.
– Jeg driver vel med en slags method writing, går inn i personene mens jeg skriver og forsøker å forestille meg hvordan verden og de selv ser ut der inne fra.
Når syvende bind kommer ut neste høst, er det definitivt den siste boken i serien.
– Ja, da vil jeg ha brukt syv år av mitt liv på denne serien, og det er så mye annet jeg har lyst til å skrive, så jeg må rett og slett sette punktum nå.
Syv år er like mye som hans yngste sønn er blitt, noe som minner ham på hvor fort syv skriveår går i forhold til syv leveår.
– Det finnes to ulike tidsdimensjoner i livet mitt, den ene gjelder skrivingen, når jeg sitter alene på rommet, og som jeg kan måle i de bøkene som kommer ut av det. Det virker som om jeg knapt hadde satt meg ned før det forelå seks romaner, skriver Knausgård og forklarer videre:
– Så er det den virkelige tiden – og når jeg ser på sønnen min, skjønner jeg hvor lang den egentlig har vært, han har rukket å bli syv på den samme tiden! Men han har knapt sett meg jobbe – jeg skriver bare når barna er på skolen, fra ni til tre. Jeg skriver ikke i helgene, og ikke i feriene, sier han og legger til:
– Poenget er at fem timer fem ganger i uken er mer enn nok tid til å skrive en roman i året.
På den måten kjenner han ikke på konflikt mellom å skrive syv romaner på syv år – og rollen som småbarnsfar:
– Jeg dras ikke mellom det i det hele tatt. Det ene beriker det andre og omvendt. Å være småbarnsfar nøytraliserer alle tanker og planer om litterær storhet. Og takk og lov for det.
– Hvordan skal du nå nøste opp trådene i Morgenstjerne-universet – og lande det hele?
– Det aner jeg ingenting om. Jeg setter meg ned og begynner på side 1 og håper det beste. Men jo lenger ut i serien jeg kommer, jo mer må jeg forholde meg til det som har skjedd før.
På en måte blir det lettere da – den siste romanen skrev seg nesten helt selv.
I tillegg mener han flaksen kommer inn som en faktor.
– Jeg hadde ingen forklaring på noe av det som hendte av overnaturlige ting i bøkene, men en gang stanset jeg opp ved fysikkhyllen i en stor bokhandel, rasket med meg en ti, tolv bøker jeg tenkte kunne komme til nytte en gang, og da jeg skrev «Jeg var lenge død», kikket jeg litt i en av dem, og der, vet du, lå det en helt fiks ferdig teori og ventet på meg.
Teorien handler om hvordan det kan ha seg at tilfeldigheter finnes.
– Og at de kanskje henger sammen på måter vi ikke forstår, i en sammenheng som ligger så dypt under oss at vi bare ser toppene, altså tilfeldighetene …
– Når jeg sier det, kan jeg nesten ikke vente på å begynne å skrive neste bok.
Til slutt røper han at han har flere ideer til hvor veien går videre etter «Morgenstjernen» er fullført.
– Jeg vet jo aldri hvordan bøkene blir, jeg vet bare hvor de begynner, og jeg har samlet opp en
del sånne startsteder. Særlig ett av dem gleder jeg meg til å begynne på, et vilt og mørkt sted midt i det vanlige, norske hverdagslivet.