Publisert:
22. desember 2025 kl. 15:21
Oppdatert:
22. desember 2025 kl. 15:21
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Tusen takk til Tor Langbach for hans svar på mitt innlegg om menn som dreper kvinner.
Langbach poengterer ganske riktig at mange drapsmenn er av personlighetstypen som vi gjerne omtaler som «psykopater», og disse kan man ikke «snakke til rette». Selv ikke en fastlege er i stand til det, som Langbach presist formulerer. Jeg vil imidlertid nyansere noe av det jeg leser som en slags fatalisme i svarinnlegget.
Det nylig begåtte drapet på Løkken er ikke ferdig etterforsket, og ingen drapsmann er dømt. Mannen som er siktet for drapet har imidlertid drept før, og da med sjalusimotiv. Han har gjennomgått rettspsykiatriske undersøkelser som konkluderer med dyssosial og emosjonelt ustabil personlighetslidelse – en kombinasjon som gjerne kvalifiserer for det vi kaller «psykopati» i dagligtale.
Hvis dette er drapsmannen i det aktuelle tilfellet, kan vi konkludere med at domstolene har feilet. De skulle beskyttet Marita Løfshus Haugen. Det klarte de ikke. Det ville ikke noen kamerat, eller fastlege for den del, ha gjort heller. Altså er jeg helt enig med Langbach her.
Vi menn er nødt til å se oss i speilet Ikke alle kan snakkes til rette
Partnerdrap er relativt sett dessverre så hyppig forekommende at VG har laget en egen temaside om det. I mange av tilfellene hadde drapsofrene varslet omgivelser eller politi om trusler i forkant av drapet. Noen hadde voldsalarm. Det er dermed uutholdelig for meg å skulle akseptere at handlingsmønsteret til gjerningspersonen, som til slutt endte med drap, ikke skulle være det minste formbart ved intervensjon fra omgivelsene i forkant av ugjerningen.
Personlighetsforstyrrelsene hos gjerningspersonene, som er Langbachs anliggende, blir i hovedsak diagnostisert som følge av begåtte drap. Fram til en slik alvorlig forbrytelse har disse personene håndtert motgang og tap gjennom livet uten å gjøre seg til kriminelle. Det skal være mulig å veilede dem til å håndtere kjærlighetssorg og sjalusi på samme måte – uten at dette på noen måte gjør familie eller venner til medansvarlige.
Jeg har selv jobbet i tungpsykiatrien, og i likhet med Randi Rosenqvist er jeg alvorlig bekymret for at nedbyggingen av psykisk helsevern skal føre til flere drap begått av alvorlig psykisk syke mennesker. De alvorligste personlighetsforstyrrelsene er imidlertid vanskelig behandlingsbare, selv om det nok er en utbredt misforståelse i allmuen at en psykiatrisk diagnose automatisk gjør at kriminelle må følges opp av helsevesenet.
Det Langbach antyder om naivitet fra både psykologer og dommere i forbindelse med drap begått av slike personer er utvilsomt riktig, etter min mening. Noen ganger blir personer med slike diagnoser dømt til mildere straffer enn påstått på grunn av god oppførsel i varetekt, og dermed antatte prognoser for bedring av personlighetsforstyrrelsen. I noen tilfeller kan dette være like naivt like naivt som om personen skulle mangle en arm, men domstolen mener denne viser tegn til å vokse ut i fengselet.
Det eneste man kan gjøre med enkelte slike personer er å beskytte samfunnet mot dem – men stundom kan dette i noen grad gjøres rundt et lunsjbord eller i en garderobe, ikke i en rettssal når det allerede er for sent.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!