EU satser alt på krigsøkonomi. Vil unionen sprekke?

Ukraina er verken med i EU eller NATO. Allikevel truer Ukrainakrigen med å sprenge begge. 
Krigen blottstiller dobbeltmoral, avslører politikere uten diplomatisk kløkt og evne, forverrer en fra før allerede skadeskutt europeisk økonomi, svekker folks velferd og forlenger en krig som allerede var tapt før den begynte. 

Jan Christensen.

Hvorfor vinner ikke Ukraina og NATO mot et Russland som både har langt færre folk og langt mindre krigsbudsjett? 
Hvorfor vant ikke militært overlegne NATO i Afghanistan og Irak? 
Hvor mange nye milliard-bevilgninger må til før nederlaget i Ukraina erkjennes?
NATO- og EU-ledere samles regelmessig til krisemøter. I Berlin var det nesten enighet om fredsforslag – på vestens premisser og uten russisk deltagelse.
Vår egen Jonas Gahr Støre var aggressiv og uforsonlig: 
– Ukraina forsvarer våre verdier. De må selv bestemme når krigen skal avsluttes. Vi skal utvide og gi støtte så lenge Ukraina finner det nødvendig.

På det siste EU-møtet i Brussel, var tonen mindre optimistisk. Zelensky trengte nye milliarder for å fortsette krigen.
Etter å ha snust på forslag om å beslaglegge russiske bankinnskudd i Belgia og å presse Norge til å garantere for et sånt tjuveri med sine Oljefonds-milliarder, endte EU-flertallet opp med å gi Ukraina et krigslån på 90 milliarder euro. Eller halvparten av hva Zelensky og EU-president von der Leyen ønsket.
EU-landene Ungarn, Tsjekkia og Slovakia nektet klokelig å bidra. 

At finansminister og tidligere NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg foreløpig satte foten ned for de Oljefondsgarantier som Venstre ivret for og som både SV og Rødt luktet på, er verdt å notere.
Har han som med sin manglende kompromissvilje bærer mye av skylda for krigen, kommet på nye tanker? At det ikke lenger er lønnsomt å bære mer ved til bålet?

Med tapt krig, må fokuset rettes mot en fred som begge parter kan godta. Å forhandle over hodet på en eller begge, sånn som stormakter ofte gjør, er ikke farbart. 
At fredsløsningen som var oppnåelig kort tid etter Russlands innledet sin «spesialoperasjon» i 2022, ble torpedert med britenes statsminister Boris Johnson i front, var katastrofalt.
Hundretusenvis av liv kunne vært spart. 
Hvilken rolle spilte den mektige våpenindustrien?
Til lengre krigen drar ut, til mer svekkes Ukrainas forhandlingsposisjon. 

Med så mange milliarder investert i ødeleggelser og dreping, er det vanskelig å erkjenne nederlag. USA har trukket seg ut, klok av skade etter mange mislykkede militæreventyr.
EU og europeiske NATO-land burde gjort det samme og overlatt striden til to broderfolk med i hovedsak samme verdigrunnlag. 
Ville krigen da fortsatt? Neppe!
Ville den jevne ukrainer mistet sin frihet? Neppe!
Ville Ukraina opphørt som land? Neppe!
Om andre land, mer eller mindre fjerntliggende, skulle engasjere seg, burde det være som fredsmeglere, ikke som støttespiller til en av partene.
 Hvorfor ble det ikke sånn? 
Et vestligorientert Ukraina skulle brukes i den langsiktige kampen for å svekke Russland.
Derfor ble tidligere løfter om ikke «en tomme NATO-utvidelser østover», brutt gang på gang – og russiske protester latterliggjort. 
Fra Ukraina ble selvstendig i 1991, brukte USA fem milliarder dollar på påvirkningsoperasjoner. Alt toppet seg i 2014 med Majdanopprør og voldelig statskupp mot landets demokratisk valgte president.
Med Vesten både som pådriver og heiagjeng, ble forholdet til Russland stadig forverret. Minsk-avtalene som skulle sikre rettighetene til russiskspråklige ukrainere, ble sabotert.
Framfor å komme som lyn fra klar himmel, var den såkalte «spesialoperasjonen», en varslet hendelse. Den markerte slutten på russisk moderasjon og tålmodighet. 
 At europeiske ledere etter snart fire år med null diplomatisk kontakt, uttaler seg for fredsforhandlinger og samtidig konstruerer nye skremmebilder, er forsøk på å skjule egen fiasko.
Tusenvis av milliarder er bortkastet. Ukraina taper stadig terreng. Korrupsjonen blomstrer. Det blir stadig vanskeligere å hjernevaske eget folk – de redaktørstyrte media står ikke lenger til troende.
Dessverre er fredsforslagene fra Europas ledere lite realistiske:
– Russland vil aldri godta NATO-styrker på ukrainsk jord, uansett hvor mye de kalles «fredsbevarende». 
– Russland vil avvise enhver form for ukrainsk NATO-tilknytning. 
– Russland vil aldri akseptere en ukrainsk hær like stor som i dag.

Er det da sånn at om Russland vinner, vil demokratiet tape og diktaturet vinne?
Det er ingen som vinner en krig. Alle taper.
Fra før krigen var over 10 opposisjonspartier forbudt i Ukraina, korrupsjonen tynget og Zelensky ble valgt til president på løgner. Han ønsket verken fred med Russland eller å utrydde den korrupsjonen han trolig  var – og er – en viktig del av.
Demokrati?
For ukrainere flest er fred og overlevelse viktigst, ikke hvem som utropes til «vinner». 
Russland er stort og mektig, men har ikke ubegrensa krefter. Påstander om at nye land står for tur om Russland seirer i Ukraina, savner både grunnlag og ressurser.

For oss EU-motstandere er bør krigen være en vekker: EU har utviklet seg fra økonomisk samarbeid til krigsallianse!
Tidligere var det ingen konflikt mellom EU og Russland over Ukraina. Russland satte aldri foten ned for ukrainsk EU-medlemskap, men forutsatte at et eventuelt medlemskap ikke var del av en militærallianse rettet mot Russland.
For EU-motstandere som ønsker EU på historiens skraphaug, kan EU-medlemskap for Ukraina være en bra ting.
Ukraina er i dag Europas største jordbruksland. Vestlige investorer kontrollerer viktige deler av denne jorda, antageligvis større områder enn det som er erobret av Russland. 
Hva vil disse investorene bruke Ukrainas fruktbare jord til?
Storskala-industrielt jordbruk? Som vil konkurrere ut små- og mellomstore gårder i EU-landene?
Trolig. 
Konkurranse på like vilkår og tollfrihet, vil skape uro og store indre EU-motsetninger. Den frie flyt av blant annet varer og arbeidskraft, kan da få alle tidligere bondeopprør til å blekne.

President Trump håpet på Ukraina-fred før jul. Det skjer neppe. Allikevel blir det stadig tydeligere at krigen går inn i en sluttfase, og at vår regjering – med støtte fra et enstemmig Storting – nok en gang har valgt feil side. Våre milliardbevilgninger har forlenget krigen, spredd unødig død og lidelse, og sådd dyp mistillit mellom oss og et nabofolk som for noen årtier siden bidro til vår frigjøring.

Det såkalte Godal-utvalget har oppsummert vår krigsinnsats i Afghanistan som mislykket og kostbar. Både politisk, økonomisk og moralsk. 
Det er ingen grunn til å tro at dommen over vår rolle i Ukrainakrigen blir noe mildere.
Hvorfor handlet vi ikke annerledes når vi visste bedre?

Jan Christensen