Kristine L. Solli Talsperson for vold i nære relasjoner, Arbeiderpartiet

Publisert:
23. desember 2025 kl. 09:58
Oppdatert:
23. desember 2025 kl. 09:58

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Forrige helg skjedde det utenkelige i en liten bygd i Orkland kommune.

En tragisk hendelse, som ryster oss alle. Et liv ble brutalt tatt. To barn må fremover vokse opp uten sin mor.

Et lokalsamfunn står igjen i sorg, fortvilelse og sjokk. Lokalsamfunnet mitt.

Som kvinne kjenner jeg på frykt.

Som sambygding kjenner jeg på sorg.
Som politiker kjenner jeg på frustrasjon.

Gjør vi nok?


Et liv ble brutalt tatt. Som kvinne kjenner jeg på frykt. Som sambygding kjenner jeg på sorg, skriver Kristine L. Solli.
Foto: Titt Melhuus

Utviklingen peker mot mer vold og overgrep, og kvinner er overrepresentert blant ofrene. Mørketallene er store.

Bak hvert tall finnes en historie om frykt, redsel og liv som har blitt ødelagt. Dette handler om et samfunn som fortsatt ikke klarer å gripe inn tidlig nok, kraftfullt nok – eller helhetlig nok.

Denne utviklingen kan ikke fortsette. Retten til å leve et liv uten vold er en grunnleggende menneskerettighet.

Saker om vold mot kvinner blir ofte omtalt som tragiske, isolerte hendelser. Det er forståelig i møte med sorg. Men det er også farlig. For når vi omtaler slike saker som isolerte hendelser, slipper vi å ta tak i de strukturelle årsakene.

Vi menn er nødt til å se oss i speilet Vi klarte ikke å beskytte oss

For vold mot kvinner er aldri kun enkelttilfeller, det er alltid en del av et langt større bilde.

Som politiker, og en av Norges fremste folkevalgte, er jeg hver dag bevisst på hvor vårt ansvar begynner og slutter. Vårt ansvar er å ta tak i de strukturelle årsakene til at vold mot kvinner skjer.

Enda sterkere kjenner jeg på ansvaret når vi gang på gang ser vi at voldsofre faller mellom systemene. Vi er nødt til å gjøre noe – og det raskt. Politiet ser én del av bildet. Barnevernet en annen. Helsevesenet en tredje. Kommunen en fjerde. Lokalsamfunnet en femte. Men ingen av disse vil klare å gjøre nok, om vi ikke alle sammen tar delen i det.

Og en gang for alle må vi gjøre det trygt å si ifra. Mange kvinner lever i frykt. Frykt for hva som skjer hvis de melder ifra, og frykt for å ikke bli trodd hvis de gjør det.

Dette er ikke et individuelt problem. Det er et samfunnsproblem. Og vi er nødt til å ta et større ansvar. Dette handler om hva slags samfunn vi ønsker å leve i.

Vi kan ikke møte nye saker kun med nye minutters stillhet. Stillhet redder ingen liv. Vi må stå sammen, og si klart og tydelig ifra om at denne utviklingen ikke kan fortsette.

Vi må:

  • Styrke tidlig innsats og risikovurdering, slik at kjente voldsutøvere følges enda tettere og farlige situasjoner avverges før det er for sent.

  • Sørge for at politi, helse, barnevern og kommunale tjenester jobber mer helhetlig, med tydelig ansvar og informasjonsdeling der liv og sikkerhet står på spill.

  • Satse mer på forebygging og behandling av voldsutøvere, fordi vold ikke oppstår i et vakuum – men heller ikke forsvinner av seg selv.

  • Utvikle sterkere beskyttelsestiltak for voldsutsatte, inkludert raskere tilgang til voldsalarm, besøksforbud og trygge boligløsninger.

  • Lytte mer til dem som lever med vold, og ta varsler på alvor – hver gang. Vi som samfunn er nødt til å gjøre mer.

Vi skylder kvinner mer enn medfølelse. Vi skylder dem handling.

Hver gang vold mot kvinner omtales som en enkeltsak, gjør vi det enklere å overse den neste. Og neste. Og neste igjen.

Det kan vi ikke leve med.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!