Begge ganger fra unge journalistkolleger. De har rett og slett ikke fått med seg hvem disse gigantene i den nære fortid var.
Dette var Lillebjørn Nilsen
Lillebjørn Falk Nilsen var en norsk sanger, låtskriver og folkemusiker. Han var sentral i norsk visesang og musikkliv fra 1960-årene, særlig knyttet til den norske «visebølgen» fra rundt 1970. Visebølgen omfattet blant andre Nilsen, Øystein Sunde, Finn Kalvik og Ole Paus. Kilde:Wikipedia
At det er slik ser vi også i våre interne tall. Alt om Arntzens død blir nilest av eldre lesere, ikke så mye av yngre. I leserinteresse er det en voldsom generasjonskløft.
I utgangspunktet faller det å ha kunnskap om disse to sentrale personene som har i så stor grad har formet landets identitet og vår felles kulturarv, under min definisjon av allmenndannelse.
Med min bakgrunn – puggeskole og massivt konsum av lineært tv – fremstår det som et C-moment i kunnskapsløshet å ikke vite hvem disse ekstremt folkekjære og viktige personene var.
Spørsmålet «Når falt Muren» i en intern quiz i en redaksjon jeg var i, falt ikke bare på stengrunn fordi det unge laget ikke visste årstallet.
De skjønte ikke spørsmålet.
Da vi forklarte dem bakteppet, ble attityden til oss eldre i redaksjonen om at kunnskap om Muren er å betrakte som helt nødvendig allmennkunnskap, blankt avvist med at «dette skjedde jo i forrige århundre».
Dette er Berlinmuren
Berlinmuren var en mur som fra 1961 til 1990 gikk tvers gjennom Berlin, og omringet den vestlige delen. Tyskland var fra 1949 delt i Vest-Tyskland og Øst-Tyskland (DDR), og Berlin, som lå i øst, var delt på samme måte. Berlinmuren ble et symbol på delingen av Europa, det såkalte jernteppet, under den kalde krigen etter andre verdenskrig. Kilde: Store norske leksikon
Jeg vokste opp i en tid hvor karakterer ble gitt ut fra hvor mye jeg kunne reprodusere av kunnskap. På NRK doserte historieprofessorer – min favoritt var Francis Bull – i timevis om den nære historien. Fordi vi ikke hadde noe alternativ, så vi på de professorale doseringene.
Men verden har forandret seg dramatisk.
Skolen er prosessorientert. Det å evne å forstå, er viktigere enn å vite. Vårt digitale leksikon har vi jo i baklomma. Å vite, er en valuta som løpende devalueres.
Da jeg var midt i 20-årene, midt på 80-tallet, så jeg Harald Tusbergs enorme tv-sukseses «Her er ditt liv». Der rullet han opp livene til aldrende kjendiser som Hjallis, Jens Evensen, Alfred Næss, Ingrid Bjoner, Albert Nordengen, Greta Molander, Sigbjørn Berhoft Osa – for å nevne noen – i beste sendetid på lørdagskvelden.
Hele Norge så disse programmene. Å samle hele Norge gjennom denne typen historiefortelling, er i dag utenkelig. Årsaken er ikke bare manglende interesse for kjendiser, lineær-TV er døende.
Heldigvis har disse programkonseptene i noen grad gjenoppstått i podcaster, men da konsumert av en mye mindre lytterskare.
Dagens motsvarighet er «Maskorama». Nå er det min tur til å være helt blank. Når kjendisen tar av seg masken, åpenbares ofte for meg bare ny maske. Jeg aner ofte ikke hvem kjendisen som åpenbares, er. Jeg har slett ikke oversikt over alle influensere og YouTubere.
Er min kunnskapsløshet jevngod med kunnskapsløsheten til mange unge?
I hovedsak er det jo sant at om 100 år er allting glemt, men noe er for stort til å synke ned i den kollektive glemmeboken. For eksempel alt hva Muren representerte.
Og ikke minst representerer.
Med det innabords tror jeg det er mye lettere å gjenkjenne dagens fascistiske strømninger. En dimensjon som særlig unge menn som dyrker Donald Trump og Elon Musk, ikke ser ut å ha fått med seg.
Den umiskjennelige brunfargen ser ikke ut til å være synlig for dem.
Det er og blir ugjendrivelig sant at det er vanskelig å forstå sin samtid uten å kjenne til fortiden.
Når man ikke vet hvem Arthur Arntzen var, vet man sannsynligvis heller ikke hva som ligger i begrepet «Jævla nordlending».
Diskriminering av nordlendinger er et mørkt, men viktig kapittel i nyere norsk historie. Det handlet om systematiske fordommer som preget særlig hovedstaden fra slutten av 1800-tallet og helt frem til 1970- og 80-tallet.
I denne perioden var det helt legitimt å rykke inn annonser a la «Ledig hybel for ordensmenneske. Nordlendinger uønsket» i Aftenposten.
For Arntzen var så mye mer enn en stor humorist. I 1998 ga idehistorikeren Rune Slagstad ut boken «Nasjonale strateger». Hadde boken blitt oppdatert i dag, ville Arntzen etter mitt syn så absolutt fortjent et kapittel.
Han ga småkorsfolk en anledning til å skoggerle av seg selv samtidig som han bidro til trøst og styrket selvtillit for en hel landsdel.
Så stor var han.
For å spole frem til i dag:
Har vi et ledig sekund, er mobilen i hånda. Vi kjeder oss aldri nok til at boka eller dokumentaren blir et reelt alternativ. I den digitale verden søker vi alle øyeblikkelig behovstilfredsstillelse.
Resultatet er at vår felles forståelse av samtid skrumper inn. I historien ligger en bardunering mot å gjøre de samme feilene igjen.
Når den ikke automatisk mates inn, blir alt blir mer fragmentert, mer utsatt for brå kast.