Donald Trump foran sitt forbilde Theodore Roosevelt i Det hvite hus. Med Trumps framferd er det nesten så en ønsker at Roosevelt skal gjenoppstå, skriver Asle Sveen.
Foto: Evan Vucci, AP/NTB

Debatt

Vi kan trygt si at Donald Trump står langt fra Theodore Roosevelt. Han har gått et langt steg videre fra den opprinnelige defensive Monroe-doktrinen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Asle Sveen.
Foto: Terje Pedersen/NTB

Donald Trump skal
ha fortalt at når han går nedover den lange korridoren med portretter av
tidligere presidenter i Det hvite hus, passerer han sitt hatobjekt,
fredsprisvinneren fra 2009, Barack Obama, før han kommer til sitt store
forbilde, Theodore Roosevelt, fredsprisvinner i 1906.

Hva er det ved Roosevelt
som begeistrer Trump?

Theodore Roosevelt
hadde en fortid som cowboy og politimester i New York. Han meldte seg inn i det
republikanske partiet og kom med i president McKinleys regjering rett før
utbruddet av den spansk-amerikanske krigen i 1898.

I Monroe-doktrinen fra 1823 hadde USA erklært
at landet ikke ville godta at europeiske stormakter skulle dominere det
amerikanske kontinentet. Den spansk-amerikanske krigen viste at USA hadde en ny
tolkning av doktrinen.

USA var blitt en
stormakt som ville konkurrere med andre stormakter om makt og innflytelse, ikke
bare i Latin-Amerika, men også i Asia. USA gikk til angrep på det spanske
kolonistyret på Cuba og Filippinene og begrunnet dette med at det var for å
frigjøre befolkningene fra spansk styre.

Teddy Roosevelt
ønsket ikke å betrakte krigen på avstand. McKinley lot ham opprette og lede et
eget rytterregiment på Cuba, «The Rough Riders», slik
at Roosevelt kunne delta i kamp for å sikre USAs kontroll over øya.

En krigsvennlig
presse sørget for at Roosevelt ble en folkehelt, noe som førte til at McKinley
valgte ham til visepresident i 1900. Året etter ble McKinley
drept i et attentat, og plutselig var Theodore Roosevelt USAs president.

Som president ville
Roosevelt sikre USAs økonomiske og politiske interesser i Latin-Amerika og
Asia. Han sørget for å slå ned filippinernes motstand mot å bli en amerikansk
koloni etter at USA hadde beseiret det spanske styret. USAs krig mot det
filippinske opprøret ble svært brutal med tusenvis av falne og opptil 200.000
sivile filippinere som døde av sult og sykdommer i amerikanske
interneringsleire.

Cuba fikk i navnet
selvstendighet, men USA fikk anlegge Guantánamo-basen, som de
fremdeles har, og i realiteten ble størstedelen av kubansk politikk styrt fra
Washington.

Det vakte voldsom oppsikt da Nobelkomiteen tildelte fredsprisen til Theodore Roosevelt i 1906.

For Roosevelt var
det viktig å sikre en raskest mulig sjøvei fra USAs østkyst til Stillehavet og Filippinene.
I 1903 sørget han for et opprør i en nordlig del av Colombia. Opprørene opprettet staten Panama, der
USA overtok et område og startet byggingen av Panamakanalen mellom Det
karibiske hav og Stillehavet.

Med dette som
bakgrunn vakte det voldsom oppsikt da Nobelkomiteen tildelte fredsprisen
til Roosevelt i 1906. The New York Times skrev at prisen ble gitt til «den
mest krigerske borger i USA». Nobelkomiteen begrunnet prisen til Roosevelt med
at han hadde meglet fred mellom Japan og Russland etter krigen mellom dem i 1904–1905.

Tildelingen var
spesiell av to grunner. Den unge Halvdan
Koht var konsulent for Nobelkomiteen. I konsulentuttalelsen skrev han at
Roosevelt nærmest hadde et religiøst forhold til USAs rett til ekspansjon i
Latin-Amerika, og når det gjaldt opprettelsen av staten Panama, brøt Roosevelt folkeretten.

Konsulentrapporten
var intern i Nobelkomiteen, men før annonseringen av fredsprisen skrev
Nobelkomiteens sekretær, Christian
Lous Lange, en drepende analyse av Roosevelt i tidsskriftet Samtiden.

Theodore Roosevelt var en imperialist, men han gikk også inn for en internasjonal orden.

Der konkluderte han
med at Roosevelt alltid hadde stått for «drømmen om Nord-Amerikas
herskerstilling, den amerikanske imperialisme».

Forklaringen på at
Roosevelt fikk fredsprisen til tross for Kohts og Langes kritikk, må ses i
lyset av norsk interessepolitikk. Nobelkomiteens leder, Jørgen Løvland, var også Norges
første utenriksminister etter unionsoppløsningen i 1905. For Løvland gjaldt det
å skaffe sterke internasjonale støttespillere for det nye, selvstendige Norge.

Theodore Roosevelt
var en imperialist, men han gikk også inn for en internasjonal orden. Han var
den første statslederen som tok i bruk voldgiftsdomstolen
i Haag i en konflikt med Mexico, og han oppfordret den interparlamentariske
union til å videreutvikle Haag-domstolen til en fast internasjonal domstol.

Roosevelt hadde en
grad fra Harvard, og han skrev flere bøker om amerikansk historie. Da han var
politimester i New York, bekjempet han korrupsjon, og han forsøkte å begrense
de store dollarfyrstenes økonomiske og politiske makt.

Vi kan trygt si at
Donald Trump står langt fra dette. Han har gått et langt steg videre fra den
opprinnelige defensive Monroe-doktrinen.

Statene på det
amerikanske kontinentet skal gjøre som Trump vil. Trumps ambisjon er at USA
skal dominere hele det amerikanske kontinentet fra Grønland til Argentina og
Chile. Canada bør bli USAs 51. stat og Grønland bør kjøpes eller erobres fra
Danmark. Senest mandag utnevnte Trump Louisiana-guvernør Jeff Landry til
USAs spesialutsending til Grønland.

Dette er Monroe-doktrinen
på speed.

Trump har gått til
angrep på dommerne i den internasjonale straffedomstolen i Haag og den
internasjonale orden som Roosevelt var tilhenger av.

Under normale omstendigheter vil dette være grov korrupsjon, for en president skal tjene landets interesser og ikke sine egne.

Han drømmer om en
fredspris, men gir blaffen i Genèvekonvensjonene og folkeretten og godtar drap
på folk i småbåter utenfor Venezuela uten bevis for at de utgjør en trussel mot
USA.

Trump har alliert
seg med de rikeste og motarbeider alt som kan begrense deres makt og
innflytelse. Han virker kunnskapsløs og ser på verden som en businessmann – der han
vil berike seg selv, sine slektninger og lojale venner.

Under normale
omstendigheter vil dette være grov korrupsjon, for en president skal tjene
landets interesser og ikke sine egne.

Det er nesten så en
ønsker at Theodore Roosevelt skal gjenoppstå!

Kilder til artikkelen

Øivind Stenersen,
Ivar Libæk, Asle Sveen: Nobels Fredspris. 100 år for fred. Cappelen 2001.

Ivar Libæk: The
Nobel Peace Prize: Some aspects of the decision-making process 1901–1917. Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie, Oslo 2000.