Tegning: Siri Dokken
Kommentar
Ikke piss meg i øret og si at det regner.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Det nærmer seg et nytt år, og da er det jo ofte fristende å
se litt i spåkula. En av mine spådommer, selv om jeg ikke engang har rukket å
formulere den, har allerede vist seg å være feil. Jeg trodde nemlig at «effektivisering»
skulle fortsette å være det store buzz-ordet for det offentlige Norge, slik det
har vært i 2025.
– Jeg pakket aldri kasser med tanke på at jeg skulle ut
I 2026 skulle vi kanskje til og med få vite hva det betyr!
For til tross for at alle er enige om at alt må effektiviseres til enhver tid,
så er det en påfallende mangel av konkrete forslag til hvordan vi gjør det,
utover å kjøpe lisenser til upålitelige KI-verktøy fra stadig mer
virkelighetsfjerne tek-oligarker. (Tekoligark er for øvrig årets nyord,
selv om Språkrådet og jeg er uenige om hvorvidt det egentlig er leselig uten
bindestrek).
Det var nesten ikke måte på hvor klimavennlig Støre skulle være for fire år siden.
Men det er greit, her i Landet Som Er For Mye På LinkedIn.
Vi trenger absolutt ikke vite hvilke essensielle tjenester som skal «effektiviseres»
bort, det holder at de skal det! Og dette ble uansett en liten digresjon.
Poenget her er nemlig at et nytt innholdsløst ord har kommet med på
oppløpssiden, og ser ut til å slå effektivisering på målstreken. Nemlig «trygghet».
2026 blir det store trygghetsåret. Det er ikke grenser for
hvor trygge vi kommer til å være! I hvert fall hvis vi skal tro
Arbeiderpartiregjeringas nye «Plan for Norge», som ble lagt fram en mandag i
førjulsstria.
Planen, i den grad den kan kalles en plan, er i grunn
Arbeiderpartiets partiprogram delt opp i fem hovedtemaer. Greit nok, det er
privilegiet når man har ettpartiregjering. Men det som virkelig fikk det til å
koke i knollen min var noe statsminister Jonas Gahr Støre sa da han presenterte
planen. Etter å ha listet opp de fire første hovedområdene, sa han nemlig: «Rammen
for alt vi gjør ligger i område fem: trygghet for landet.»
Regjeringens plan for 2026
Det burde man jo kunne like? Trygghet er fint! Jeg vil være
trygg! Ha et trygt land. Trygghet for ungen min. Trygghet for framtida! Det er
bare ett problem.
Jeg har hørt den formuleringa før. Jeg hørt den fra Jonas
Gahr Støre før. I 2021. Da en ung og lovende statsminister Støre stolt kunne
slå fast at klima
og natur skulle være rammen for all annen politikk. Det var nesten ikke måte på hvor klimavennlig Støre skulle være for fire år
siden. I denne avisa omtalte han det som et
løfte til barnebarna sine. I en annen avis fastslo han at klimakrisa var «vår
tids største utfordring».
Nå, fire år etterpå, legger Støre altså fram en plan for
Norge som er helt blottet for klima- og miljøambisjoner. Jeg tror ikke det
skyldes at problemet er løst, heller. Mens jeg skriver dette har Oslo nettopp
satt varmerekord to netter på rad, deler av Rogaland står under vann, og alt
tyder på at 2025 blir det nest varmeste året på jorda siden vi begynte å måle
(kun slått av 2024).
Så du får unnskylde meg, statsminister Støre, for at jeg
ikke føler meg nevneverdig tryggere når du hevder trygghet skal være «rammen
rundt alt du gjør». For jeg har hørt det fra deg før.
Det siste kapittelet i den forrige historien
Arbeiderpartiet blir av og til anklaget for å være
maktarrogante. Jeg kan ikke tenke meg mange ting som er mer maktarrogant enn å
gjenbruke formuleringen fra sitt kanskje aller største løftebrudd når man
kommer med sine nye løfter. Det er heller ikke bare i klimasaken vi kan finne
milevise gap mellom Arbeiderpartiets retorikk og Arbeiderpartiets handlinger.
Se bare tilbake til sommerens og høstens bruduljer om oljefondets investeringer
i firmaer som bidrar til folkemord, folkerettsbrudd og okkupasjon i Gaza og på
vestbredden.
I august var Jonas Gahr Støre på politisk kvarter og kalte
situasjonen på Gaza «vår tids katastrofe». (Også dette er en formulering
han har brukt før! Ser man det!). Bare noen dager før hadde utenriksminister
Espen Barth Eide vært på Dagsnytt 18 og omtalt situasjonen i Gaza som «verre
enn helvete på jord».
De hadde rett, selvsagt. Problemet er bare at noen uker før
hadde et samlet Arbeiderparti stemt mot å slutte å investere i årsakene
til at det var helvete på jord. Og senere samme høst ville de faktisk heller
samarbeide med høyresiden om å sette hele oljefondets
etikkråd på pause enn å ta sparepengene våre ut av folkerettsbrudd!
Snart tennes tusen julelys over alle landets kirkegårder
Arbeiderpartiet kan ikke få begge deler på en gang. Det kan
ikke både være helvete på jord, folkerettsbrudd, og et helt greit
investeringsobjekt for sparepengene våre. Klima kan ikke være vår tids
viktigste sak uten at dette viser seg i kraftfull politikk. Man kan ikke love
at noe skal være rammen rundt all annen politikk når det egentlig skal være
bisetninger.
I høst ble det viet enormt mye politisk mediedekning til Arbeiderpartiets
løftebrudd om gratis ferjer. Og ja, selvsagt bør den typen løgn fra partiet
som styrer landet få oppmerksomhet, men det er, verken i et globalt eller
nasjonalt perspektiv, ikke en stor sak. Nå er det snart på tide at Arbeiderpartiets store løftebrudd dekkes like heftig
som Arbeiderpartiets små løftebrudd.
24 dager i strekk eller skrekk?
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!