For deg som fortsatt bryr seg om sånt, har 2025 vært et forrykende år for albumutgivelser.
Hvis man skulle snakke om en trendtendens, vil symfoniske elementer være noe som går igjen hos de fleste av dem som i min oppfatning lyktes best.
Her er min fasit, etter å ha trålet meg igjennom over 200 av platene året ga oss.
1. Rosalia – Lux
En sjelden gang dukker det opp artister som på forunderlig vis evner å være halsbrekkende ambisiøse og komplekse, men samtidig kommersielle på samme tid. «Lux» knuste rekorden for flest strømminger på ett døgn for et album av en kvinnelig, spanskspråklig artist, med 42 millioner avspillinger de første 24 timene, og tar sånn sett over batongen etter pionerene Kate Bush og Bjørk. Betegnende nok har hun fått med sistnevnte med på eksepsjonelle «Berghain», hvor London Symphony Orchestra og et massivt kor bidrar på noe som må betegnes som en opera-arie, som avsluttes med Yves Tumor brølende på det kjente Mike Tyson-sitatet: « I’ll fuck you till you love me», fra pressekonferansen før Lennox Lewis-kampen. Årets beste album med god margin.
2. De La Soul – Cabin in the Sky
De revolusjonerte hip hop’en så langt tilbake som 1989 med «3 Feet High and Rising». At de fortsetter å være nyskapende for sjangeren 36 år senere, er smått utrolig. Dette er gruppens første album siden grunnleggeren, David «Trugoy the Dove» Jolicoeur, døde i 2023. Ni år har passert siden forrige utgivelse, og tida er brukt særs godt. Et mer gjennomarbeidet og helstøpt album er det nemlig sjelden man opplever. Oppfinnsomt, behagelig og lite selvhøytidelig, er stikkordene, hele tiden ispedd masse humor. At de starter med et opprop, for å sjekke om alle på platen er til stede før de går i gang, er en slik pussighet som gir albumet særpreget som skiller det fra alt annet i hip hop-verden. Og blant de oppropte finner man Nas, Q-Tip, Common, Black Thought, Slick Rick og Killer Mike, bare så det er sagt. Start med magiske «YuhDon’tStop», og jeg garanterer umiddelbar avhengighet.
3. Blood Orange – Essex Honey
Blood Orange er soloprosjektet til det britiske multitalentet Dev Hynes. Han får imidlertid hjelp fra blant andre Lorde, Durutti Column, Caroline Polachek og Daniel Caesar til sitt melankolske, selvransakende album om sorg og oppvekst i Essex. Magisk, lyrisk og rørende har det blitt, med svært få øyeblikk som vitner om at han opprinnelig ble verdenskjent som låtskriver og produsent for Mariah Carey, Solange og Carly Rae Jepsen.
4. Waterboys – Life, Death and Dennis Hopper
Jeg må si at jeg ikke akkurat hadde et perlealbum fra Waterboys på bingokortet for i år, men som med Trump, slutter verden aldri med å overraske. Noe av suksessen tilskrives gjesteartistene Bruce Springsteen, Fiona Apple, Steve Earle og Sugarfoot (fra Trondheim), men selv om disse er med og gir forfriskende variasjon, er det nok bandets fenomenale eksperimenteringsvilje som gjør dette til slik et storverk. Fra crooner-øyeblikk og svingjazz til psychedelia og garasjerock. En episk forunderlighet jeg på ingen måte forventet fra et band jeg for lengst trodde hadde mistet piffen.
5. David Byrne – Who Is the Sky?
Den gamle Talking Heads-frontmannen slutter aldri å overraske. Denne gangen har han fått med det tolv-mann-sterke Ghost Train Orchestra, som bringer en forbausende friskhet inn, med strykere, blåsere, lekeinstrumenter og tidvis latinamerikanske rytmer. Det er imidlertid popartisten Byrne vi får møte denne gang, ikke den eksperimentelle skikkelsen han noen ganger viser frem. «Everybody Laughs» og «She Explains Things to Me» er på høyde med hans mest fengende øyeblikk med moderskipet.
6. Curtis Harding – Departures & Arrivals: Adventures of Captain Curt
Curtis Harding bryter med senere års R&B-tradisjoner, og velger heller å forbli på 70-tallet. På mange måter kan man hevde at han med dette har lagd ett av 70-tallets beste soulalbum, bare at det kom i år. Det er nemlig fullt på høyde med The Commodores, Isley Brothers og Sly & The Family Stones beste øyeblikk – og det sier en hel del.
7. Tame Impala – Deadbeat
Enda en soloartist maskert med bandnavn. Kevin Parker har denne gangen konsentrert seg om elektronisk, dansbar musikk, men som alltid med originale varianter. På «Deadbeat» foretar han ved flere anledninger reisen fra hvordan låten var på den første demoen til det ferdige produktet, noe som bidrar til å gi totalen et langt mer organisk preg. Han lykkes ikke med alt på skiva, men når han først gjør det, blir det majestetisk.
8. Pulp – More
Jarvis Cocker viste at han fortsatt har noe unikt å komme med, under fjorårets Øya-festival. Årets album sementerer på mange måter det inntrykket. Hans fantastiske observasjoner og små historier, de episke arrangementene og de fengende popmelodiene er fortsatt grunnelementer i denne kjemiske reaksjonen som skaper voldsomme, emosjonelle eksplosjoner hos folk som meg.
9. Smerz – Big City Life
En kvinnelig, norsk duo har skapt furore nedover Europa, med sin innsmigrende, melankolske elektronikapop. Det er en nærmest tidløs utgivelse, som like gjerne kunne kommet ut på 80-tallet – tidvis eksperimentelt og sært, tidvis vanvittig fengende, men aldri uinteressant. Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg (jepp, dattera til Jens) er begge 33 år, og vil forhåpentligvis berike verden med sin arty popkunst i mange år fremover.
10. Divine Comedy – Rainy Sunday Afternoon
Enda en gammel pophelt som holder koken forbausende godt. Faktisk er han her tidvis enda bedre enn i det som betraktes som storhetstiden – fortsatt bitende satirisk og med et fabelaktig øre for den perfekte melodi. «The Last Time I Saw the Old Man» vil gi deg klump i halsen, «The Man Who Turned Into a Chair» vil få deg til å le. Det meste av følelsesregisteret settes i sving på «Rainy Sunday Afternoon». Selv om Nord-Irland vil betegnes som lett match for Norge i et fotballoppgjør, skulle vi fått kjørt oss godt i en popkamp – mye takket være Neil Hannon.