Fellesskapet forvitrer under beina våre.

Publisert:
24. desember 2025 kl. 13:08
Oppdatert:
24. desember 2025 kl. 13:08

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

– Slutt å tenk på alle andre før deg selv, sa ei dame i femtiårene som så rett på meg fra instagramfeeden min.

Jeg ble umiddelbart rasende. Matt. Lei. Trenger verden det? At flere av oss tenker mer på oss selv?

Nei.

Talen var tydelig myntet på folk som meg. Alle oss som «ikke kan være en god mor for barna våre om vi ikke har det bra med oss selv». Vi som sliter med å få endene til å møtes i denne velkjente tidsklemma med for lite søvn, jobb, uendelige berg med klesvask og kjenner at vi nærmer oss den berømte veggen.

Vi er mange. Både med og uten barn. Stress og psykiske helseplager har blitt et folkehelseproblem. Men budskapet til dama på skjermen min, er utslitt. Jeg har hørt det utallige ganger i ulike varianter. Foreløpig har det ikke virka. Verken på meg eller samfunnet.

Julemiddagen ble Toro kålrotstappe med rosiner

Det gjorde det ikke for skuespiller og musiker Hans Marius Hoff Mittet heller. Midt i livet ble det mørkt. Han hadde god økonomi. En familie han elsket. Likevel ble han deprimert. Så begynte han å jobbe i begravelsesbyrå.

– Det var som om den negative spiralen snudde. Ved å vende blikket mot andre, glemmer man seg selv. Det selvsentrerte er ikke godt for et samfunn. Jeg mener ikke at du skal glemme deg selv, men oftere spørre: Hva kan jeg gjøre for andre? sa han til Aftenposten tidligere høst.

Nettopp!

Elendighetsbeskrivelse på elendighetsbeskrivelse møtte meg i avisspalter, sosiale medier og jobbinnboksen under høstens valgkamp, jeg jobber tross alt som debattansvarlig. Mange beskrev Norge som et samfunn som er på tur til å havarere, eller allerede er kjørt i grøfta. Men Norge er ett av verdens beste land å leve i.

Hvordan ble vi det? Ikke ved at folk sluttet å tenke på alle andre og fokuserte litt mer på seg selv. Tross politiske skillelinjer har vi siden krigen vært nokså enige om at samfunnet vårt er et fellesskap. Akkurat det må vi huske når vi skal finne løsninger på de problemene vi faktisk har.

Ungdomskriminaliteten som bekymrer. Utenforskapet som rammer for mange. Sykefraværet som er for høyt. Ensomheten som øker.

«Ungdom må få være betydningsfulle, på ekte, i hverdagen», skrev Ottar Ness og Dina Von Heimburg i oktober. De fortalte om en 15-åring som ofte var borte fra skolen og på kanten av å gi opp. Han fikk vise en ny side av seg selv da han fikk ansvar for nøkkelen til boden for utlån av ballutstyr etter skoletid. Han innsats betyr noe for andre. Han hører til.


Bymarkveteranene Trondhjems Skiklub er kandidater til Årets hverdagshelt.
Foto: Håvard Haugseth Jensen

– Kona mente dette var godt for meg, sa en av pensjonistene i Bymarkveteranene til Adresseavisen i desember.

De rydder stier, kjører løyper og holder Bymarka tilgjengelig. Nå er de nominert til prisen «Årets hverdagshelt». Det disse karene gjør, har enorm betydning for alle som bruker marka. I tillegg til at det gjør at jeg kan ta med barna på ski, har kona til Gunnar helt rett i at det også er bra for han.

Forskning viser det tydelig. Å gjøre noe for andre er helsebringende.

Gjør noe sammen, gjør noe aktivt og gjør noe meningsfullt, er de enkle, men akk så vanskelige komponentene i modellen ABC for god psykisk helse. Bokstavene står egentlig for act, belong, commit, fordi modellen ble utviklet ved Curtin University i Australia. Nå brukes den i flere land. Blant annet i Norge.

ABC for god psykisk helse Vis mer ↓

  • En modell utviklet ved Curtin University i Australia i 2008.

  • Målet er at befolkningen skal forstå hva som skal til for å styrke egen og andres psykiske helse, og gjøre disse tingene.

  • Den brukes i dag i flere land.

  • Trøndelag var pilot for modellen i Norge i 2022–2024.

  • I 2025 ble kampanjen lansert nasjonalt

  • 11 av 15 fylkeskommuner har søkt og fått tilskudd til å ta i bruk modellen.

  • ABC står for act, belong, commit

  • På norsk: Gjør noe aktivt, gjør noe sammen og gjør noe meningsfylt.

(Kilde: Helsedirektoratet og Trøndelag fylkeskommune)

Jeg tenkte ikke på «alle andre» da jeg sa nei til å bli sosialkontakt på fotballaget til sønnen min. Jeg fikk stressutslett av tanken på å bedrive voksenkjeft for å få folk til å bake skuffkake. Senere klarte jeg å male meg selv inn i et hjørne. Jeg nevnte for en annen forelder at det virker mye lettere å få folk til å bidra på min datters lag. De var tydeligvis også en sosialkontakt i manko. Jeg var satt sjakk matt.

Da desember kom, angra jeg på at jeg ikke klarte å si nei også til det vervet. I stresset mellom jobb og barnehagehenting var jeg altfor sent ute til avslutninga jeg selv var arrangør for. Jeg måtte hjemom med en gråtende femåring, og på glattisen kom jeg på at jeg hadde glemt både å lage Kahoot og kjøpe gave til trenerne.


Sleipe triks for å få solgt unna kaffe og vafler under miniserie på Astorbanen.

Da jeg endelig kom meg til klubbhuset, var det flere foreldre som hadde tatt ansvar for å dekke bord og blande saft. Alle hadde med et eller annet til matbordet. Jentene sang seg frem til svar i en Kahoot jeg fant på internett. Der kjente jeg en indre skam over at jeg litt tidligere hadde tenkt utelukkende på meg selv og mitt. Jeg var både blidere og hadde mer energi da jeg var på vei hjem, enn på tur dit.

Jula er stress. Det vet alle. Men mye av stresset handler om å gjøre koselige ting for andre. Det er kanskje derfor vi gjentar det hele, år etter år. Fordi vi vet at ingen klarer seg alene. Heller ikke oss selv.