BASTØY FENGSEL (Dagbladet): Hver morgen klokka 08.15 må de 120 innsatte på Bastøy fengsel stille seg opp på gårdsplassen for telling.

Men denne desembermorgenen er det én som mangler.

Hva har skjedd?

– Det hender at innsatte ikke dukker opp til telling uten å gi beskjed eller spørre om fritak. Da handler det ofte om sykdom eller forsovelse, sier fengselsleder Bjørn Robert Orten Groven.

TELLING: De innsatte stiller seg opp i rekke basert på hvilket hus de bor i. Husene bærer navn som «Amerika», «Beverly» og «Onkel Tom». Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

Seinere viser det seg at det var akkurat det som skjedde: den innsatte lå fortsatt i senga.

Men noen ganger er fraværet av en innsatt langt mer alvorlig. 26. oktober, en lørdagskveld, uteble en serbisk mann i 30-årene fra tellingen.

Denne gangen lå han ikke i senga – han hadde rømt.

Fengselet trykket på den store knappen, og utløste tyfonen for å varsle alle innsatte og ansatte. Lyden bar over hele fjorden og over på fastlandet – til uro for flere av Hortens innbyggere.

Men det var ingen spor etter ham.

I desember ble det kjent at rømlingen hadde blitt pågrepet i Sverige. Politiet aner ikke hvordan – eller hvorfor – han rømte, bekrefter politiadvokat Jon Inge Engesmo i Oslo politidistrikt til Dagbladet.

NORGES ENESTE: Bastøy er Norges eneste fengselsøy – og er omkranset av Oslofjorden. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

Et fengsel uten murer

Bastøy har blitt selve symbolet på mildhet i norsk kriminalomsorg. Mange forbinder øya med noe annet enn det typiske fengselet: få murer, mye natur, bevegelighet og luft.

Her bor ikke de innsatte i celler, men i små hus hvor ingen av dørene kan låses. 

I fengselet soner menn i alderen 19 til 85 år, dømt for alt fra økonomisk kriminalitet til alvorlige voldshandlinger som drap og voldtekt. Her handler alt om å gjøre dem klare for hverdagen utenfor Bastøy.

Fakta om Bastøy fengsel

  • Det største lavsikkerhetsfengslet i Norge, med en ordinær kapasitet på 115 innsatte. Det er bare menn som gjennomfører straff her.
  • Tar imot innsatte som har gjennomført en del av straffen og nærmer seg slutten av lengre dommer. I utgangspunktet skal domfelte ha gjennomført permisjoner før overføring til Bastøy.
  • Ligger på Bastøy i Oslofjorden og er en del av Horten kommune. Øya er på cirka 2300 dekar og fungerer som et eget lite lokalsamfunn med cirka 80 bygninger, veier, strandsoner, kulturlandskap, fotballbane, dyrket mark og skog.

Kilde: Kriminalomsorgen

Vis mer
Vis mindre

Hver enkelt fange har arbeidsplikt fra mandag til fredag, og jobber blant annet i den daglige driften av verksted, stall og landbruk, eller som dekksmannskap på ferjen som går mellom Horten og Bastøy.

De innsatte kan bevege seg fritt mellom klokka 06.00 og 23.00. Det finnes en egen dagligvarebutikk, som de både handler i og drifter selv. All mat lager de selv.

Den innsattes valg

Selv om de innsatte har stor frihet og beveger seg fritt, betyr ikke det at rømlingen og regelbrudd er et stort problem, forteller fengselsleder Orten Groven.

I løpet av de siste ti årene har rundt 1100 personer sonet på Bastøy – men bare fire har forlatt øya uten tillatelse.

– Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i bildet av at det er lett å rømme, og at det er mange som gjør det. Jeg tror ikke det er mange som vurderer det heller. Det er et poeng for oss å gjøre det utholdelig her. Jeg tror at effekten av det er god, sier han – og legger til:- Det medfører ikke riktighet at det ligger ting strødd rundt her som alle kan stikke av med.

Til syvende og sist er det den innsattes valg, mener han.

– Det er deres liv, og det valget må de ta selv. Å velge ansvar for eget liv og egen soning. Å gjennomføre det på en ordentlig måte, og ta steget ut i det virkelige liv. Det valget har alle hver eneste dag. Skal jeg rømme i dag eller skal jeg bli?

FENGSELSSJEF: Bjørn Robert Orten Groven (54) tok over jobben som fengselsleder på Bastøy i juni i fjor. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

Mener mange misforstår

På avstand ser fengselet ut som en sommerøy. Store jorder, beitende dyr og grønne skoger.

Men glansbildet kan lure, mener Orten Groven. For friheten er fortsatt sterkt begrenset.

– Jeg tror mange misforstår hvor belastende det er å miste friheten. Når det tas bilder av kuer, store jorder og solskinn, gjør det at mange tenker: «Er det så fint å sitte i fengsel? Skal de ikke ha det litt vondt?», sier han.

Når han snakker med de innsatte, sier alle det samme, forteller han.

– De sier det er bra å være her, men realiteten er at du ikke kan gjøre det du vil. Du må bo med mennesker du ikke har valgt å bo med, omgås dem hver dag, følge en ufravikelig struktur som andre har bestemt – og du kan ikke gå hjem. Det er ekstremt belastende, sier han og legger til:

– Det budskapet er vanskelig å nå ut med når man ikke har ni meter høye murene, svære nøkkelkniper og tunge dører. Selve frihetsberøvelsen er monumental, vil jeg si.

ET LOKALSAMFUNN: Øya fungerer som et eget lite lokalsamfunn med cirka 80 bygninger, veier, strandsoner, kulturlandskap, fotballbane, dyrket mark og skog. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

– Noen vil mene at fengselet er for snilt?

– Det er en misforståelse. Det handler ikke om at det er snilt. Det handler om at de innsatte må øve på hverdagen. Selv om det ved første øyekast kanskje kan se ut som noe annet enn et fengsel, så handler det om at folk må ta ansvar selv, sier han og legger til:

– De må stå opp om morgenen, ha kontakt familien og stå i det med barna. De må gå på skole, møte til tellinger og gå i butikken. De må ha kontroll på pengene sine, og holde orden på ting. Det er jo normalitet – og det er sånn det skal være. Det er det som møter dem når de kommer ut.

LANG HISTORIE: Bastøy fungerte som guttehjem fra 1900 og ble omgjort til lavsikkerhetsfengsel i 1988. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

– Nesten flaut

Sentralt på øya ligger huset Breidablikk, en toetasjes bygning i rød murstein. Her bor 15 mann under samme tak. I fellesarealet glitrer et stort juletre, og på benken ved TV-en ligger et eksemplar av «Norges lover».

– Det er tradisjon å ha juletre her, forteller en innsatt i 50-åra.

Han har vært på Bastøy i snart to år og er ferdig med soningen i april. I huset har han rollen som «husfar» – noe som gir han en et helt spesielt ansvar:

– Nå er det lite damer her, ikke sant. Det jeg gjør er å passe på huset. At vi har det noenlunde bra og fungerer sammen. Er det problemer, tar vi fellesmøter. I tillegg har jeg fyringsansvaret på vinteren, så jeg holder det varmt og rent i huset.

JULESTEMNING: Det er pyntet til jul i huset Breidablikk i Bastøy fengsel. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

– Hvordan er det å sone her?

– Det er jo ikke morsomt å sitte i fengsel, men man må gjøre det beste ut av det. Det kan skje med hvem som helst. Vi har alle mulige varianter her.

En annen innsatt, som også bor i huset, forteller at han først sonet i Ringerike fengsel. Han kom til Bastøy tidlig på våren i fjor.

FRIHETEN I SIKTE: Den innsatte mannen har utsikt ut mot Oslofjorden og fastlandet – et glimt av friheten utenfor øya. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

På TV-en på rommet hans ruller en episode av «God morgen Norge», mens utsikten fra vinduet viser Oslofjorden og Hortens kystlinje. Veggene prydes av bilder av Jack Russell-terrieren som venter på ham hjemme.

– Den er overalt, sier han lattermildt og peker på bildene av den lille hunden.

TELLER NED DAGENE: Mannen er ferdig med soningen i april. Da venter et gjensyn med Jack Russel-terrieren som er avbildet på veggen på rommet hans. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

I fengselet har han rollen som kokk, og står blant annet for maten som skal serveres til de andre innsatte på juleaften og nyttårsaften.

– Du har ikke noe fengselsfølelse her i det hele tatt. På sommeren drar vi og bader, dykker og snorkler her ute. Det eneste vi ikke har, er mobil og internett. Jeg synes nesten det er flaut å kalle det fengsel, sier han.

Kontrasten til fengselet han kom fra er stor.

– Da jeg satt på Ringerike, fikk jeg en time luft i løpet av en dag. Da blir du gæren, sier han.

I et av de andre husene er det stille denne desemberdagen. De innsatte er på jobb, og huset er ryddet – noe som vitner om et strengt rydderegime.

Likevel er sporene etter dem tydelige: på hylla ligger et erotisk magasin som reklamerer for telesex – «live 24 timer» i døgnet. På veggen henger en plakat av den amerikanske musikkgruppa Destiny’s Child – med Beyoncé i front – fra 2001.

Vanskelige følelser

Kirka på Bastøy reiser seg i grå stein og rød mur sentralt på øya.

Benkene i kirka er smale og lave – laget for tolvåringer. De står igjen som et minne om Bastøy guttehjem, en institusjon som ble beryktet for streng disiplin og harde kår før den ble lagt ned i 1970. Først 18 år seinere ble fengselet åpnet.

For mange er kirka et fristed hvor de kan tømme seg og dele frustrasjon, forteller fengselsprest Knut Nåtedal. Det er gudstjeneste her annenhver uke.

ET FRISTED: Kirka er alltid åpen for dem som trenger et stille og fredelig sted på øya. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

– Hva slags følelser er det mange sitter med? 

– Det er livet som gjør vondt – og da er det som regel knuste relasjoner eller ødelagte muligheter, og livet som er satt på vent. Det er veldig mange følgefeil med en dom. 

Mange sliter med etterdønningene av dommen, og at livet stopper opp, forteller han.

– Man tar imot tiltalen, straffeutmålingen og dommen. Og så begynner det å smelle: folk slutter å ta kontakt, og ekser skjermer barna. Alle de ekle tingene som noen ganger er helt berettiget, men andre ganger føles det bare som om man blir skyflet ut på sidelinja. Man får liksom ikke tatt tak i ting, slik man kunne før.

FENGSELSPREST: Knut Nåtedal betjener både Bastøy fengsel og Horten fengsel. På Bastøy har han gudstjeneste annenhver uke. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

Telefonen ringer stadig

Fengselet har fått enorm internasjonal oppmerksomhet i flere år, og telefonen til Orten Groven ringer stadig. Han beskriver en hverdag der forespørslene om å besøke øya strømmer inn fra hele verden.

– Det er enorm interesse. Jeg sier nei til folk hver dag. Det er mye utenlandske journalister fra hele verden. Det er journalister, filmskapere, tiktokere og folk som vil forske på dette, sier han og legger til:

– Det er også mange regjeringer. Vi har hatt besøk av Saudi-Arabia og mange europeiske land.

STOR OPPMERKSOMHET: Fengselsleder Bjørn Robert Orten Groven opplever stor internasjonal interesse for Bastøy. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet

Det gjorde spesielt inntrykk å ha besøk av en amerikansk fengselsleder, som hadde ansvaret for 15 000 innsatte. Kontrasten til Bastøy kunne knapt vært større.

– Jeg tror det er kontraproduktivt. Det virker mot sin hensikt. Man kan si: «Ja, da har i hvert fall samfunnet fått tatt en hevn». Men det er det du får óg. For sjansen for at de kommer til å gjenta det, er kjempestor, sier han.

Han legger til:

– Mens her prøver vi å tenke at det er domstolen som tar seg av skyldspørsmålet og dommen, mens det er vi som skal rehabilitere og gjennomføre straffen på en sikker måte – både for andre innsatte, for samfunnet og for ansatte.