Radarene på Svalbard spiller en viktig militærstrategisk rolle.

Norge er folkerettslig gitt full suverenitet over Svalbard om vi ikke bryter Svalbardtraktaten.

Svalbardtraktaten trådte i kraft for 100 år siden og ga Norge suverenitet over øyriket. Traktaten er en del av den internasjonale folkeretten. Den har ingen reservasjoner til norsk suverenitet, men pålegger Norge å følge bestemmelsene i traktaten. To av de viktigste er likebehandling av alle stater og deres innbyggere når det gjelder opphold og næringsvirksomhet samt bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes i krigsøyemed. 

Per-Gunnar Skotåm.

Om Norge ikke forsvarer disse bestemmelsene kan norsk suverenitet risikere å bli utfordret.

En satellitt i bane rundt jorda som passerer over begge polpunktene, har en omløpstid på ca. 90 minutter. Fordi jorda roterer under den, vil den ha dreiet ca. 1/16 for hvert omløp. Det vil si at i løpet av ett døgn har satellitten gått rundt jorda 14–16 ganger og kan dekke (skanne) omtrent hele kloden i løpet av ett døgn. 

Ved hvert polområde på Svalbard og i Antarktis på Dronning Mauds Land har Norge etablert nedlastingsstasjoner for data fra satellittene i jordomløp over polpunktene. Dette gjør at data fra satellittene kan lastes ned omtrent hvert 45. minutt, som via radio og fiberoptiske linker kan nå kunden/brukeren innen 30–40 minutter etter nedlasting. Hovednedlastingssted er SvalSat på Svalbard. Både den og TrollSat i Antarctis er eid av Kongsberg Satellite Services (KSAT) som igjen er eid av Kongsberg Defence and Aerospace, som igjen er eid av Norwegian Space Center, som er eid av Næringsdepartementet.

Svalbardtraktaten pålegger Norge å ikke bruke Svalbard til offensiv krigføring. På engelsk: «warlike». Norges myndigheter påstår at stasjonene ikke benyttes til slike formål siden alle satellittene som det nedlastes data fra, er sivile, kommersielle satellitter. Forsøk fra USA og Tyrkia på å få lasta ned data fra reine militære satellitter er blitt avvist. Dette hindrer ikke at militære institusjoner i en rekke land kan kjøpe/abonnere på bildedata, radiodata og tilsvarende fra disse kommersielle satellittene.

Journalisten, forfatteren og reporteren Bård Wormdal dokumenterer gjennom boka Satellittkrigen, Pax (2021), hvor omfattende satellittdata nedlastet på Svalbard ble brukt offensivt i krigene mot Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001, Iraq 2003. Hvis vi ser i hvilke sammenhenger dataene innhentes i, distribueres og brukes på, er det lite tvil om at det bryter med Svalbardtraktaten.

I nyere tid, det siste året, har Wormdal forfulgt dette videre som journalist uten at NRK som han har vært tilknyttet, ville publisere stoffet. En av disse artiklene ble publisert av tidsskriftet Revolusjon, viser at satellittdata fra Svalbard avslører GPS-jamming på slagfeltet i Ukraina.

Forsvar traktaten – så norsk suverenitet ikke svekkes

Svalbard er norsk land og Norge har rett til å utøve full suverenitet over øygruppa slik den er regulert i Svalbardtraktaten.

Traktaten tillater alle lands innbyggere som anerkjenner traktaten og norsk overhøyhet, å oppsøke og etablere seg på øyene under forutsetning av at de følger norsk lovgivning. Traktaten gir ikke næringsmessig fortrinn til den norske stat, norske selskaper eller statsborgere på bekostning av øvrige land.

Traktaten har et punkt 9 som har og kan bli et område for framtidig tvist rundt Norges rolle: Svalbard er og skal være demilitarisert. Norge har et sjølstendig ansvar for å sikre at ingen part etablerer flåtebaser, befestninger eller benytter øygruppen «i krigsøyemed». Enhver militær aktivitet med offensive formål er strengt forbudt. Norge må håndheve dette som suverenitetsinnehaver.

Det er anledning til norsk militær tilstedeværelse indirekte, som kystvaktskip, besøkende norske militære i uniform eller etablering av et norsk defensivt Heimevern om det skulle være ønskelig. Det er ikke anledning til å etablere permanente, militære befestninger. (Det finnes andre grunner til innsigelser om hvorvidt Norge bryter traktaten knyttet til offensiv militærisering på Svalbard. Dette kommer jeg tilbake til lengre ned i artikkelen.)

Historie i kortform 

Norge fikk suverenitet over Svalbard som et resultat av fredsforhandlingene i Versailles etter 1. verdenskrig. Norge hadde meldt interesse/krav over Svalbard så tidlig som i 1871 (som del av unionen med Sverige). Arbeidet tiltok etter 1905 og sommeren 1910 var det en trepartskonferanse i Kristiania med Norge, Sverige og Russland hvor en kommisjon fra disse tre landene skulle ha en rullerende styring av øygruppa. Dette møtte sterke innvendinger fra Tyskland og USA som ble fulgt opp på en ny konferanse i Kristiania i 2012. Den tredje Svalbardkonferansen ble avholdt i juni 2014 med de samme innvendingene og motsetningene mellom landene.

Den 1. verdenskrig kom og Tyskland mistet innflytelse etter nederlaget. I Russland hadde det vært revolusjon, men bolsjevikene tok ikke del i krigsoppgjøret med Tyskland sammen med de andre vestmaktene som hadde stått mot Tyskland. Tvert om var vestmaktene involvert i en krig mot revolusjonsregimet i Russland for å knekke det. Norge hadde vært nøytralt under 1. verdenskrig, men den norske handelsflåten hadde gitt avgjørende bidrag til Storbrittania, Frankrike og USA i forsyningstjenesten i krigen mot Tyskland og dets allierte. Norge ble sett på, som sant var, et lite – og lite krigersk – land. Med bakgrunn i beliggenhet, historiske fiske- og fangsttradisjoner og målet om at Svalbard ikke skulle bli en del av eller brukes i stormaktsrivaliseringen.

Norge ble anerkjent og fikk overhøyhet og suverenitet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten 9. februar 1920, som trådte i kraft 14. august 1925. Siden da har dette vært internasjonal folkerett, og lite omstridt. Det er verdt å merke seg at Norge ikke bare har rett til å ivareta Svalbard gjennom sin overhøyhet og suverenitet, men en plikt etter Svalbardtraktaten til å gjøre det. Svalbard er mer norsk enn Norge. Norge kan vedta å gi bort Jan Mayen  til et annet land om vi ville det, men vi kan ikke gi bort Svalbard.

(https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245027884-svalbardtraktaten-100-ar)

Olje- og mineraler gir politisk strid med andre land

Artikkel 2 i Svalbardtraktaten pålegger Norge et særlig ansvar for miljø på land og til havs:

(Det) tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann.

Som pålegg i en internasjonal traktat må man si at det var forutseende for 100 år siden. Nå trues det maritime miljøet rundt Svalbard av at Norge ikke har til hensikt å begrense mulig olje- og gassutvinning. Det har også gitt konfliktgrunnlag når andre traktatland mener at Svalbard har en egen kontinentalsokkel som de etter Svalbardtraktaten også kan drive næringsutvikling på. Norge har løst dette ved å hevde at Svalbard ikke har egen kontinentalsokkel, men står på en forlengelse av den norske kontinentalsokkelen. Det vil da si at områdene ikke omfattes av Svalbardtraktaten, men av samme lovgivning som gjelder for fastlands-Norge og områdene for øvrig på kontinentalsokkelen. Dette har ikke internasjonal aksept, til tross for at spørsmålet har vært behandlet i norsk høyesterett, som har gitt Norge medhold i sin tolkning. Det er en pågående konflikt mellom Norge og EU som ikke aksepterer at havbunnen utafor Svalbard ikke skal omfattes av Svalbardtraktaten.

Norge kunne ha parkert denne tvisten ved å erklære områdene rundt Svalbard som petroleumsfrie soner. Vi kunne ha brukt miljøargumenter og vært klare på at disse områdene aldri vil bli boret i. Se Helge Ryggvik sin bok På kanten. Cappelen Damm (2021), for mer omfattende argumentasjon.

Andre signaturmakter vil da miste interessen for mineralressurser på og under havbunnen, og Norge ville ha oppfylt ytterligere en del av traktatens artikkel 2. Men, tvisten med EU om fiske rundt Svalbard fortsetter.

Norges økonomiske posisjon i verden er endret på 100 år

For 100 år siden var Norge lite, økonomisk svakt og hadde ingen militære operasjoner utenfor landets grenser. Norge er fortsatt et lite land, men uhyre rikt og har deltatt i flere av USAs krigseventyr etter Gulf-krigen i 1991. Norge har i alle sammenhenger valgt å slutte opp om en internasjonal orden med USA i spissen og støttet opp om en internasjonal, kapitalistisk og imperialistisk orden. Det er ikke så rart. Bruker man et av Lenins kriterier for en imperialistisk stat, «at kapitaleksporten spiller en større rolle enn vareeksporten», er Norge verdens største imperialistmakt i forhold til befolkningens størrelse. På grunn av Oljefondet.

Raseriet i befolkninga over Israels pågående folkemord mot palestinerne i Gaza og på Vestbredden har ført til at Norges tunge investeringer i Israel og i Israels krigsindustri er blitt trukket fram i lyset. Finansminister Jens Stoltenberg, regjeringa og stortingsflertallet svar er ikke å skjerpe de etiske retningslinjene for investeringer, men tvert om å oppheve en del av bindingene som fondet styres etter.

Tydeligere kan det ikke vises at Norge, som andre kyniske stater, har kun ett mål for øyet: å få størst mulig profitt gjennom maksimal utbytting, uansett menneskelige kostnader. Siden Norge ikke kan promotere og utvide sine finansielle ambisjoner militært aleine, har Norge knyttet seg til verdens største imperialist- og militærmakt, USA.

Pol-isen

Geografien på kloden har ikke endret seg nevneverdig på 100 år, med ett unntak. Isen i Arktis er i ferd med å smelte. Det gjør at det om sommeren snart er mulig å seile fra Stillehavet til Atlanterhavet over polen gjennom Nordøstpassasjen (Russland) eller Nordvestpassasjen (USA/Canada) 100 dager i året. Det vil redusere tid og fraktkostnader mellom disse havene med 30–50%. Karbonutslippene vil reduseres med de samme prosentsatsene, noe som kan gi viktige bidrag til klima. 

I dag er det Russland og Kina som er i front når det gjelder å utvikle denne muligheten, men også USA og Canada. Man skulle tro at Norge som har bygd vesentlige deler av sitt industrielle grunnlag på fri sjøferdsel på verdenshavene, ville melde seg på i et slikt samarbeid. I stedet har Norge som en del av sin generelle sanksjonspolitikk mot Russland latt være å ha noen kontakt om dette framtidige transporteventyret. Det containerskipet som seilte gjennom Nordøstpassasjen nå i oktober med russisk isbryterbistand, hadde Storbritannia som første anløpshavn før det gikk videre til Rotterdam.

I løpet av de samme 100 årene har den strategiske dimensjonen til Arktis i rivaliseringen mellom ulike stater endret seg totalt. De økonomiske og militære rivningene mellom USA, Russland og Kina gjør at polområdet kan bli sentralt, hvis det blir militære sammenstøt. Sannsynligheten er stor. 

Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina har økt den militære spenningen mellom Nato-landene og Russland. Samtidig har den økonomiske rivaliseringen mellom et økonomisk voksende Kina og et økonomisk svekket USA også sikkerhetspolitiske dimensjoner hvor USA vedvarende varsler et mulig framtidig oppgjør med Kina. Norske regjeringsmedlemmer som nåværende finansminister og tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, bærer ved til bålet blant annet gjennom NATO-toppmøtet i Madrid juni 2022 ved å definere Kina som en trussel mot det Nord-atlantiske samarbeidet. (https://share.google/bnUqdJ0Wt9jhgRuhS)

Russland har ca. 43% av de landarealene som har sjøgrenser til Arktis. Canada er neste med ca. 22%, deretter Danmark med Grønland med ca. 16% og USA og Norge med ca. 9% hver. (Grovt vurdert ved å se på kartet.) Arktisk Råd består av disse landene samt land som har deler av territoriet nord for polarsirkelen, som Island, Finland og Sverige. I tillegg har seks permanente urfolksorganisasjoner sete i rådet.

Samarbeidet i Arktisk Råd er i realiteten frosset etter at de 7 øvrige medlemmene i Rådet har avvist å møte russiske politikere og tjenestegjørende på høgt nivå etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Russland utgjør nesten halvparten av Arktis. Ved å legge ned diplomatiet for å oppnå forvaltning gjennom felles drøfting og avtaler, overlater man til de(n) sterkeste å ta seg til rette. Da forsøker man å endre geografien med politiske vedtak. Som alle vet, går ikke det an. 

Er Russland den største trusselen i Arktis?

Årets mest aggressive utspill knyttet til Arktis kom president Trump med. I  mars i år foreslo han å annektere Canada med økonomiske midler.

(https://www.youtube.com/shorts/Dcf2jD6WwL0)

Og om nødvendig annektere Grønland ved hjelp av militære midler.

(https://www.youtube.com/shorts/KhPXvn3Hgqc)

Den siste pressekonferansen hvor dette presenteres, er surrealistisk.  Generalsekretæren i Nato, Mark Rutte, sitter ved siden av Trump og lar være å si ifra hvor uakseptabelt det er når USAs president truer et annet Nato-land. I stedet begynner Rutte å prate om Kina!

Mandag 22.desember melder USAs nyutnevnte utsending til Grønland at hans ønske er å få lagt Grønland under USA. https://www.forsvaretsforum.no/danmark-gronland-sikkerhetspolitikk/trump-utsending-vil-gjore-gronland-amerikansk/474482

President Trumps aggressive utfall mot Canada og Danmark/Grønland er klare folkerettsstridige handlinger som krenker andre lands suverenitet, og det er USA og ikke Kina eller Russland som opptrer aggressivt i Arktis.

Folkeretten er utviklet over tid, og er nedfelt i internasjonale traktater og avtaler ofte knyttet til FN-organer, men også som avtaler som inkluderer mange, om ikke nødvendigvis alle land. Over tid etableres de som legitime gjennom hevd og avtaler.

«En regelstyrt verdensorden», «Tommyball»

USA står bare begrenset på den internasjonale folkerettens grunn og opererer kun med betegnelsen når det støtter deres egne interesser. USA har erstattet en internasjonal rettsorden basert på folkeretten med begrepet «En regelstyrt verdensorden». Dette kan høres tilforlatelig ut, men det er det ikke.

For å ta en sammenligning fra tegneserienes verden, i dette tilfellet fra «Tommy og Tigern». Her spiller Tommy med sin venn Tigern noe som heter «Tommyball». Det har én grunnregel, nemlig at Tommy kan forandre reglene under spillets gang. Tommy vinner alltid.

Bombingen av Jugoslavia i 1999 var ikke godkjent av FN og hadde ikke folkerettslig forankring. Det samme gjaldt USAs angrep på Afghanistan i 2001, USAs angrep på Irak i 2003 og bombingen av Libya i 2011. De var alle uttrykk for «Tommyball». USA lager regler som det passer seg best for å tjene sine egne mål. Dette fortsetter. 

Mens jeg skriver denne artikkelen, sender USA hangarskip til kystfarvannene ved Venezuela der de beskyter og senker mindre sjøgående båter fra Venezuela, samt tar beslag i venezuelanske tankskip i internasjonalt farvann.

At de fremste norske politikerne, Jens Stoltenberg, som er satt til å fremme USA sine interesser, benytter begrepet «regelstyrt verdensorden» (les: USA alenegang), er forståelig. At det er kommet inn i vokabularet til representanter fra Rødt og SV, som noe positivt, er vanskeligere å forstå.

Den «regelstyrte verdensordenen» kan true den norske, folkerettsforankrede suvereniteten over Svalbard. Det er særlig de små landa i verden som er tjent med internasjonal forankring i folkeretten. Det bidrar til å hindre og hemme at verdens stormakter tar seg til rette overfor andre (og mindre) land, akkurat som de vil. 

Norge har i dag ingen uavklarte grensetvister med noe naboland. Det er bra. En offensiv norsk holdning til kontinentalsokkelspørsmålet rundt Svalbard kan bidra til konflikter, noe som utspiller seg nå. Denne konflikten er i hovedsak ikke mellom Norge og Russland. Hovedkonflikten i Arktis/Svalbard går mellom Norge og EU-land samt Storbrittania og Island knyttet til fiskerispørsmål og utnyttelse av hav og havbunnsutnytting rundt Svalbard.

Russland har protestert på besøk av kystvakt og fregatt på Svalbard med henvisning til traktatens pkt. 9. Der tar Russland feil, siden traktaten utelukker «warlike» militære øvelser, ikke nødvendigvis nærvær av norsk militært personell.  De har også protestert på nedlastingen av satellittdata gjennom SvalSat som brudd på samme traktatpunkt ved at data brukes i militæraksjoner. På det punktet har Russland rett, siden det er dokumentert at dette brukes i forbindelse med aktive, militære handlinger. 

En småstat som Norge har all interesse av å følge den internasjonale folkerettsordenen, også når det gjelder Svalbardtraktaten. Opptrer Norge prinsippløst i dette spørsmålet, settes egen suverenitet i spill. Beskyldninger om brudd på traktaten på ett område kan følges opp med beskyldninger om brudd på traktaten på andre områder.

Norges aksept av «en regelstyrt verdensorden» åpner for at andre krenker norske rettigheter gjennom vår egen prinsippløshet.

Denne artikkelen er nummer 3 i en serie som har emneknaggen @Ukrainakrig.

Vi ønsker alle våre lesere og støttespillere en riktig god jul!