Buzzordet i 2025 er AI, og praten går i hvor få timer i uka vi egentlig skal jobbe fremover.
Dessverre hjalp nåtidens mest hippe verktøy, ChatGPT, lite da dassen sviktet et par dager før jul.
Jeg hadde sett fram til rolige juledager i landlige omgivelser på Berg i Tromsø. Disconnect to reconnect.
I jakten på effektivisering har vi blitt så effektive at vi ofte sliter oss helt ut idet jula starter.
Tar du av fra Oteren og kjører 2–3 mil innover, kommer du til et sted som heter Furuflaten. Et sted med sterk industrihistorie – særlig kjent etter krigen, da elva i området viste seg perfekt for mursteinsproduksjon.
I moderne tid er det merkevaren Cinderella som har tatt stafettpinnen videre.
«Cinderella – made in Lyngen.»
Det står stolt på skiltet som møter deg når du ankommer en usedvanlig stor industribygning, på et sted der det knapt har vært et hus å se de siste 40 minuttene.
I kjent stil svingte jeg inn på parkeringsplassen kl. 15.15. Jeg hadde vært i kontakt med folk «sentralt», og visste at det i teorien skulle være hjelp å få helt fram til 15.30 – til og med lille julaften.
Idet jeg går inn hovedinngangen, aner jeg fare.
Dønn stille.
Ringeklokka på døra merket service reagerer ikke.
Etter hundrevis av timer i stille omgivelser på buddhistiske klostre har jeg i det minste lært meg å kjenne igjen stress i kroppen.
Jeg finner en ny dør. Den leder inn i en stor produksjonshall. Igjen – imponerende.
Oppe på en mesanin ser jeg to menn som tydelig er i ferd med å avslutte et møte. Det blir i alle fall avsluttet idet jeg går uinvitert inn døra.
Jeg forklarer situasjonen. Den ene tar meg med til verkstedet og ber meg hente dassen.
Når han tar fram verktøyet og spør hva som er galt, sier han i forbifarten at det er tjue år siden sist han skrudde på en do.
Jeg blir nysgjerrig på hvem han er.
Frode, viser det seg, er leder for doen som er made in Lyngen. Last man standing.
Han forteller at han pleier å legge møter sent på fredager – mest for å terge folk som har tatt tidlig fri.
Mens han har hodet dypt inne i doen, ringer kona. Han forklarer rolig at han hjelper en som har tatt turen helt fra Tromsø. Hun virker ikke overentusiastisk over at den siste ettermiddagen før jul brukes på å skru dass for en jypling. Hun nevner middag. Og julekonsert.
Frode smiler og sier at menn kan være litt uoppmerksomme – men at vi har evnen til å sortere. Og at det nok handler om mer enn bare dette: alt som skal på plass før jul.
Etter litt feilsøking fungerer plutselig vidunderverket – bestående av intet mindre enn syv patenter.
Det blir do til jul.
På vei hjem i bilen får jeg tid til å reflektere over hva jeg egentlig var vitne til.
Og hvor mye jeg setter pris på at slike møter fortsatt finnes – i en verden som blir stadig mer effektiv. Så effektiv at vi nesten ikke har tid til å hjelpe hverandre lenger.