Bodø, Kultur | Åtte ting Bodø har lært meg

Til nyttår forlater jeg byen som i to år og tre måneder har huset meg. Den har lært meg fryktelig mye rart, og gitt meg mang ei latterkule. Som den gode sosialantropologen jeg er, har jeg prøvd å sammenfatte det særegne med Bodø i åtte tendenser – som man ikke nødvendigvis tenker på når man er oppvokst der – men som anses som helt koko ute i den virkelige verden.

Man klager aldri på været

Jeg har bodd på noen gudsforlatte plasser i mitt liv – Trollvik, Tromsø, Steinkjer, Streatham – men ingen steder på jord er mer forblåst enn Bodø. Å gå til frisøren for å bli flott på håret, er nærmest for fleip å regne, da man uansett rekker å bli re-stylet av sidevind og dynket i regn før man når festlokalet. Jeg har likevel aldri opplevd en befolkning som klager mindre på været. Da stuevinduet blåste ned fra 7. etasje på The Storm – vegg i vegg – ble det av jobbkollaegene mine bare nevnt i forbifarten – nærmest som en konstatering, uten at noen ga seg til å klage over hvor inn i helvete jævlig vinden var. «Han va sterk i dag», sier de, og livet går videre. Skulle man hengt seg opp i hver gang været skaper ubehag, hadde man aldri sluttet å sutre. «Vi vet kor vi bor» er aldri mer treffende, enn det er for bodøværingene.

Som man sier i Bodø: «Han blæs litt».
Foto: Torstein Rasmussen

Folk elsker strender

Bodøværinger er glade i strender. Ja, noen vil nesten si at folk har et religiøst forhold til de mange flotte badeplassene i området. Terje Nilsen fikk for evig gjort Mjelle-stranda ikonisk, gjennom sin store radiohit, og det er mange andre tilsvarende flotte badeområder, som godt kunne fortjent en hyllest. Det absurde – midt oppe i kjærligheten til strendene – er at man aldri ser folk hoppe i vannet på varme dager. Bading ser soleklart best ut på bilde. Vannet er nemlig altfor, altfor kaldt. Det sier sitt at det er like vanlig å drive med isbading om vinteren, som å dyppe foten nedi på sommerstid. Tidligere Bodø Nu-sjef, Geir Are Jensen, ble så glad i ubehaget at han isbader hele året – og skriver sågar bok om det. Tipper den får en kjølig mottagelse. Ordfører Odd Emil Ingebrigtsen har også kastet seg på trenden. Han syntes vel ikke det var masochistisk nok med hundkjeften han får for å kutte i alle sosiale tilbud og skoler.

Jorda er hellig

Jeg vet ikke hvor det skar seg for byplanleggerne, men i Bodø har man altså endt opp med ett av Norges største gårdsbruk plassert nærmest midt i sentrum. Rønvikjorda ligger der stolt og forhindrer alt av urban aktivitet i kilometers omkrets. Forsøker noen å ta så mye som én kvadratmeter, blir det kjemperabalder. Jorda er nemlig hellig. Man skulle tro at dette var fordi man produserte viktige matprodukter som korn og melk til hele fylket, men grunnen til at dette området er så viktig, er altså at det produseres, øh, høy.

Musikalsk altetende

Bodø er ikke spesielt god når det gjelder annen kultur, men musikk har alltid vært noe som har pirret lokalfolks interesse. Og konsertgjengerne går også på alt – uavhengig av sjanger. Man kan liksom ikke kalle seg kulturinteressert, med mindre man har vært på jazzkonsert, jam på Dama di, samtidsmusikk i Stormen og hardrock på Beddingen, før uka er unnagjort. Jeg kom en gang med en fleipete kommentar til en jobbkompis i 60-årene, og den uironiske responsen overrasker meg fortsatt:

– Skulle vi dratt på Witch Club Satan i helga?

– Jeg så dem sist de var her, og det var jævlig bra.

Witch Club Satan på Beddingen.
Foto: Mathilde Eide Jenssen

Kle deg i gult

Bodø/Glimt har den nest minst kledelige av alle farger – kun slått av Mjøndalens brune draktpryd. På en fotballdrakt er det i grunn greit nok, men ordentlig bodøværing er du ikke før du også sørger for å handle resten av garderoben i samme farge. Å gå med gul strikkegenser til påske, er ille nok. Jesus døde for våre synder, så alt er tilgitt der. Men å gå med en slik hele året? Sorry, det finnes rett og slett ikke botemiddel som er sterkt nok. Og så det hender jo at det er så mye vind (no shit) at man må ha noe på utenfor strikkegenseren, så da kjøper mange en boblejakke i gult også. Ikke for å gå med til kamp. Nei, denne brukes gjerne hver dag, hele året. At fargen er stygg i utgangspunktet, forbedres ikke av at den utrolig lett skitnes til, og blir seende ut som resultatet av en magesjau før helga er runda. Velkledde italienere grøsser ved synet, når de gjør sine europavisitter til byen. De tenker vel det er et surrealistisk kulturtrekk på linje med at man piercer tunga eller dytter et stort trestykke inn i underleppa, sånn som de holder på med i Amazonas.

Hangen etter å komme ut av trengselen

I 1994 skjedde det to utrolige ting i Norge. Vi arrangerte OL på Lillehammer og Høgskolesenteret, Bodø lærerhøgskole og Nordland sykelpeierhøgskole ble slått sammen til Høgskolen i Bodø, som igjen la grunnlaget for universitetsstatusen det fikk i 2011. Det som er mer forunderlig, er at campuset ble etablert 11 km fra sentrum. Hvordan man kunne få seg til å legge en studieinstitusjon et tilfeldig sted i retning Nord-Finland – så langt unna det meste andre som skjer at de fleste trengte kart for å finne det – er vanskeligere å skjønne rasjonalet bak. Med det, var man sikret den laveste student-trivselen i landet og at alt det livlige unge under utdanning bringer til byen aldri viser seg i sentrum. I stedet sitter studentene og bittert svelger sin øl på et utested i første-etasjen til et borettslag på Mørkved.

Køgåing er en populær Bodø-aktivitet.
Foto: Ida Kristin Dølmo

Maset om å gå til Keiservarden

Allerede før jeg flyttet til Bodø, hadde noen utflyttede byboere begynt å messe om at jeg kunne glede meg til turene på Keiservarden. Søke fred og ro i naturen, tenkte jeg. Det var inntil jeg gjorde et forsøk. Det var så folksomt at jeg kastet inn håndkleet halvveis. Skal man først gå i flokk, går jeg heller på bar. Hvordan noen synes det er så morsomt at de gjør dette to ganger om dagen, er av fenomenene man sliter med å forklare for fremtidige generasjoner. Hva i all verden er så spesielt med å komme seg dit? Det er på ingen måte noen bragd, det går jo faen meg bilvei helt opp. Min gamle professor fra studietiden, Eduardo Archetti, ble forsøkt innlemmet i dette «norske», de første ukene etter at han flyttet til landet. Da han gikk på sin første topptur, var han rystet over å oppdage at det ikke var en bar på toppen. «Hvorfor skulle man da begi seg ut på et slikt mas?», mente han. Argentineren hadde et poeng. Med et sånt etablissement på Keiservarden, ville plutselig turen være verdt det.

Norges Dublin

Det siste er ikke nødvendigvis et nordnorsk fenomen, for man kan bli sittende som Viggo Venneløs hele utekvelder i både Harstad og Narvik. Bodø har imidlertid et sosialt fortrinn som man ellers kan oppleve noen få steder i verden – i Dublin og på yttersida av Senja – folk bare begynner å prate med deg. Setter du deg ved et tilfeldig bord på Piccadilly eller uteserveringa på Dama Di, kan du være garantert sikker på at nabobordet tar kontakt. Samtalene kan variere fra Glimt og kommunekutt til fiskekvoter og damemote – gjerne med samme person, samme kveld – men kjedelig blir det aldri. Og neste gang man støter på denne vilt fremmede, er det et gjensyn som minner om hjemkomsten til den bortkomne sønnen. Bodø er et hjertevarmt sted. Det er derfor det er så mange – meg selv inkludert – som elsker byen.