Maria Myhr Haugnes Driver av Flått forlag

Publisert:
27. desember 2025 kl. 07:01
Oppdatert:
27. desember 2025 kl. 07:01

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jula får mange av oss til å tenke på idyll og på trygghet. Det vi har, det vi hadde, det vi manglet. For noen gir jula sommerfugler i magen, og for andre en tung klump.

Jeg vokste selv opp i en kjernefamilie med sterke tradisjoner og trygge relasjoner, som nå videreføres til neste generasjon. Jeg liker riktignok begrepet «flåkk», min omskriving av flokk, bedre enn kjernefamilie. Min oppvekst har gitt meg en grunnmur jeg fremdeles står stødig på, og jeg er takknemlig for nettopp det. Som voksen ser jeg tydeligere hvor mye som måtte prioriteres og ofres for at den tryggheten skulle bli til: raushet i stedet for irritasjon, invitasjon og fellesskap i stedet for avstand. Jeg ser at mamma nok bar mye av jobben, ofte usynlig. Hun bærer den fortsatt, selv om jeg nå er en av de voksne, skremmende nok.

Jeg opplever at vi i dag lever i et samfunn der mye av dette går i en annen retning. Vi skal klare alt selv. Vi trenger ikke hjelp. Vi finner stolthet i å mestre alene. Vi kjøper oss ut av det som er krevende, eller velger bort relasjoner om de ikke passer oss helt. Som ikke er akkurat som vi hadde sett for oss, eller hvor noe skurrer litt. Og når relasjoner skurrer, blir det gjerne «den andre sin jobb» å fikse det. Jeg tror det gjør noe med oss og med fellesskapene våre, og jeg tror ikke det er bærekraftig over tid.


Maria Myhr Haugnes og sønnen under arbeidet med barneboka Flåkkfest.
Foto: Privat

Det vises tydelig i samfunnsdebatten rundt familieliv, kvinnehelse, tradwifes og det tredje skiftet. Samfunnsutfordringer vi må finne løsninger på sammen, så ikke samfunnet vårt rakner.

Som barnehagelærer og styrer ser jeg hvordan vi har mistet noe av det som før var naturlig. Da vi var små, hentet foreldrene i nabolaget hverandres barn som en naturlig del av naboskapet. Vi spiste middag hos hverandre, byttet på hvor vi lekte. Vi delte hverdagen. I dag jobber de fleste fullt, og det er mindre tid til venne- og nabofellesskap. Behovet er sikkert større for å bidra på tvers, men likevel ser jeg at det sitter langt inne å be noen hente eget barn, eller å tilby det til andre. Kanskje fordi vi er redde for å belaste andre, eller fordi vi så gjerne vil klare alt selv. Men jeg tror det er nettopp sånne landsbyer, familier og mennesker rakner. Vi har behov for å ha en større flokk.

Maria Myhr Haugnes

Barnehagelærer. Solomor som bor i generasjonsbolig. Driver Flåkk forlag og har gitt ut boka Flåkkfesten. Det er første bok i en serie for barn om familiemangfold.

En av trendene i sosiale medier nå treffer en nerve hos meg: «Vil du ha en landsby, må du selv være en landsbyborger.» Fellesskap kommer ikke ferdigpakket og perfekt, verken i familien, nabolaget eller blant venner. Det bygges av mennesker som tåler å stå nær, som er rause, også når relasjonene er uperfekte og livet er rotete. Som bidrar både når det trengs, og fordi de vil.

Jeg tror også det betyr noe hvilke flokker vi viser frem. I sosiale medier, i reklamer og i julefortellingene er det fortsatt kjernefamiliens idyll som får mest plass. Men virkeligheten er så mye bredere og rikere. Hvis vi ønsker et samfunn der flere føler seg hjemme, må vi også vise frem flere måter å høre til på.

Bonusfamilier, generasjonsboliger, aleneforeldre og nabolag som deler på hverdagen. Slik kan barn, og voksne, kjenne seg igjen og se at deres flokk er like ekte. Kanskje er det på tide at vi tør å vise frem flokken vår litt oftere, for å normalisere mangfoldet av liv som finnes.

Jeg ser det tydelig selv. Som solomor i generasjonsbolig er det to reaksjoner jeg får: «Så godt å ha flere hender!» eller «Det kunne jeg aldri gjort…». Men vi bor ikke her bare på grunn av flere hender. Vi bor heller ikke her fordi vi voksne under samme tak har samme syn på oppdragelse og gjør alt likt.

Vi bor her for flere øyne og hjerter. Litt flåsete sagt kanskje, men vi bor her for at sønnen min skal vokse opp omgitt av flokken sin og flere typer rollemodeller. Da han tok sine første skritt klappet vi sammen. Da han dro trusa over hodet og sang «Her kommer Pippi Langstrømpe» lo vi sammen. Da han bet gjennom tunga trøstet vi sammen. Det å få lagre minnene i flere minnebøker gjør livet rikere for oss alle. Det vises i lune smil og latteren etter leggetid, når vi mimrer over dagens sprell.


Maria Myhr Haugnes og sønnen bor i generasjonsbolig. Hun mener vi må dele mer av hverdagen med andre.
Foto: Johanna Myhr Haugnes

Jeg har stor tro på at barn trenger at vi voksne står i det. At vi viser at vi tar hensyn og ansvar. Jeg tror også barn trenger rytme og forutsigbarhet i livene sine. Tradisjoner som gjentas år etter år, eller trygge relasjoner som står stødig uansett, kanskje særlig i jula. Det blir et slags anker i livet, som sier noe om hvem de er som mennesker, og hvem de hører til hos, nå og senere.

Som ungdomspanelet og generalsekretæren i Voksne for Barn minnet oss om i Dagsavisen i fjor: De ønsker seg ikke perfekte bord med sprø svor og krumkaker. De ønsker ro, nærvær, og varme, glade voksne. De ønsker at voksne tåler hverandre.

Vi voksne trenger også en landsby. Noen som tåler oss, minner oss på hvem vi er, hvor vi hører til, og hvem som står sammen med oss når livet røyner på.

Jeg har mye å gå på selv. Jeg er en småbarnsmor med altfor lite søvn, for mange baller i lufta og en flokk som nok kunne ønsket seg en mer opplagt og tilgjengelig utgave av meg. Jeg løfter ikke blikket nok utenfor egne husvegger. Men jeg har bestemt meg for å øve. Jeg vil være den mammaen som tilbyr henting når jeg kan. Jeg vil invitere til middag når det passer, selv når det «bare» er pannekaker. Jeg vil prøve å være en bedre landsbyborger.

Julas mange vonde fortellinger minner oss om at landsbyer ikke kommer av seg selv. Vi må bygge dem sammen. Ikke for at alt skal bli lettere praktisk, men for at livet skal bli rikere, tryggere og litt mer ekte.

Denne jula slår jeg derfor et slag for selvreflekterende voksne som velger raushet, fellesskap og tradisjoner. For barna våre. For flåkken. For de rundt oss. Og for oss selv.

Hvem er med?

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!