Det kom et tips fra Erlend Loe, forfatteren:
«Heisann.
Jeg har en slektning, en adoptert søster av min mormor, for å si det enkelt, som har en fascinerende livshistorie.
Erlend Loe
Foto: Kim Nygård
Hun sykler hver dag, i marka og overalt, og er et medmenneske av dimensjoner. Hun besøker folk på sykehuset og står i fruekirka og gir kaffe og suppe til de slitne folka der nede, bader i sjøbadet hele året og reiser alene til India og mye mer.
Hun er barn av en indisk misjonær som kom til Trondheim på 30-tallet. Han satte opp telt ved sjøen ute på Lade og det sies at flere trondheimsjenter besøkte ham der.
Og så ble Greta født. Det var ikke mange mørkhudede i byen den gangen, så hun har opplevd litt av hvert, som er en historie i seg selv.
Det er ikke sikkert dette er noe for dere, men jeg ville i hvert fall varsle.»
Greta Flønes trekker en sliten plastpose opp av nattbordskuffa, det er noen gamle bilder, flere brev og noen gamle pass.
Og en interessant avisartikkel fra USA.
På vei tilbake til stua peker hun på et bilde.
Ja, det er jo en litt spesiell historie, sier hun, og han der oppe på veggen er jo selve rosinen i pølsa, hvis vi kan si det sånn.
Fra barnehjemmet
Kanskje var hun to, kanskje bare ett, sier hun, da en av pleierne på barnehjemmet var blitt så betatt av det lille barnet at hun maste på sin egen mor om å adoptere det. Og da moren, som hadde rundet femti, mente hun var for gammel til å ta ansvar for et lite barn, skal barnepleieren ha avsluttet samtalen med disse ordene:
«Du må sjå a først, da.»
– Ja, omtrent sånn havnet jeg hos familien Flønes på Lademoen, humrer Greta.
Det var mye kjærlighet i familien Flønes. Fra første stund ble hun behandlet som en av deres egne, men for Hjørdis, hennes biologiske mor, kan det ikke ha vært lett, sier Greta.
Hjørdis var knapt atten da hun ble gravid, og mange år senere, da Greta ble kjent med sin biologiske mor, fortalte Hjørdis om da hun sneik seg til å «gå barnpi» som det het den gangen, med sitt eget barn.
– På den trilleturen tok Hjørdis av meg bleien for å sjekke om jeg var sår på rumpa, hun ville forsikre seg om at jeg fikk godt stell hos familien som adopterte meg. Det ble med den ene trilleturen for Hjørdis. Mor Magna, altså min adoptivmor, skal ha nektet. Kan du skjønne at hun gjorde det, hun som ellers var et tvers igjennom godt menneske?
Soldater i rommet
Det var familien Flønes. Mor Magna. Greta og de to søsknene, Astrid og Gunnar. Og faren, Johan Flønes. Trikkefører, fagforeningsmann og bystyremedlem for Kommunistpartiet i Trondheim før krigen.
– De var turmennesker. Jeg satt i sekken til far Johan og det var bare sløyfa som vistes, sa de. Jeg likte å sove mellom foreldrene mine, det var så trygt, men en kveld våknet jeg av at det var soldater i rommet. Jeg forsto jo ikke hva som skjedde, jeg var bare tre-fire år, men jeg husker det som det var i går. Mor Magna som hentet fars beksømstøvler på loftet, og soldatene som tok med seg far. Det var siste gang jeg så ham.
Johan Flønes ble henrettet 19. mai 1943. Skutt på Kristiansten festning på grunn av illegal motstandskamp mot tyskerne.
– Ja, sånn mistet jeg faren min. Altså, den faren jeg kjente. Det gikk jo mange år før jeg fikk vite om den andre.
Ikke din mor
Tyskerne beslagla familiens leilighet på Lademoen, og mor Magna tok med seg Greta til Stamsund i Lofoten hvor hun selv vokste opp. Etter krigen flyttet de til Øya, og Greta begynte i første klasse på Kalvskinnet skole. Det var da det startet, sier hun. Det de voksne snakket om, fikk hun høre igjen på skolen. Sladderen. Ryktene. Hviskingen.
– Du vet hvor jævlige barn kan være. «Mora di er ikke mora di hun sjø», sa de. Og så løp jeg hjem til mor Magna: «Sant du e mora mi ja?» Og hun svarte: «Ja, selvsagt er jeg mora di, Greta.»
Det går mange år før mor Magna forteller Greta hvordan tingene egentlig henger sammen. Kanskje er hun fjorten, kanskje femten. Greta husker ikke. Men hun husker at mor Magna gråt og sa hun angret på at hun ikke sa det som det var fra begynnelsen. At Gretas biologiske foreldre var noen andre.
Og en dag, da Greta er atten-nitten, møter hun for første gang sin biologiske mor, Hjørdis.
– Det kom en dame mot meg, en festlig dame, fin i klærne, akkurat som mor Magna. Jeg presenterte meg som Greta Flønes, og hun sa: «Jeg er mora di.»
Hun var tydelig nervøs og spurte om jeg ville bli med hjem til henne. Hun ville gi meg noe, et gullarmbånd. Hun var snill, Hjørdis, men henne var det synd på. De var elleve søsken i familien hennes og de så seg ikke i stand til å forsørge enda et barn. Tenk å måtte gi fra seg sitt eget barn.
Foto: Åge Winge
Hjørdis syntes Greta lignet sin biologiske far. Den spennende, vakre mannen Hjørdis hadde forelsket seg i da hun var sytten.
Et lite telt i Korsvika
Sommeren 1937 kom en hårfager, indisk predikant med hyrdestav til Lade hvor han slo opp sitt lille telt i Korsvika.
Joseph Dhanapati Biswas Day ble en attraksjon på den lille campingplassen, og turistene ropte at selveste Kristus var på vei da «mannen med jesusansiktet» føk av gårde på lånt sykkel for å predikere evangeliet.
På vei opp Østerdalen hadde inderen fylt både bedehus, torv og samfunnshus. Lokalaviser omtalte ham både som fakir og karismatisk predikant, som var litt av et syn i sin «orientalske» drakt. Han kåserte om Indias historie, demonstrerte meditasjon, yoga og indisk sang, og snakket om å bygge et «ashram» – et spirituelt samfunn hvor du har kvittet deg med ditt jordiske gods for å finne indre ro, refleksjon og personlig vekst.
Selv hadde den indiske predikanten solgt alt han eide, blant annet en eiendom han hadde arvet i Calcutta. Pengene fra salget hadde han gitt bort til fattige han møtte på gata.
I Korsvika flokket ungdommene seg rundt teltet til den atletiske mannen, som innimellom forkynnelsen gjorde inntrykk med sine akrobatiske stup fra svabergene. Han viste også fram en bok hvor flere verdenskjendiser hadde skrevet navnet sitt, blant andre Kong Gustav V av Sverige.
Det er denne fortellingen tenåringen Greta mange år senere får høre om sin far.
– Du kan jo skjønne jeg ble nysgjerrig.
Etterlyser sin indiske far
Tjuetre år gammel etterlyser Greta sin indiske far gjennom Frelsesarmeen, og noen måneder senere får hun svar om at de etter meget omfattende arbeid har klart å finne Mr. Joseph Dhanapati Biswas Day.
«Du må naturligvis skrive til ham på engelsk», skriver Frelsesarmeens ettersøkingssekretær. Men Greta skriver til ham på norsk, hun har jo hørt at faren snakker alle verdens språk.
«Kjære far! Jeg sier kjære far til tross for at jeg aldri har sett deg. Men jeg er helt sikker på at du vil forstå at det alltid har vært min drøm å komme i kontakt med deg».
Det har aldri vært noe problem, skriver Greta, at hun ikke ser ut som en vanlig nordboer:
«Jeg vil si at jeg føler meg som en inder. Jeg føler tiltrekning til landet hvor min far lever, til hvilket jeg også føler at jeg tilhører.»
Det blir etter hvert mange brev, og faren skriver tilbake på svensk/norsk. Noen ganger på engelsk. Hun leser brevene om og om igjen der faren forteller om sitt eget liv.
Joseph Dhanapati Biswas Day vokste opp i Calcutta, utdannet seg til ingeniør og jobbet for den indiske jernbanen.
Under studiene giftet han seg med den to år eldre Edith Rosa, og de bestemte seg for å reise rundt i India for å hjelpe fattige.
Da Edith Rosa dør etter å ha blitt bitt av en gal hund, flytter Dhanapati opp i fjellene. Men han lokkes ned igjen av en evangelist som synes den unge mannen kan gjør noe mer fornuftig enn å sitte som en eremitt på et fjell.
Brevene fra faren starter med «Min eneste datter.» Dhanapati skriver at Greta må skrive oftere. «Brevene fra deg er som dugg for min tørste sjel.»
Et plutselig besøk
En marsdag i 1965, da Greta er tjuefem og jobber på industribedriften Nobø, ringer mor Magna henne i arbeidstida og sier Greta må komme rett hjem etter jobb. De har fått besøk.
Familien Flønes hadde satt i gang en diger operasjon for å gjøre mannen – som i flere uker hadde haiket fra Calcutta til Trondheim – presentabel. I trøndersk målestokk. Gretas onkel, som var pleier ved Reitgjerdet sykehus og hadde erfaring i å vaske, klippe og stelle andre, hadde gjort en grundig jobb. Den magre inderen smatt rett inn i konfirmasjonsdressen til en av Flønesan, og de hadde også funnet en passende astrakanlue til sin eksotiske gjest.
– Da jeg kom hjem hadde de plassert hainn Dhanapati i en diger lenestol, og jeg måtte sette meg på fanget hans. Han var så stolt, mens jeg var mest redd. Jeg hadde jo sett bilder av ham i lang, hvit kjortel, og nå satt han der i dressen til broren min. Nyskrubbet.
Hainn Dhanapati, som Greta kaller ham, blir noen få uker i Trondheim. Han holder foredrag i bedehus og kirker og bor på Misjonshotellet hvor han får rom mot å synge og spille piano for gjestene.
Hver dag dekker mor Magna spisebordet med hvit duk og serverer trøndersk husmannskost til den dannede, beleste og interessante mannen. Han er veldig velkommen i familien Flønes. Men Greta ser faren sin bare noen få ganger i løpet av de ukene han er her.
Neger, sa de
– I dag ser jeg hvor dumt det var, jeg skulle jo hjulpet ham med å skaffe en leilighet, så kunne han blitt her lengre.
– Men jeg skjemtes rett og slett litt av den underlige mannen som var faren min. Kanskje på grunn av min egen oppvekst. Vi hadde ikke noe ord for det der den gangen, men jeg ble jo mobbet av andre unger. Neger, sa de. Men jeg tålte det. Jeg føyk på dem. Mest av alt er jeg en glad type, mye mer glad enn bitter og sint. Det har jeg alltid vært, og det har nok bidratt til at jeg har fått et godt liv. Hvem vet, kanskje er det noe jeg har arvet fra min biologiske far?
Før Dhanapati dro videre på sin verdensreise, møtte han Greta utenfor Hospitalskirka. Dhanapati visste hun tok trikken til jobb derfra hver morgen.
– Og der sto han i sin hvite drakt, med sitt lange hår og skjegg, med en hyrdestav i hånden og et digert kors hengende rundt halsen. Og så kom trikken og alle reiste seg og så ned på oss. Og jeg var ung. Og han var gammel og rar. Og så fikk vi så vidt sagt adjø til hverandre før jeg hoppet på trikken.
Siden har hun ofte kjent på dette savnet, sier Greta. Hun skulle reist med ham til India, besøkt sin indiske familie sammen med ham. Det var jo det hun hadde drømt om helt siden hun fikk vite om faren. Men all den tiden du har som ung, blir plutselig borte.
Men hva med Hjørdis og Dhanapati? Deres historie?
Dro etter til Sverige
Da Dhanapati besøkte Greta og Flønesfamilien midt på sekstitallet, ville han også besøke Hjørdis. Men Hjørdis var forlengst godt gift med en annen mann, forteller Greta. Dhanapati kom for sent.
Dhanapati fortalte datteren at han hadde sendt mange brev til hennes mor Hjørdis opp gjennom årene, men en slektning av Hjørdis skal ha kastet brevene før de nådde henne. Det var mye skam knyttet til denne saken. Dhanapati var 48 da han møtte Hjørdis. Hjørdis knapt 17. Hun var hvit. Han en mørkhudet mann som på alle måter stakk seg ut i en by som tidligere knapt hadde sett en mørkhudet person.
Da Dhanapati i sin tid slo opp sitt lille telt i Korsvika, hadde han i flere år vært omreisende predikant i Europa. Men rett før jul i 1937 måtte han forlate Norge som på den tiden førte en svært restriktiv innvandringspolitikk.
Dhanapati reiste til Jämtland, skrev brev til Hjørdis og ba henne komme etter. Sammen dro de på misjonsreiser rundt om i Sverige, blant annet til Stockholm og Uppsala hvor de samlet inn 500 kroner som skulle brukes på en tomt i Åre. Dhanapatis plan var å bygge et «ashram», kanskje med seg selv som åndelig leder.
Etter noen måneder blir Hjørdis gravid og reiser tilbake til Trondheim hvor hun får plass på et mødrehjem i Møllebakken. Hvis hun får en lege til å bekrefte at hun er syk og ensom uten sin kjæreste, vil han kanskje få tillatelse til å vende tilbake til Trondheim for å hjelpe Hjørdis, foreslår Dhanapati i et av sine mange brev til Hjørdis.
Farskapssak for retten
Brevene starter med «Kjære Hjørdis, min Gudsfrid». Han lengter, skriver hvor høyt han elsker henne, og at de snart skal gifte seg. Han har ringen knyttet til brystbandet i underkjolen, skriver han, men er redd Hjørdis skal forledes til å forlate ham. 19 år gamle Hjørdis har fortsatt ikke nådd myndighetsalderen, som på denne tiden er 21 år.
Dhanapati reiser til København og venter på at Hjørdis skal komme etter når hun har født deres barn. Dhanapati har et ønske om at de skal flytte til London. I sine mange brev ber han henne om å lese bibelen, spise sunt og «leve rett». Men da myndighetene vil ha Dhanapati til å bekrefte farskapet, noe som igjen betyr at han må betale barnebidrag, blir det stille.
De finner ham verken i Skandinavia eller i England, hvor han som inder har britisk statsborgerskap.
Trondheim byrett slår fast at Dhanapati uten tvil er Gretas far. Over tjue kjærlighetsbrev legges fram som bevis. Ikke minst, mener dommeren, er det bare å ta en titt på barnet, med mørk hud og kullsvart hår.
Med farskapssaken blir historien om Dhanapati og Hjørdis også en sak for avisene. I brevene hadde Dhanapati gjentatt at han ville gifte seg med Hjørdis, og tonen tydet på at hun ønsket det samme. Likevel er det ingen kjærlighetshistorie avisene formidler når de sensommeren 1939 skriver om den indiske predikanten.
Artiklene oser av fordommer og rasisme, og flere udokumenterte anklager rettes mot mannen som omtales som Sadhu Biswas Day. «Sadhu» er i India en person som har gitt avkall på et vanlig sosialt liv for å leve som asket.
Sladder på trykk
«Den indiske «profet» på avveier. Trondheimspiken fulgte kallelsen – og kom i ulykke,» skriver Adresseavisen.
Og fortsetter:
«Sommeren 1937 hadde Trondheim og Trøndelag besøk av en selsom person som både ved sitt utseende og sin adferd vakte en del oppsikt. Han kalte seg Sadhu Biswas Day og var en femti år gammel indisk profetskikkelse med helskjegg og eksotisk utseende. Og for ytterligere å gjøre et «hellig» inntrykk, bodde han i et medbrakt telt som målte 60 ganger 60 centimeter, som var nokså kummerlig bolig for en mann med sine 180 centimeter på strømpelesten. Ikke desto mindre viste det seg å bli plass til både en og flere gjester i teltet hans, samtlige kvinnelige gjester og mest unge piker.»
Foto: Nasjonalbiblioteket
Artiklene, som er skåret over samme lest, overgår hverandre i spenstige titler:
«Stol ikke på profeter med Kristus-ansikter,» skriver Telemark Arbeiderblad. «En fotsid indisk kappe og «et rent Kristus-ansikt» ledet spesielt kvinnene på villspor,» er tittelen i avisa Glommen. Mens Hamar Arbeiderblad fyrer løs med «Ung trønderjente omvendt så ettertrykkelig at hun fikk barn» – en nyhet som den dagen konkurrerer med nyheten om at den britiske statsministeren Neville Chamberlain åpnet for militære forhandlinger mellom Storbritannia, Frankrike og Sovjetsamveldet.
Det ble ikke spart på kruttet da den indiske predikant skulle «avsløres» som simpel kvinnebedårer. Men avisene la til at både mor og barn hadde det utmerket.
Den gang nå
86 år etter disse avisoppslagene, går «barnet» rundt i sin lille leilighet på Leüthenhaven og humrer litt over sin egen historie. Det er første gang hun ser avisartiklene fra høsten 1939.
– Avisene framstilte din far som en simpel kvinnebedårer?
– Ja, sannelig gjorde de ikke det.
Hun smiler. Ja, hva skal hun si?
– Det kan jo godt hende at han var en skikkelig kvinnebedårer, og det var jo sikkert spennende det, for mange. Vi vet jo hvordan kvinnebedårere kan være, vi kvinner som har levd en stund. Men han var vel sikkert mer enn det også.
Etter Dhanapatis besøk i Trondheim mars 1965, da de sa farvel til hverandre utenfor trikken, fortsatte de å skrive til hverandre. Men Dhanapati klagde. Han syntes fortsatt Greta skrev for sjelden, særlig det året hun seilte på utenriksfart til Japan.
I brev etter brev, år etter år, søkte Dhanapati mer kontakt med sin datter, og han ville ha henne over til Miami hvor han hadde slått seg ned. Det ville hun, men så tok livet helt andre veier – også for Dhanapati som ble hardt skadd i en bilulykke.
Etter ulykken flyttet han tilbake til Calcutta hvor han ble tatt hånd om av et søskenbarn som var lege. Hun overtalte Dhanapati til å skrive bok om sitt liv, men manuset ble stjålet rett før det skulle leveres forlaget, sier Greta.
– Og ikke lenge etter fikk jeg melding om at far Dhanapati var død. Det ble med vårt ene møte i Trondheim. Synd. Ja, veldig trist. Jeg hadde jo i mange år drømt om å følge ham til India.
Reisen til India
Ved tusenårsskiftet, mange år etter farens død, reiser Greta for første gang til India – til hippiestedet Goa. Alene. Hjemme er hun advart. Mye kriminalitet, livsfarlig trafikk, kaos. Men Greta får nye venner overalt hvor hun beveger seg. I Goa setter hun igjen kofferten, tar med seg en liten bag med det aller nødvendigste, og hopper på et overfylt tog til Calcutta, en av verdens mest kaotiske byer.
I Calcutta praier Greta en taxi som kjører henne til adressen hun fikk av Frelsesarmeen 37 år tidligere: 33 Amherst Street, Calcutta 9. Der ligger St. Paul’s Cathedral Mission College, hvor faren en gang hadde bodd og arbeidet. Der får hun noen nye navn, og taxisjåføren tråkler seg fra adresse til adresse, til de står utenfor porten til det som viser seg å være Dhanapatis slektninger.
Gretas egen familie.
Så kommer den ene personen etter den andre. Greta var alltid i Dhanapatis hjerte, sier de, og hele hennes indiske slekt visste om henne. Før Greta drar derfra, henter de en plastpose med gamle brev og bilder, og en medalje faren hennes vant i en stupekonkurranse i London.
I posen ligger flere gamle pass, og et av dem viser at Dhanapati hoppet på et skip til Colombo i den britiske kolonien Ceylon, da norske myndigheter lette etter ham i farskapssaken rett før andre verdenskrig brøt løs i Europa. Derfra har han trolig dratt hjem til India, men på et eller annet tidspunkt kommet seg til USA.
Blant papirene ligger en anbefaling beregnet på amerikanske immigrasjonsmyndigheter, signert lederen i en gruppe som kaller seg «United Tribes of Love». Der beskrives Dhanapati som en førsteklasses altmuligmann som holder sine gudstjenester i kirker og parker, hvor han døper sine konvertitter – som på ett år er kommet opp i over 50 «hvite amerikanere».
Dhanapati skal også ha forelest ved Miami University, stått modell for kunstnere og deltatt i både fjernsyn, radio og noen filmproduksjoner, ifølge attesten.
Det er også en artikkel fra den amerikanske avisen The Miami Herald, 23. august 1969, hvor Gretas far intervjues ved et piano, med tittelen: «Mystiker og profet finner sitt beste publikum blant ungdom.»
Dhanapati, som er 79 da han intervjues, sier til avisen at han har mistet troen på de religiøse. Om Jesus Kristus en morgen kommer inn i byen og bestemmer seg for å besøke en kristen kirke, ville de umiddelbart ringe politiet for å få ham fengslet, sier Dhanapati til avisen.
Da har han mer tro på den opprørske ungdommen – hippiene. Han baptiserer ofte ved en av innsjøene i Greynolds Park, hvor artister som Grateful Dead og Janis Joplin på denne tiden holder støttekonserter mot Vietnamkrigen.
Til avisen forteller Dhanapati at han er sønn av en jurist og filantrop som var kristne. Det var ikke lett for kristne i India, sier han, familiens hus ble flere ganger stukket i brann av andre religiøse grupper. Han tjener ingen penger og spiser det han får av mennesker han prater med. Han er vegetarianer, men spiser kjøtt hvis han fornærmer noen ved å takke nei.
Dhanapati forteller også at han som ung mann reiste til USA for å studere ved South Lancaster College i Massachusetts, men at han dro derfra fordi noen av studentene forsøkte å lynsje en «negro student».
Han dro fra California til Honolulu, videre til Hongkong, Kina og Tibet, og fikk et kall om å vie livet sitt til Kristus. Han dro derfor tilbake til India, hvor han kvittet seg med alt.
«Jeg var 28 og hadde ingenting, ikke engang nok til en kopp te. Det var fra den dagen jeg vendte meg til Kristus,» forteller Dhanapati. Siden har han latt både hår og skjegg gro. Så drar han opp et gammelt dokument som viser at han snakket med kong Gustav av Sverige i 1931.
Mest av alt ønsker han seg et hus i skogen hvor alle er velkommen. Men det er et problem: Immigrasjonsmyndighetene forsøker å få ham ut av landet. «Jeg plager ingen, og likevel blir jeg hele tiden trakassert av politiet og kristne.»
Et kjærlighetsbarn
I posen Greta får med seg tilbake til Norge, ligger det også et konfirmasjonsbilde av henne selv i hvit bunad, et bilde Dhanapati alltid hadde med seg på sine reiser.
– Det var mor Magna som ville at jeg skulle ha lys bunad, hun syntes den lyse fargen sto så godt til min mørke hudfarge, sier Greta.
Og når hun senere på dagen stikker til Sjøbadet, hvor hun vinterbader og tar badstue med noen av sine mange venninner, snakker de andre i munnen på hverandre når de skal beskrive Greta Flønes:
– Hun er ikke som oss andre. Hun har mye mer energi og blir bare yngre og yngre med årene, sier en.
Så snakker venninnene om at det ikke er grenser for hva den 86 år gamle Greta gjør for å samle flokken sin. I kirka, i koret, på trening, på sykkelturer, skiløping. De lange reisene.
Siden tusenårsskiftet har Greta besøkt India hvert eneste år, og flere av venninnene har vært med henne. Greta er deres store ideal, sier vinterbaderne.
– Og så er det en ting til, men det vet du sikkert allerede? Greta er et kjærlighetsbarn!
Så kommer Greta ut fra badstua.
– Jo da, sier hun, Calcutta er kanskje litt mer krevende enn Trondheim, men Calcutta er jo mye mer interessant også, på sitt vis. På nyåret reiser hun tilbake til byen som nå heter Kalkota. Tar det litt på sparket, sier Greta, alt blir lettere når du kan ta ting på sparket.
Så ser hun deg i øynene, smiler og sier:
– Blir du med til India?