Mange husker dagen som om det var i går. Men det har gått ett år siden Lofotekspressen mellom Narvik og Lofoten kjørte av veien og stupte ned i Åsvannet rett ved . Ulykken skjedde på den delen av Lofoten som er i Hadsel kommune, rett ved krysset til Hanøy på Austvågøy.
To kvinner og et barn – turister fra andre land som var her for å oppleve den nordnorske vinterdrømmen – kom aldri hjem.
Bussen fra Narvik hadde 55 passasjerer om bord da det gikk galt, rett etter
Sjåføren har forklart at det kom ei kraftig vindrosse og tok tak i bussen. Han fikk førerkortet beslaglagt, men ble senere trodd av politiet, som konkluderte med følgende:
«De gjennomførte undersøkelsene har vist at det var de ekstraordinære vindforhold på stedet som forårsaket ulykken. Bussjåføren kan ikke lastes for ulykken og det er ikke holdepunkter for å si at fart har vært en medvirkende årsak.»
Etter en gjennomgang ble saken henlagt av statsadvokaten i Nordland.
Den avgjørelsen er anket av bistandsadvokaten til de etterlatte til dem som omkom i ulykken.
Jeg var selv mange timer på ulykkesstedet i uværet andre juledag i fjor. Sporene viste at bussen hadde kommet utfor veien på det verst tenkelige stedet.
Ikke noe autovern, ingen barriere som forhindret katastrofen. Veiskuldra ledet kjøretøyet mot avkjøringen, veien ned til det gamle fergeleiet på Hanøy. Den kryssende veien må ha føltes som en hoppkant for sjåfør og passasjerer. Bussen stupte ned mot Åsvannet, og stanset ikke før den lå helt på siden, delvis i vannet.
Når jeg kommer til ulykkesstedet 26. desember 2024, vet jeg – i liket med redningspersonellet på stedet – at det ligger døde personer inne i bussen.
Samtidig som arbeidet med å få full oversikt går sin gang, kommer stadig flere kjøretøy med blålys til stedet fra begge sider av . Oppi kaoset, hersker det en slags stillhet på stedet. Kun været gjør fullt og helt som det vil – og det til gagns. Vindrossene viser ingen respekt. Ingen nåde. På ett tidspunkt går hele Sivilforsvaret sin innsats ut på å berge teltet som er satt opp for å skjerme redningsledelsen. Bardunen som er festet i slepekroken på en bil – ja, den holder. Men bilen flyttes når vindkula treffer teltet som en knyttneve.
Les også
Bjørn og Roy deltok i redningsaksjonen: – Vinden flytta biler
Også i tiden etter den fatale ulykka, må jeg sies å være storforbruker av Lofast. Mange ganger har jeg passert ulykkesstedet, men aldri uten å tenke på timene og inntrykkene fra andre juledag i fjor.
Det er som om tiden har stått stille på ulykkesstedet, kunne jeg skrevet nå. Men det ville vært direkte usant.
For, i det stille, har det skjedd noe både her – og svingen hvor en annen buss kjørte utfor E10 og havnet på siden i havet lengre ut i Lofoten. Ulykken i Kilanpollen i Flakstad skjedde bare 17 dager etter ulykken på Lofast.
Også i Flakstad-ulykken forklarer sjåføren at ei kraftig vindrosse presset bussen utfor. Men den siste ulykken skjer på et langt gunstigere sted. Ingen omkomne. Ikke noe førerkortbeslag. Det er lov å være uheldig, uttaler politiet. Likhetstrekkene mellom de to ulykkene er slående.
Forskjellene er en brutal påminnelse om at marginene er små.
Den smale europaveien gjennom øyriket tiltrekker seg stadig flere turister, fra stadig nye land – eller markeder, som det er når AS Norge viser fram bilder av røde rorbuer, grønt hav med hvite strender og ragende tinder. Målet er trekke flere turister til Lofoten. Noe som igjen betyr enda større trafikk på en vei som verken er tilpasset trafikkmengden eller størrelsen på dagens kjøretøy.
Trafikken gjennom Lofoten har aldri vært større.
Les også
Dette stedet har hatt størst trafikkøkning
Bare så synd at viljen til å satse på sikkerhet, beredskap og utbedring av E10 i Lofoten virker å være motsatt proporsjonal med Lofotens attraktivitet som reisemål, og trafikkveksten.
Veieier, staten, løper etter. I det stille.
I månedene etter bussulykka ved Hanøy andre juledag i fjor, har det skjedd noe:
Det har dukket opp nytt autovern. Et solid «stålgjerde» er satt opp langs E10 der bussen i fjor havnet utfor asfaltkanten og i grøfta.
Hva om dette autovernet hadde kommet opp noen måneder tidligere? Ville bussen blitt presset mot autovernet, holdt seg på veien – og ikke stup ned i Åsvannet? Det er umulig å ikke stille disse spørsmålene, på ett-årsdagen fra da alt gikk så fryktelig galt.
Innholdskarusell med 7 artikler.
-
Bildet tatt andre juledag 2024 viser hvordan det gamle autovernet ble avsluttet. Sporene etter høyrehjulene på bussen vises tydelig. Bussen kjrte over veien hvor brannbilen står, og stupte ned i vannet.
Foto: Jan Eivind Fredly
-
Hullene etter stolpene viser tydelig hvor det gamle autovernet gikk og sluttet, sammenlignet med som er satt opp etter bussulykken ved Hanøy andre juledag 2024.
Foto: Jan Eivind Fredly
-
-
Det nye autovernet går inn i krysset langs veien som leder ned til Hanøy.
Foto: Jan Eivind Fredly
-
Det nye autovernet går langs hele strekningen hvor ulykkesbussen havnet utfor veien på Lofast andre juledag 2024.
Foto: Jan Eivind Fredly
-
-
Hva om dette autovernet hadde stått der den 26. desember 2024? Tre liv er en uendelig høy pris å betale for en sikring som burde vært der hele tiden.
Også i Kilpollen i Flakstad, hvor turistbussen veltet utfor veien og havnet i havet 17 dager senere, har myndighetene kommet etter med tiltak som kan utgjøre en forskjell på liv og død.
Også denne svingene er i dag sikret – i etterkant at en ulykke med 27 involverte passasjerer og potensielt verst tenkelige utfall.
Les også
Ulykkessvingen får rekkverk
Det er selvsagt bra av disse punktene utbedres. Men det tegner samtidig et bilde av en uforsvarlig forvaltning. Om nullvisjonen til Statens vegvesen er gjeldende også i Lofoten, bør fokus flyttes fra krisehåndtering til -forebygging. Det klarer ikke vegvesenet alene.
Det er noe voldsomt brutalt og ekkelt ved en stat som lokker stadig flere mennesker til ei veistrekning hvor det kun gjøres utbedringer når noen har dødd – eller nesten dødd.
«Utbedringer E10, Lofoten: Tas fortløpende etter dødsulykker, eller ulykker med potensielt dødelig utfall.»
Det står forhåpentligvis ikke slik i noen planer. Men det er dessverre dette som er praksis når det kommer til å gjøre E10 gjennom Lofoten sikrere å ferdes på. Vi kan ikke ha en samferdselspolitikk der myndighetene løper etter ulykkene med stål og bolter i håp om å rekke neste sving.
Les også
Kjørte ut på samme sted som ulykkesbussen: Reddet av midlertidig autovern
Eneste vilje til utbedringer langs E10 gjennom Lofoten, har handlet om rassikring vest i Lofoten. Selv virkelighetsfjerne politikere på Stortinget og i regjeringen har skjønt at det må gjøres noe for å stanse nedfallene fra fjellene. Men selv dette var ikke prioritert da regjeringen bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet la fra NTP.
Les også
Rassikring av E10 kan bli utsatt – nå krever ordføreren mer penger til veibygging: – Det er jo fortsatt rasfarlig, folk tør ikke kjøre her
Den overhengende faren ved å ferdes langs E10 under steile Lofotfjell, ble illustrert på dramatisk vis i april i år. Dagfinn Andreassen fra Stamsund var centimetre unna døden da et steinras knuste bilen hans ved Rørvika, rett ved krysset til Henningsvær.
– Hadde steinen truffet fem centimeter lenger borte, så hadde jeg vært dau, sa Dagfinn fra sykesenga på Nordlandssykehuset Lofoten på Gravdal.
Også her kommer Statens vegvesen løpende etter. I mer enn ti år har det foreligget planer om å bygge tunnel slik at trafikken ikke skal gå forbi det kjente rasstedet i Vågan.
Fremdeles passerer rundt under løse steiner hver eneste dag. Etter rasulykken i april har vegvesenet satt opp en byggeklosslignende mur mellom veibanen og steinura,
En skammens mur, som atter et vitnesbyrd om ei forvaltning som handler om å løpe etter katastrofene i stedet for å hindre at de oppstår.
Les også
To tonns «legoklosser» skal sikre rasområdet
I tillegg til dramatikken, viste rasulykken ved Rørvika sårbarheten i Lofoten. Det er ingen omkjøringsmulighet verken for pendlere, turister eller akutt syke, som skulle kommet seg til sykehuset på Gravdal. Stenges eksempelvis Gimsøybrua for allmenn ferdsel som følge av sterk vind, står brannvesenet klart med vannvogna for å følge en ambulanse på utrykning trygt over brua.
Ved raset i Rørvik kom de kreative selvhjelpsløsningene til kort selv for brannvesenet: E10 ble kuttet tvers av i halvannet døgn.
Vi kan ikke fjerne ekstremvær eller de bratte fjellsider. Men vi må kunne kreve at de som har ansvaret for veien, tryggheten og beredskapen viser et snev av forståelse og vilje til å gjøre utbedringer. E10 skal være en trygg vei for alle, ikke en arena der liv og død avhenger av fem centimeter eller tilfeldige vindkast. Begge tingene inntreffer, det vet vi. Da må det bygges deretter.
Og da har jeg ikke engang nevnt vinglekjørerne: Asiatiske turister i leiebiler som er mer på motsatt side av veien over bakketopper og gjennom svinger på den samme E10. En medvirkende årsak til at et flertall av lofotingene i en spørreundersøkelse sist vinter svarte at de ikke følte seg trygge når de ferdes langs E10 gjennom Lofoten.
Når vi markerer året som har gått med å nevne disse hendelsene, er det i dyp respekt for alle involverte – våre tanker går ikke minst til de pårørende etter ulykken på Lofast andre juledag.
Politiet konkluderte med at det var «ekstraordinære vindforhold» som var årsaken til bussulykken der for ett år siden.
Kan vi driste oss til å håpe på et «ekstraordinært fokus» på turist- og pendlerveien gjennom Lofoten i 2026.
Det har vært valg, og de sittende politikerne på Stortinget tar straks fatt på sitt første hele år. Kanskje er det den nye Nordlandsbenken som kan utgjøre en forskjell på trygg og fare, på liv og død?
Det føles som å slå inn ei åpen dør, men jeg skriver det likevel:
Vi har ingen flere å miste!
Jan Eivind Fredly,
sjefredaktør Lofotposten
Les også
160 personer involvert i bussulykker i Lofoten på et halvt år
Les også
Mine tanker går i dag til sjåføren på ulykkesbussen