Det Idrettstinget som i 2021 vedtok å tillate norsk idrett å gå inn i idrettens etiske gråsoner, forsto naturligvis ingenting om hva som ble satt i gang. Men delegatene visste nok, eller de burde gjort det, til at de ikke er kvalifisert for tilgivelse. Det manglet ikke på advarsler. De ble feid bort i et samarbeid mellom friidrettstrener Gjert Ingebrigtsen og Olympiatoppen, med forholdsvis entusiastisk støtte fra idrettspresident Berit Kjøll og hennes styre, og en ganske passiv opinion.
Den høydemaska som skiskytter Sivert Guttorm Bakken ble funnet død med, er et eksempel på metoder som dermed ble tillatt. Han gjorde absolutt ingenting ulovlig og jeg understreker: Vi vet ennå ikke årsaken til dødsfallet. Men vi vet at han brukte maska, og det er kommet fram at han ikke er den eneste. Det er tvert imot kjent at det foregår veldig mye rart, hvorav noe muligens er i strid med idrettens antidopingregler, noe er etisk meget diskutabelt, noe er medisinsk uforsvarlig – og alt er direkte bortkastet hvis hensikten er å bli bedre.
I sum aner vi en norsk idrettslig tragedie vi antakelig aldri før har vært rammet av.
Og det handler om en systemsvikt som føyer seg pent inn som en oppfølger etter hoppskandalen i Trondheim.
Vi ser en idrettsledelse som ikke har kontroll i egne rekker, eller enda verre: Som vet hva som foregår, og lar det skje. Eller faktisk enda verre enn det også: En toppidrettsledelse som er aktivt delaktig i det som skjer, men som prøver å holde en viss avstand for å kunne gå fri hvis det går galt.
Jeg pleier ikke å anbefale publikum å lese tekstene mine om igjen, men denne gangen bør du vurdere det. De påstandene jeg setter fram er så grove at det er forståelig om du lurer på om du har forstått meg riktig. Du har dessverre det.
Det første som burde skjedd, og det burde skjedd dagen etter dødsfallet, er at det gikk ut et bud fra toppen i norsk idrett med øyeblikkelig forbud mot all bruk av manipulert høyde. I stedet kom en forsiktig reaksjon utpå dagen 2. juledag.
Det neste er at det burde vært varslet full uavhengig granskning.
Det eneste som hittil er sagt er «ingen kommentar». Det er for så vidt ikke rart at Olympiatoppledelsen er lammet. Tragedien isolert sett er grunn nok til det. Men sånn er det å være i ledelse. Du må lede i godvær og uvær. Det er særlig i det siste tilfellet det trengs ledelse. Det vet vi som husker tilbake til 22. juli 2011.
Om ikke idretten selv gjør noe aktivt for å avdekke hva som foregår og omfanget av det, bør hovedsponsoren melde seg. Det er staten ved statsråden, som kanskje bør komme idretten i forkjøpet og sette ned den granskningskommisjonen som åpenbart trengs? Når dens arbeid er gjort, spår jeg at det er lagt et grunnlag for store utskiftninger i toppen av norsk idrett.
Spørsmålet er faktisk hva slags toppidrett vi skal drive med; den tradisjonelle antatt ganske sunne underlagt et internasjonalt regelverk, eller den spinnville der alt er tillatt og all etikk er opphevet, som noen tar til orde for i en verden som er blitt som den er blitt.
Det er faktisk grunn til å undre på i hvilken retning vi er på veg.