God jul – og god spillehøytid!
Spillhistorie: «The Legend of Zelda: Ocarina of Time».
KameraAnders Brattensborg Smedsrud / Tek.no
Lagre
Når stillheten har senket seg i hus, gir jul og ferie rom for rolige spilløkter uten stress og mas. For noen kan de bety gode doser nostalgi eller dypdykk i nye utgivelser.
Vi har samlet tanker og ord om noen av de spillene Tek-redaksjonen planlegger å bruke tid på i dagene som kommer.
Hva skal du spille? Del gjerne i kommentarfeltet i bunnen av denne saken!
Anders reiser tilbake i tid med «The Legend of Zelda: Ocarina of Time»
For å redde verden måtte jeg forlate det trygge stedet jeg kjente til. Neste stopp: Hyrule, med mye ondskap, men også vidåpne sletter, Goron- og Zora-folket, hesten Epona og ventende på slottet: prinsesse Zelda.
KameraNintendo
I julen kan det være mer fristende med en ønskereprise enn å begi seg ut på noe nytt.
Denne gangen planlegger jeg å dra helt tilbake til julen 1998. Da lå en eske i sort og gull under treet. Høyst anonym til å romme en monumental del av spillhistorien for min generasjon.
The Legend of Zelda: Ocarina of Time sprengte grenser da det kom til Nintendo 64. Eventyret jeg (noen vil kalle han Link) bega meg ut på den romjula – og brorparten av det påfølgende året, da engelsken ikke var på topp – er fortsatt det mest episke jeg har opplevd fra spillmediet.
KameraNintendo
Over 25 år senere er jeg forberedt på at Hyrule vil virke mindre, folkene jeg møter fremstå som grunnere, og spillmekanikken mindre raffinert.
Men, så lang tid har gått at jeg ikke husker så mye fra reisen. Og nå som jeg har blitt voksen lar jeg meg kanskje ikke skremme like mye av den enøyde «Queen Gohma», edderkoppen i Deku-treet, eller klarer å løpe forbi den ødelagte markedsplassen uten å slå av lyden og tenne alle lysene i rommet.
Om du ikke kan spille originalen, er spillet på «Switch Online».
Ryker jeg på en smell i vanntempelet – nå som tålmodigheten ikke er like god som da jeg var 10 og bare eide to andre spill – er «Clair Obscur: Expedition 33» «backupen».
Også begynner det å gå på æren løs at jeg er den eneste i «Hades 2-gjengen» på jobb som ikke har fått has på «Chronos». Etter 40 timer. Klokka tikker mot flaut.
– Anders Brattensborg Smedsrud
Simen får endelig fordypet seg i «Kingdom Come: Deliverance II»
KameraWarhorse Studios
Etter et særdeles godt førsteinntrykk ved lansering tidligere i år har jeg latt årets store «hardcore»-rollespill vente. Med sin levende middelalderverden og dype, systemdrevne spillmekanismer ble jeg raskt solgt.
Men året har vært alt annet enn stille når det kommer til overraskende spillutgivelser som plutselig har krevd prioritet, og dermed har det rett og slett blitt lite tid til «Kingdom Come: Deliverance II».
For allerede etter noen få timer med spillet i februar var det tydelig at dette var et spill som måtte nytes – og det under de riktige forholdene. Større lovord enn dette finnes det vel knapt for et oppslukende og enormt rollespill.
Som en god vin har jeg derfor spart «Kingdom Come: Deliverance II» til den perfekte anledningen.
KameraWarhorse Studios
Som med de fleste omfattende rollespill er det ofte en fordel å vente noen måneder, slik at «barnesykdommer» blir rettet opp og ekstra innholdsoppdateringer gjøres tilgjengelige – selv om Kingdom Come: Deliverance II ble lansert i overraskende god stand.
Nå er jeg i gang med hardcore-modus, der jeg må klare meg uten mange av spillets mer «påfallende» hjelpemidler, som kartmarkører og grensesnitt. Altoppslukende er nøkkelordet her – og nettopp derfor er dette helt perfekt for rolige romjulskvelder.
– Simen Barstad Buset
Stein Jarle bryner seg på nostalgiske utfordringer i «Final Fantasy Tactics»
KameraSquare Enix
Akk, dagene da en «mainline» Final Fantasy-utgivelse var en begivenhet er dessverre over – men heldigvis pusser Square Enix også opp sine gamle klassikere med jevne mellomrom.
Sist ut er det taktiske rollespillet Final Fantasy Tactics, som nylig kom i modernisert utgave – med oppdatert grafikk, stemmeskuespillere bak all dialog og moderne funksjoner som autolagring og mulighet til å sette opp farten på kamp og dialog.
Siden jeg er litt av en masochist i spill har jeg valgt den høyeste vanskelighetsgraden Tactician, som gjør spillet til litt av en «grindKrysse avByttgrindGrinding betyr at du gjennomfører valgfrie kamper på nytt og på nytt for å gå opp i nivå. »-fest, men det er akseptabelt når kampene er såpass morsomme og utfordrende som her. Historien er også intrikat og fascinerende, og tillegget av stemmeskuespill gjør at jeg føler meg nærmere karakterene enn noen gang.
Hver aksjon du gjør i kamp resulterer i at du tjener både erfaringspoeng og jobb-poeng, og spillet har over 20 ulike jobber du kan velge blant – hvorav de fleste må låses opp gjennom å opparbeide seg nivåer i andre jobber.
KameraSquare Enix
Du kan til enhver tid også ha tilgang til evnene dine fra to ulike jobber samtidig, så du står veldig fritt til å bygge opp karakterene dine slik du vil. En trollmann med sverd og skjold? Javisst. En tyv som også kan kaste tidsmagi på fritiden? Selvfølgelig.
Du kan også fange og temme villdyr du møter i kamp, og med en av jobbene kan du overtale motstandere til å gå over til din side permanent. Bare vær klar over at motstanderne i de valgfrie kampene skalerer i nivå etter nivået på din sterkeste karakter, så det er ikke nødvendigvis så gunstig å la hovedkarakteren Ramza havne mange nivåer foran resten av kompaniet ditt.
Final Fantasy bringer frem en form for nostalgisk godfølelse som lite annet gir meg og som passer perfekt i jula. Og Tactics er inget unntak.
– Stein Jarle Olsen
Ole Henrik tyr til klassikeren i «World of Warcraft»
KameraActivision Blizzard
Jeg er en av mange som ofte ender opp med å trofast spille samme spill over lang tid.
Helt siden november 2004 har jeg som oftest endt opp med å spille World of Warcraft over lengre perioder. Og de gangene jeg er lei grindingen og var «tom» for innhold å drive med, har jeg som oftest penset innom skytespill – og da gjerne Battlefield eller Call of Duty.
Nå er jeg litt i en slags vurdering mellom å «gidde» å kjøpe det nyeste Battlefield-spillet – eller å legge ned noen timer til i World of Warcraft.
KameraActivision Blizzard
Spillet er inne i et slags «koma» for min del, der man nå kan velge å forhåndsbestille neste utvidelse for å få tilgang til å lage seg et virtuelt hus i spillet. Visstnok en tanke og ønske mange har ventet på.
Jeg er likevel ikke like engasjert her. Mulig jeg er den rare, men jeg ser ikke helt gleden av å bruke mange timer på min egen «kåk» i spillet. Gi meg heller en liten mini-instance eller noe annet spennende imens.
Men klagene til side, jeg ender nok opp de timene jeg får til overs i jula, til å spille min «nyopplevlede» druid i påvente av noe mer innhold å ta tak i.
– Ole Henrik Johansen
Niklas bygger kortstokken i «Slay the Spire»
KameraMega Crit
Jeg feirer jula langt borte fra mitt eget hus og utstyr, så i år planla jeg for en ganske bærbar gaming-romjul!
Etter tips og årevis med hyllest fra kollega Stein Jarle installerte jeg Slay The Spire på mobilen, og nå skjønner jeg hvorfor han har fablet om det så lenge. Visuelt er det ikke akkurat en fest, men spillmekanikken er fengende, utfordrende og akkurat passe avhengighetsskapende.
KameraMega Crit
Det er et såkalt deck-building roguelite-spill, hvor du gradvis får flere og kraftigere kort for å bekjempe stadig vanskeligere fiender. Det har en mildt sagt bratt læringskurve, og det er tydelig at det er mye å lære for å virkelig mestre spillet, men foreløpig har det vært kjempegøy! Det er heller ikke noe tidskrav eller timer å forholde seg til, så det har passet veldig fint i jula for å spille i noen små, stille øyeblikk.
Ulempen er at det er litt krøkkete å spille på mobilen. Trolig er det bedre på en iPad med større skjerm, eller en annen plattform.
– Niklas Plikk
PS: Slay The Spire er tilgjengelig på Xbox Game Pass, og er også på 90 prosent rabatt på Steam under julesalget. Der koster det bare 23,50 kroner.
Hva spiller du for tiden? Del gjerne i kommentarfeltet under!