– Kom igjen, jenter!

Titteliten Hagfors Mollat (100 år) pirker på damene i
gymsalen på Østensjø. I 30 år har turntroppen Nostalgia trent her hver onsdag, og
medlemmene er fra 82 år og ned til 67.

Ja, og så Titteliten da, som er 100 år – og trener for troppen.

– Strekk! sier hun, og ingenting unnslipper hennes observante
øye.

Forresten er dette hennes aller siste koreografien, for etter
67 år som trener har 100-åringen bestemt seg for å gi seg.

– Opp i håndstående nå! sier hun, med et tonefall som
røper at det ikke er rom for slinger i valsen.

Utøverne spretter opp på hendene, og snart er de gjennom det
tre minutter lange programmet. Vi har sett dem gjøre det meste: stupe kråke,
danse, hoppe og slå hjul. 

FLY: 82-årige Turi Wiede støtter opp, mens Nina Sundmann (73) flyr. -Etter hvert som vi øver, får vi til vanskelige øvelser. Og det står alltid en trener der. Det er ingen som starter med araber flikkflakk på egen hånd, sier damene, mens Titteliten gir instruksjon. FOTO: Kristin Svorte

Og nå,
stå på hodet. Fotografen tar bilder, og det synes ikke å plage damene at
tiden på hodet blir forlenget, for ikke å si fordoblet.

Se damene turne her:

– Både styrke og balanse er ferskvare, sier de, vel nede
igjen.

– Det er så mange som sier «Ååå, kan dere stå på hendene og
slå hjul og sånn». Men for oss som har gjort det hele livet, tenker vi ikke at
det er så veldig spesielt.

– Selv om dere er 70-80 år?

– Nei, for vi har jo holdt det ved like.

Titteliten nikker, sittende på gulvet, uanstrengt med bena i
kors.

– Det gjelder å ikke slutte. Og å komme på trening hver uke.

 Årets trener i Europa

Titteliten Hagfors Mollat ble født i 1925, på Holtet i Oslo.
Egentlig spilte hun håndball, men kamper var avlyst under krigen. Valget falt nå
på turn, og det har siden vært livet hennes. 

I 2024 ble hun tildelt Idrettsforbundets
hederstegn, hun er æresmedlem i Gymnastikk- og Turnforeningen «Bjart», hun har
fortjenstmedalje i gull i Norges Turn- og gymnastikkforbund, og har dømt
internasjonale konkurranser opp til EM. 

For ikke å snakke om da hun ble
invitert til Japan som VIP-gjest for å holde foredraget: «Hvordan holde seg
sprek i alderdommen».

– I en alder av 97 år ble hun Årets trener i Europa, så det
er veldig mange som ser opp til henne, forteller damene.

UTMERKET: Hjemme hos Titteliten står utmerkelsene på rekke og rad. FOTO: Kristin Svorte

– Forbilde for oss

La oss ta et steg tilbake, til da alt begynte. Hvert fall
til da Nostalgia begynte. Titteliten hadde vært Norgesmester i tropp for Hermes
turn- og idrettsforening. I 1958 ble hun ansatt som trener i Bjart, og de
flinkeste elevene ble tatt ut til konkurransetroppen hennes. Flere av dem er i
dag med i Nostalgia.

– Mange av jentene mine har jeg hatt siden de var åtte år, forteller
Titteliten og ser utover grånede manker – og langt over middels sterke armer og
bein.

SAMARBEID: Annki Lyseng (75) lager en solid base for Synnøve Sørlis (71) «hodestående». Titteliten følger nøye med og korrigerer underveis. FOTO: Kristin Svorte

– Jeg startet Nostalgia for gymnaster som hadde hatt en
pause, og som ønsket å begynne med faste treninger igjen. Men nå er jeg 100 år,
så nå er det på tide å gi seg.

Vi spør om damene om Titteliten er en kilde til inspirasjon?
De nikker:

– Hun er absolutt et forbilde for oss!

PRESISJON: Titteliten er en kjent for koreografier med innslag av dans og ballett. Fra venstre; Wenche Ruud, Linn Skretting, Nina Sundmann, Turi Wiede, Gerd-Hilde Kvalheim, Annki Lyseng, Kirsti Pedersen Gurholt, Synnøve Sørli og Titteliten Hagfors Mollat. Ikke tilstede kristin Gilbert. FOTO: Kristin Svorte

De tures om å fortelle om troppens bragder. Men like mye om
samhold og fellesskap:

– All den gleden og
alt det vi har hatt sammen, er takket være Titteliten. Vi vant
Norgesmesterskapet to ganger, i 1966 og 1968, og var med i NM hvert år i 13 år.
Nei, hun er et flott forbilde og et så herlig menneske.

Titteliten slår ut med armene:

– Jeg er glad i dere alle sammen! Det er ikke for ingenting
du holder på til du er 100 år. Det er litt morsomt, for alle i troppen er
innmari forskjellige. De er sterke og herlige mennesker som sier hva de mener,
så av og til blir det en liten diskusjon. Men så er vi like glade i hverandre
allikevel.

– Hva kan dere være uenige om?

– Alt fra musikkvalg, til at de synes at jeg lager
bevegelser som passer bare til ballettdansere. Eller at de mener jeg behandler
dem som om de fortsatt er 17 år. Av og til må jeg være streng, og da blir de
lei seg.

Damene skyter inn:

– Vi har det så koselig, og så skravler vi, da vet du, og da får vi
kjeft. Vi har mange meninger, og liker forskjellige ting, men takket være at
Titteliten er så profesjonell og står på sitt, blir det kjempebra. Hun kaller
oss bare «jentene sine».

– Hvordan føles det å være jente, da?

– Nei, det er jo bare en bonus, det! sier den godt voksne gjengen
lattermildt.

JENTENE MINE: Annki Lyseng får en klem av trener Titteliten. På bildet også Turi Wiede og Wenche Ruud. FOTO: Kristin Svorte

På 100-årsfesten

Hvordan hyller man en 100-åring som har korrigert deg på
tåstrekk og slåing av hjul siden du var en neve stor? Titteliten forteller om feiringen
troppen hadde laget for henne, da hun ble hentet i bil, og kjørt til fest hos en av damene.

– Alle hadde pyntet seg, og bordet var dekket med nydelige
retter, og de hadde laget sang og sang hvert sitt vers.

Hun klemmer hånden til en ved siden av seg:

– Jentene mine har bestandig fått roser av meg etter
oppvisninger, og nå var det jeg som fikk en rose fra hver av dem.

– Du kom klokka halv to og gikk ikke hjem før klokka halv
elleve! påpeker de.

– Ja, men jeg fylte tross alt hundre år. Men nå blir dere
kalde, damer!

Titteliten legger seg strak på rygg, før hun med en rapp
bevegelse kommer opp i sykkel-posisjon, og beordrer troppen om å gjøre det
samme:

– Kom igjen. Bøy foten opp mot ansiktet så du får bevegelse
i ankelen også. Ja, kjempefint. Og så legger vi oss ned. Og opp! Og så sykler
vi litt. Kjempefint. Så vrir vi litt på oss, fra side til
side!

PÅ SYKKELTUR: Titteliten (100 år) viser damene dagens sykkeløvelse, og instruerer troppen i riktig benstrekk. Fra høyre: Titteliten Hagfors Mollat (100), Synnøve Sørli (71) Gerd-Hilde Kvalheim (77) og Kirsti Pedersen Gurholt (72). FOTO: Kristin Svorte

Skal turne i Frankrike

Annet hvert år reiser Nostalgia til utlandet på
«Golde Age», et internasjonalt turnstevne med flere tusen gymnaset. Minstealderen
er 50 år og damene viser bilder fra oppvisninger i både Slovenia og Madeira.

NOSTALIGIA: På Turnstevne i sydlige breddegrader i 2016. Trener Titteliten i midten. – Vi har diskutert nye drakter, men vi er så fornøyde med dem vi har, sier damene. FOTO: Privat

– Når vi er på reise, er vi sammen hver kveld og har det så moro,
forteller Titteliten.

– Vi tar oss litt godt å spise, og litt å drikke, også. Men
jeg har aldri sett noen av dem drikke for mye.

Flere av jentene kjører fra store deler av Østlandet for de
ukentlige treningene, sommer som vinter.

– Det er ikke bare, bare når du er oppe i årene, sier
Titteliten.

– Men vi setter pris på å være sammen, og har fulgt
hverandre i gleder og sorger. Da jeg mistet mannen min Johan for en måned
siden, sørget jentene mine med meg. Og jeg tror kanskje jeg har vært der for
noen som har hatt det vanskelig, også.

– Det har du! sier damene unisont.

– Det vet du at du har. 

SAMHOLD: Titteliten Hagfors Mollatt og damen i Nostalgia har kjent hverandre nesten hele livet deres, og de ser på henne som et stort forbilde – og en god venn. FOTO: Kristin Svorte.

Titteliten reiser seg:

– Men dere, nå skal vi jobbe lite grann.

Discoversjonen av Skjebnesymfonien fra Saturday night
fever runger. Damene ber om høyere volum, og kjører gjennom programmet en
gang til. 

SPENST: på høyt nivå når Nostalgia forbereder turnprogrammet de skal konkurrere med i Frankrike. Her viser Kirsti Pedersen Gurholt (72) (topp front) og Annki Lyseng (75) et av momentene, sammen med Turi Wiede (82) og Synnøve Sørlie (71). FOTO: Kristin Svorte

For snart skal de ut og reise igjen, til Frankrike, og da skal de
fremføre Tittelitens aller siste koreografi. Men selv om treneren nå har bestemt
seg for å slutte, har hun ingen planer om å kutte kontakten:

– Jeg kommer til å komme innom treningene, lover hun.

TROPPEN: Turntroppen Nostalgia på reise. Her er også Tittelitens mann Johan med. Han døde vinteren 2025. FOTO: Privat

Ble enke 

Titteliten byr på te i hjemmet sitt like ved. Hun og sønnen
Øystein (77) bor her sammen, etter at han ble enkemann for to år siden. På
bordet står bildet av Johan, elektroingeniøren som Titteliten ble så glad i, og
som hun fikk over 40 år sammen med. Når vi møter Titteliten har det gått fire
uker er siden han døde.

– Han falt i trappen og kom på sykehus. Jeg fikk installert
trappeheis, og seng i stua, for jeg ville gjerne ha Johan hjem igjen.

Hun blir blank i øyene:

– Men han kom aldri hjem igjen. Undersøkelser viste at han
hadde uhelbredelig kreft i hjernen.

Hun forteller om 100-årsdagen hennes den 26. september 2025,
da hun kjørte til sykehuset med Johans blådress og hvite skjorte, slik at han
kunne være med.

– Han satt i rullestol og prøvde å holde en liten tale, men det
var vanskelig å høre hva han sa. Da skjønte jeg at han ikke kunne komme hjem
igjen.

Mor og sønn har glede og selskap av hverandre i
hverdagen. Og også trøst.

– Jeg ser jo også at mor har et sterkt, sterkt savn etter
Johan, og at hun er veldig lei seg for det, sier Øystein

MOR OG SØNN: Titteliten og sønnen Øyvind finner glede og selskap i hverandre etter at de begge mistet ektefellen. FOTO: Kristin Svorte

– Ja, sier Titteliten:

– Det er så mange ting vi hadde rutine på. Han gjorde det,
og jeg gjorde det. Nå må jeg ha gartner til å skjære ned høye trær og sånne
ting.

Hun pauser, og forteller om et minne. Et hverdagslig lite
minne, som kanskje er det som verker sterkest:

– Johan kalte meg alltid for Konepus, og hver kveld sa han:
«Har du husket å åpne vinduet, Konepus?». Og det sier jeg hver kveld til meg
selv: «Har du husket å åpne vinduet, Konepus?». «Ja», svarer jeg, og så kysser
jeg gifteringen.

Hun tørker øyet. Journalisten også.

– Det er fint å vise følelser, sier Øystein.

Moren nikker.

– De spurte om de skulle komme og skru ned trappeheisen
igjen etter at han døde. Men jeg sa at den like godt kan stå. Når man er 100 år
vet man jo aldri når man kan få bruk for den!

Løper i trappa

Som nyutdannet lærer startet Titteliten sitt eget institutt. Siden
jobbet hun på Holtet og på Brannfjell skole, frem til pensjonen. Begge sønnene
har drevet med friidrett og slalåm, og Øystein mener han nok har vært ivrigst
på turninga og mer eller mindre vokst opp i turnhallen.

Selv trener Titteliten ikke daglig lenger, men «er opp og
ned trappen hundre ganger». Hun viser bilder fra hun var i 20-årene og gjorde
en serie hopp på hytta.

TITTELITEN: I luftig svev på hytta på fjellet. FOTO: Privat/Kristin Svorte

– Jeg hadde veldig god spenst, sier Titteliten.

Øystein nikker:

– Mor var utrolig sprek. Min far var veldig interessert i
fotografering, og det er han som har tatt bildet. Det er som om hun svever, med
fjellet i bakgrunnen.

 Tyskerne tok pikerommet

Tittelitens mor spilte Beethoven på piano. Selv begynte Titteliten
på danseskole. Først selskapsdans, og siden ballett.

– Jeg danset under krigen også. Jeg husker da jeg
fikk fatt i et par skinnsko, og ikke behøvde å danse i fiskeskinnsko. De gikk
så lett i stykker.

MESTER: Titteliten ble Norgesmester i turn i 1958, og forteller til KK at hun alltid har hatt god spenst. FOTO: Privat

Hun forteller om da tyskerne rekvirerte rommet hennes, og
hun måtte flytte ned i spisestua. Utenfor lå gatene mørke, og innenfra fikk
ikke et lysglimt sive ut mellom blendingsgardinene:

– Jeg var mye redd. Særlig i pent vær og måneskinn, for da
kom det engelske fly som skulle bombe tyske installasjoner. Ekebergsletta var
full av kanoner, og når flyalarmen gikk, måtte vi rømme ned i vaskekjelleren.
Da krigen var over tapetserte pappa rommet mitt og jeg hadde gledet meg til å
få det tilbake. Men dagen etter begynte jeg å klø i hodet. Tyskerne hadde hatt
med seg lus. Så da måtte jeg tilbake i spisestuen.

Krigen til tross, det var rom for moro. Titteliten og
venninnene laget grønnsakssuppe, og syklet til en hytte i Nordmarka med sveivegrammofon
på bagasjebrettet. Noen gang fikk de besøk, og det ble dans, til Andrew
Sisters.

– Det er nesten farlig å si «kjæreste», for vi var ikke
kjærester som det er nå. Det var mer guttefølge, da. Nei da, det var flørting
og moro også, og vi badet på Nordstrand bad hver gang det var sol.

UNDER KRIGEN: Titteliten Hagfors Mollatt var tenåring da tyskerne okkuperte Norge. Hun husker en tid med frykt, men også at hun og vennene forsøkte å være unge og ha det gøy. FOTO: Privat/Kristin Svorte

Det særegne navnet

Men hva med navnet? Er hun døpt Titteliten? Hun rister på
hodet og peker på et bilde, av seg selv mellom storesøstrene:

– Den midterste søsteren min ble kalt Titten, fordi hun
alltid lekte «Bø! Tittei»-leken. Og så kom jeg, og da ble det Titteliten. Da
jeg var internasjonal dommer i Rytmisk gymnastikk i Frankrike, var det alltid «Madame
Titteliten».

Øystein humrer på sidelinja:

– Men når du heter Tordis Helga Lillian, er det jo greit å
bare være Titteliten.

LANG KARRIERE: Titteliten Hagfors Mollat gir seg som turntrener i en alder av 100 år. FOTO: Kristin Svorte

Hun følger oss ned trappen, lett på foten. I morgen tidlig skal
hun til tannlegen og trekke en tann. Øystein røper at moren fortsatt har sertifikatet.

– Men jeg lar henne ikke kjøre mer.

Titteliten klemmer oss, og sier at det var hyggelig med besøk.
Vi takker for oss, og mens vi ser henne stå rakrygget i døråpningen og vinke
farvel, lurer vi på om vi akkurat fant ungdomskilden.

 

Har du et tips?

Hei, jeg heter Hege Løvstad Toverud og er journalist i KK.
Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?