Ursula von der Leyen og Mark Rutte.
Når NATOs generalsekretær nå advarer mot at EU utvikler en mer selvstendig sikkerhetspolitikk, er det ikke bare et uttrykk for lojalitet til USA. Det er også et symptom på en dypere krise i både NATO og EU. Begge organisasjoner har i praksis forlatt de målsettingene de ble etablert med, og står nå i et stadig mer åpent spenningsforhold til hverandre. For Norge, som EØS-land og NATO-medlem, er dette en farlig situasjon.
Dan-Viggo Bergtun.
NATO ble etablert som en defensiv allianse under den kalde krigen, med et uttalt mål om kollektivt forsvar og avskrekking. EU, eller dets forløpere, ble bygget for å sikre fred gjennom økonomisk samarbeid, gjensidig avhengighet og politisk integrasjon. Begge prosjektene hadde stabilitet som overordnet mål. I dag er dette i stor grad forlatt.
NATO har beveget seg langt utover sitt opprinnelige geografiske og politiske mandat. Alliansen har deltatt i kriger langt utenfor medlemslandenes territorium og blitt et redskap for amerikansk global maktprojeksjon. Samtidig presses medlemslandene til stadig høyere militærutgifter, uavhengig av egne sikkerhetsbehov og økonomiske prioriteringer.
EU på sin side har gradvis forlatt sin rolle som fredsprosjekt. Unionen utvikler nå egne militære strukturer, våpenfond og strategiske doktriner, samtidig som den politiske linjen i økende grad samordnes med NATO. Det er nettopp her uenighetene oppstår. Enkelte EU-land ser behovet for strategisk autonomi, mens NATO-ledelsen åpent advarer mot ethvert forsøk på europeisk selvstendighet i sikkerhetspolitikken.
Denne motsetningen avslører et grunnleggende problem. EU ønsker større kontroll over egen sikkerhet, men innenfor rammene av NATO-dominert tenkning. NATO tåler ikke konkurranse, selv fra sine egne medlemmer. Resultatet er en dragkamp der europeiske interesser underordnes amerikanske prioriteringer, og der militær opprustning presenteres som eneste mulige vei.
For Norge er dette særlig alvorlig. Vi står utenfor EU, men er bundet til unionen gjennom EØS-avtalen. Vi er fullt medlem av NATO og blant de mest lojale deltakerne. Dermed havner Norge i en situasjon der vi både følger EUs politiske kurs og NATOs militære strategi, uten reell innflytelse over utviklingen i EU og med begrenset vilje til å utfordre NATO.
Når EU presses til å tilpasse seg NATO, blir Norge automatisk med på lasset. Økte forsvarsbudsjetter, amerikanske baser på norsk jord og dypere militær integrasjon skjer nærmest uten offentlig debatt. Samtidig øker risikoen for at Norge blir et framskutt militært mål i en konflikt mellom stormakter.
Dette representerer et dramatisk brudd med norsk sikkerhetspolitisk tradisjon. Etter krigen bygget Norge sin trygghet på balanse, lavspenning og forutsigbarhet, særlig i nordområdene. Alliansemedlemskap ble kombinert med tilbakeholdenhet. Denne linjen er i ferd med å bli forlatt til fordel for en mer konfronterende og risikofylt kurs.
Løsningen for Norge må starte med å gjenvinne politisk kontroll. Norge må si nei til ytterligere militarisering av eget territorium og gjenreise prinsippet om selvpålagt begrensning i militær tilstedeværelse. Det handler ikke om isolasjon, men om ansvar.
Videre må EØS-avtalen vurderes i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen i EU. Når unionen beveger seg bort fra sitt opprinnelige fredsprosjekt og inn i militær blokkpolitikk, kan ikke Norge late som om dette kun er et spørsmål om handel.
Norge bør også ta initiativ til regionalt samarbeid i Norden og nordområdene, basert på dialog og stabilitet, ikke militær eskalering. Sikkerhet skapes gjennom forutsigbarhet, ikke gjennom stadig nye våpensystemer.
Både EU og NATO har mistet retningen. De har glemt hvorfor de ble etablert. Norge må ikke gjøre den samme feilen. Å gjenvinne selvstendig tenkning i sikkerhetspolitikken er ikke naivt. Det er en forutsetning for fred.
Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.