Ytring, Sarpsborg | Vi prekæs! I neste begravelse…

Året er i ferd med å ebbe ut. De herrens 365 dagene som blir kalt «2025» er snart historie. Året går neppe inn i historien som det fineste, roligste eller mest harmoniske året menneskeheten har hatt. Til det finnes det for mange eldre menn med altfor store egoer og altfor stort maktbehov på denne kloden

Og derfor går det som det går i USA, i Russland, i Midtøsten. Og en rekke andre steder!

Lurere med årene?

Nå skal ikke dette handle om storpolitikk eller verdenssamfunnets utfordringer. Eller dyrtid, for den saks skyld. Dette skal handle om de nærere tingene. Om de som preget et menneske gjennom et år. Det som gjør at en formes eller til om med utvikles i takt med at man må skrolle stadig lenger nedover på den «digitale gardinen» for å finne fødselsåret sitt.

Mye er bra med å bli mer voksen. Jeg vil for eksempel påstå at jeg er en smule lurere nå som jeg har bikket 56 enn jeg var for, la oss si, 30 år siden.

Mye er enklere når man kan dra «erfaringskortet» i de aller fleste situasjonene man kommer opp i. Det er godt å tenke «dette har jeg tross alt klart før» når du står overfor noe som tilsynelatende virker umulig å løse.

Samtidig gjør alderen at du noen ganger føler at verden raser forbi deg. Og at der du tidligere var noenlunde oppgående og langt framme på teknologiske duppeditter, nå er så akterutseilt at det egentlig er fristende å strekke armene i været og resignere.

Men alt dette er vel egentlig bevis på at verden går framover.

Tross alt!

Begravelser

Jeg er så heldig at jeg kjenner veldig mye folk i denne byen. 35 år i lokalavisa gjør at man kommer borti en del mennesker. Når en i tillegg har vært aktiv i det inkluderende fotballmiljøet, blir bekjentskapskretsen enda større. I tillegg har man de skoleklassene man har vært en del av. Og selvfølgelig: Familien.

Mange av disse menneskene har jeg daglig kontakt med. Andre ukentlig. Men mange også veldig sporadisk.

Og det er de siste dette egentlig handler om. De man treffer bare inne imellom. Kanskje med ett, to, tre eller fem års mellomrom.

Dette er mennesker en treffer tilfeldig under en bytur, en handletur, på en fotballkamp eller i kinokøen.

I det siste har det imidlertid dukket opp en ny tilfeldig møteplass: Kirker og kapeller.

For nå er det ofte i begravelser og bisettelser man treffer de man gikk på skole sammen med for 35 år siden eller kjempet på samme fotballag med tilbake på 1990-tallet.

For nå er vi i «den» alderen.

Tungt

«Den» alderen betyr at man for eksempel stadig oftere opplever at de man har rundt seg på omtrent samme alder mister sine foreldre. Det som kalles livets gang, men som ikke nødvendigvis er noe lettere å takle for det. Hver gang er det like sårt.

Men man kan likevel uansett si at det er en naturlig følge av den alderen er inne i at man er støttende når venner, kolleger eller nære bekjente mister sine nærmeste i generasjonen over seg selv.

Jeg var i flere slike begravelser gjennom året som har gått.

Dessverre har jeg også vært i et par blytunge seremonier av en annen kategori. De som ikke kan kalles annet enn meningsløse. Og så langt fra livets gang som det er mulig å komme.

Da Espen, Rino og Lars gikk bort så altfor tidlig, var det egentlig bare tungt. Blytungt. Og meningsløst.

Men også da var det fantastisk å merke fellesskapet i kirken under begravelsene, jeg var selv i to av dem.

Jeg, som var forholdsvis perifer i hverdagen til de ovennevnte kjernekarene, kjente på en stor varme.

Forhåpentligvis følte de nærmeste det enda sterkere.

Det går mot vår

Når 2025 blir til 2026 lukkes et kapittel. Det er det greit å dvele litt ved.

Men langt viktigere er det å gå videre i livets bok med optimisme og et lyst sinn.

For nå har sola snudd igjen. Det går nok en gang mot lysere tider.

Det blir vår og sommer i år også.

For livet går sin gang.

På godt.

Og på vondt.

Og på grunn av det siste, vet jeg allerede hvor jeg skal de to første fredagene i 2026.

I kirken. Og kapellet.

Så vi prekæs, da. I neste begravelse.

Godt nytt år!