Til tross for diplomati, sanksjoner og internasjonalt press, fortsetter krigshandlingene i Ukraina. Dette skjer selv om president Zelenskyj og ukrainske myndigheter tidligere har uttalt at de hadde et håp om at krigen ville ta slutt.
Les også: Trump om Zelenskyj-møtet: – Vi har gjort store fremskritt
En av de mest traumatiske hendelsene i år var rakett- og droneangrepet på boligblokker i Ternopil den 19. november 2025, der flere titalls mennesker ble drept, deriblant flere barn, og hundrevis ble skadet. Et av Putins mest kyniske utsagn var erklæringen om at den russiske hæren i Ukraina oppfører seg «ordentlig», «kirurgisk», hvilket skulle bety at den bare tilintetgjør militære objekter, mens sannheten er at de med kirurgisk presisjon angriper bolighus, barnehager og fødeavdelinger.
På samme måte, men nøyaktig motsatt, virker det for den virkelige situasjonen ved fronten når Kreml-lederen fornekter det alle så åpenlyst ser (et klassisk grep fra den sovjetiske desinformasjonsskolen), og skaper en «parallell virkelighet», der Den russiske føderasjon ikke er aggressoren, men «kirurg».
Satser på utmattelse
I 2025 har fronten i Ukraina flyttet seg fordi Russland har lagt om til en taktikk med angrep mot områder bak frontlinjen – med raketter, droner og masseangrep på fredelige byer. Disse angrepene ødelegger fullstendig illusjonene noen måtte ha om en «begrenset krig», og viser at sivile objekter er mål og ingen «sideeffekt».
Erklæringene fra Kreml om den ytre fronten er like «ubestemmelige» når Russland sier at offisielle data viser at de har «erobret» Kupjansk, Vovtsjansk og til og med en ukrainsk by som ikke eksisterer: Komsomolsk. Det var noe Putin tullet og rotet med slik han alltid gjør med ukrainske stedsnavn.
Det stemmer jo at det har vært en serie intensive kamper på nordfronten i 2025, blant annet på grensen til Sumy oblast – fordi russiske styrker har gått til angrep fra russisk side. Likevel har også Ukraina gjort fremrykninger, blant annet hendelsen i Tetkino i Kursk oblast i Russland, da ukrainske styrker gjorde utfall inn på russisk territorium. Krigen er følgelig ikke «fastfrosset» – den bare trekker ut, stabilt og ødeleggende, med en konstant uforutsigbarhet over seg.
Dessuten satser Kreml på «utmattelse» ved at de gradvis gjør små bevegelser fremover, for så å holde de okkuperte områdene uten å ta risikoen med store «gjennombrudd».
Parallelt med dette står Europa – ikke bare som enkeltland, men som blokk – stadig oftere overfor dilemmaer: Hvordan skal de balansere mellom hjelp til Ukraina, økonomiske interesser, energisikkerhet og risikoen for direkte eskalering fra Den russiske føderasjons side?
Av de mest skjellsettende hendelsene jeg husker fra 2025 i Europa, er droneangrepet i Polen. Nato brukte enorme ressurser på å uskadeliggjøre en fem-seks droner, mens Ukraina med langt enklere midler skyter ned hundrevis av dem på én eneste natt. Enda bedre husker jeg det at Nato bevisst unngikk å aktivere reglene for krig, noe som ville betydd krig med Russland, unngår å skyte ned alle russiske raketter og droner, siden det ville være en faktisk militær involvering.
Det ville også latt Russland gå over til «legitime» anslag mot Nato-baser, en kaskade av eskaleringer og direkte sammenstøt mellom de to atomblokkene.
Les også: Norsk ekspert i Brussel: 2026 blir et skjebneår for Europa
En metode for å vinne tid
Følgelig har vi ikke fått høre denne setningen fra russisk side i 2025: «Nato angriper oss». Det vil si at Nato unngår enhver hendelse som Moskva ville kunne bruke som påskudd, enda amerikanske og europeiske generaler sier at om de hadde fått tillatelse politisk, kunne de rense himmelen over Europa på noen få timer.
Vi forstår også at den nye «fredsplanen» som USA og Russland nå vurderer for den russisk-ukrainske krigen, er et viktig skritt i retning av å dempe eskaleringen vi tenker på her. Det viser seg altså nå at året 2025 i en bredere kontekst har vist endelig at denne krigen som riktignok startet som «en konflikt mellom Ukraina og Den russiske føderasjon», har langt større dimensjoner: Europas trygghet, global stabilitet og den internasjonale rettsordens fremtid.
Forresten er Russlands «vurdering» av den såkalte «fredsplanen» og Kremls erklæringer om at de «er rede for fred» ene og alene en ny uttrekking av tid, for russiske styrker fortsetter i samme stund å bombe ukrainske byer. Det at Russland liksom skulle ønske fred, eller er svekket, siden det vurderer en slik «plan» – det er til fordel for Russland.
Egentlig er prognosene for 2026 angående dette nokså trøstesløse, for det vitner om at Russland ønsker å omgruppere seg, og alle mulige diplomatiske prosesser betyr bare tid til å trekke inn reserver, rense opp i logistikken, fornye ammunisjonsproduksjonen, stabilisere fronten og forberede en ny fremrykning. Moskva har i lang tid utnyttet «fredsplaner» som verktøy for psykologisk press – Georgia 2008, Minsk 1, Minsk 2, «våpenhvilen» fra 2015–2021. De var alle en metode for å vinne tid.
Les også: Europa står nå overfor to trusler
2026 blir et kritisk år
Putin forsøker bare å fremtre som «klok, moderat og fredelig» for å øve press på Vesten (han sier det er Ukraina som «ikke ønsker fred») og gi argumenter til de prorussiske partiene i EU. Egentlig er Russlands «fredsplan» et verktøy for propaganda og strategi, og ingen intensjon om å avslutte krigen.
Det at Russland vil diskutere «fredsplanen» er ikke et tegn på svakhet fra russisk side, men en utnyttelse av «fred» som våpen.
Russlands «fredsplaner» har alltid bare én oppgave: Å legalisere de okkuperte områdene og stanse amerikansk og europeisk hjelp til Ukraina, slik at de siden kan slå til igjen.
Hva fremtidsprognoser angår, så blir 2026 uten tvil et kritisk år. Høyst sannsynlig vil Ukraina fortsette sin kamp, forsvare seg, lide tap og gjenreise seg. Europa vil fortsette sin støtte, men mer vaklende. Forhandlinger er en mulighet, men de vil ikke skje raskt.
Imens vil livet vende tilbake til «en sivil krigstimeplan»; skole, arbeid, hverdagsliv – med risiko, med begrensninger, med flyalarmer.
Hvis den internasjonale støtten varer ved, og Ukraina utnytter denne tiden, kan det legges et fundament for et nytt, stødig liv. Men dersom støtten blir svekket, eller Putin bestemmer seg for å gå inn for utmattelse – da er Ukraina truet av en langvarig eksistens i en tilstand av «krigsfred».
En ting står klart uansett hva som skjer: Ukraina er ikke bare en front, landet er blitt et symbol på motstand mot autoritarisme, aggresjon og revansj. Og hva slags støtte Ukraina får, vil ikke bare prege fremtiden til Ukraina, men hele Europa.
Denne teksten er oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.