Det er krig og uro i verden. Det er nok å nevne Ukraina, Gaza og Midtøsten. Tiden vi lever i er annerledes. Maktbalanser endre seg, Europa endrer seg og kan vi egentlig stole på USA? Det meste er i endring og det snakkes oftere og oftere om faren for storkonflikt med påfølgende storkrig. Nasjonenes grunnmurer rystes, og alt er blitt mere usikkert. Alt det vi tidligere regnet som trygt og sikkert, er ikke det lenger.

Alt er i endring. Alt forandres.

Vi lengter etter stabilitet, fred og harmoni. Men vi vekkes dag etter dag til nyheter som forteller oss det motsatte. Hvor er verden på vei? Hvor ender dette? Hvordan påvirker alt snakket om krig og uro våre barn og ungdommer. Først opplevde de en pandemi som tok fra dem store deler av en normal oppvekst. Ikke før er pandemien over, før den yngre generasjonen må forholde seg til krig og rykter om krig. Når dette ikke er lett for voksne, så er det i alle fall ikke enkelt for våre barn og unge.

Inn i denne urolige tid, så er det ett ord på fire bokstaver som lyser som en overskrift i møte med det nye året. Et vakkert ord som peker mot ro, stabilitet og harmoni. Et ord som vi trenger å se realisert og virkeliggjort i denne tid.

Ordet er: F R E D

Fred være med deg Putin!

Fred være med deg, president Trump

Fred være med deg, Volodymyr Oleksandrovytsj Zelenskyj

Fred være med deg, Benjamin Netanyahu

Fred være med dere, alle dere som bor på Vestbredden, i Gaza, Israel, Ukraina og Russland

Aldri før har denne verden, med alle sine ledere og generaler, trengt så mye nåde og fred som nå.

Jorden trenger fred. Verden trenger mennesker og ledere som er fylt av fred. Mennesker som kan legge skisser og løsninger på forhandlingsbordet, som skaper forsoning, tilnærming og fred. Hver eneste nasjon på denne vår vakre jord, trenger ledere og politikere som jobber og brenner for fred. Vi trenger alle dem i disse viktige maktposisjonene, som har varme hjerter og som med raushet, mot og visdom arbeider for fred og mot fred.

Vi trenger alle dem som kan finne den rette oljen og tømme den ut over de frådende vannmasser slik at det opprørte havet faller til ro og blir stille. Mennesker med innsikt, klokskap og visdom og som evner å ta de strategisk viktige første initiativene som fører til fred. Dette trenger vår verden nå, mens det ennå er tid.

Er det ikke oppmuntrende når konflikter tar slutt? Er det ikke vakkert når tidligere fiender omfavner hverandre og ber om tilgivelse? Er det ikke sterkt når lyden av kulene, granatene og dronene opphører? Er det ikke spesielt når nasjoner som i årtier har ligget i krig, ender opp ved forhandlingsbordet, og signerer avtaler som forplikter og som fører til fred og forsoning? Er det ikke godt å se nasjoner leve i fred, folkegrupper som respektere hverandre, nabobygder som heier hverandre fram uten misunnelse og naboer som ikke krangler, men som lever i gode relasjoner?

Er det ikke godt å se mennesker som elsker hverandre, bekrefter hverandre og stiller opp for hverandre? Er det ikke fantastisk når krangler og uvennskap tar slutt, når gamle bitre feider ender med forsoning, slik at det blir ro i hjemmene og fred i hjertene?

Kom … og slå følge med meg, så går du og jeg sammen en tur på vei oppover mot fjellet og viddene, inn i fredens landskap.

… Bjerkeskogen står i all sin prakt. Mens vi går gjennom skogen, akkompagneres

vi av den vakreste sang. Her synges det ikke fra et partitur eller fra et noteark, det er sang i fri utfoldelse. Det er sang som er en blanding av; adagietto og allargando, som beveger seg over i allegro og kjærtegner oss med amoroso og som hele tiden omgir oss med appassionato.

Svarttrosten sin unike konsert følger oss der vi vandrer, og de vakre tonene fyller oss med fred. Du og jeg fortsetter vår vandring oppover fjellsiden, vi har passert skoggrensen og landskapet åpner seg. Vi er slitne, svette og tørste. Vi stopper ved bekken, tar av oss sekkene, bøyer oss ned og slurper i oss det kalde, klare fjellvannet. Etterpå legger vi oss på ryggen i lyngen, ser opp på himmelen og universets uendelighet, og vi fylles av fred.

Vi er endelig framme ved vannet, yndlingsvannet vårt, langt inne på fjellet. Teltet er satt opp, bålet ulmer enda litt, selv om det er sent på kveld. Vannet ligger speilblankt og smiler mot himmelen. Løfter vi hodet mot himmelen så ser vi skyenes ferd.

Ser vi ned på vannet så ser vi skyende også der, klart og tydelig, mens de speiler seg i overflaten. Av og til brytes den speilblanke, stille vannflaten av fjell ørreten som beiter etter insekter. Ringene etter vakene brer seg sakte utover vannet.

Ingenting har hast.

Alt skjer, slik det skal skje. Vi er midt i det vakre og sakrale, hvor alt stemmer. Himmel og jord kjærtegner hverandre i gjensidig kjærlighet. Det er sent, og alt i naturen rundt oss drar seg mot ro, stillhet og natt. Naturens egen gudstjeneste går mot slutten Jeg snur meg mot deg, og ser at du døser, ja, nesten sover, så sier jeg de samme ordene som avslutter hver eneste gudstjeneste:

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over

deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!