Slik får Henrik leiligheten på 56 kvadratmeter til å føles større

Her bor

Henrik Paninder (41),
som er en svensk
arkitekt og skuespiller.
Bor i en leilighet på
Söder i Stockholm.

Vis mer
Vis mindre

Henrik Paninder må ha Stockholms mest storslåtte solnedganger. I alle fall på vinterhalvåret, når himmelen i vest kan brenne og gløde og Högalidskyrkans to tårn spidder fargemassene. En solnedgang kan nesten være latterlig vakker, men her i Henriks leilighet blir vi sittende forhekset av lyset.

– Jeg er så glad for at disse vinduene med trerammer er bevart, sier Henrik og ser utover mot kirketårnene.

Fra soverommet mot stuen. Det
grå bildet har Henrik selv malt med
eggoljetempera på huntonitt. Den
gule stolen heter «Pastil» og er
designet av finske Eero Aarnio for
Asko. Ved- og avisholderen er fra
Designtorget. Bordlampen bærer
navnet «Karl» og er fra Zlamp,
Norrgavel. Kommoden er fra Bolia. Tips! En liten vedstabel gir en
varm, rustikk følelse og
tilfører tekstur til et rom. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Den svartbeisede
treskålen er fra Skjøde
Danmark. Rund boks i
marmor er fra Hötorgsloppisen, mens vasen i
steingods, som Henrik har
arvet, er av den skånske
skulptøren Alf Ekberg. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

– Vi ville gjøre alt for at huset skulle bli vårt

Han er både arkitekt og skuespiller, en ganske uvanlig yrkeskombinasjon.

– I begge jobbene skaper vi sammen. Det er ikke bare jeg som tegner arkitektur – jeg gjør det sammen med oppdragsgiveren. Det samme gjelder skuespill. Jeg er der for mine medspillere, og de er der for meg. Vi bærer hverandre.

Askebegrene i
krystallglass er fra
Bohemia glass. Brett i
messing fra Hay.
Magasinet er «Alaska
edition 2 2009» fra
Konst-ig kunstbokhandel. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Skuespill er mer her og nå, mens arkitektur handler mer om planlegging og lange tidsspenn. Å føle på et sted eller en rolle og la det vokse frem – kanskje er det en fin balanse? Nå tegner Henrik på en tilbygg til et hus i en skånsk gruveby, innreder private hjem, leser inn voice-over for Malmö museum og medvirker i både kortfilmer og reklamefilmer.

– De ulike jobbene er like morsomme. Jeg møter mennesker som inspirerer meg med forskjellig energi. Hva vi enn jobber med, handler det om vilje. Den viljen vil jeg ta med meg videre, både når jeg tegner for folk og når jeg spiller teater. Kommunikasjon er fundamentet.

Det svarte bildet over sofaen har Henrik
malt med oksidsvart eggoljetempera
på huntonitt. Skinnsofaen er en
dansk variant fra 1960-tallet. Lampen
«Candela» er designet av Per Sundstedt
for Kosta lampan. Det lille drivhuset
er fra Lagerhaus. Glasskålen heter
«Norrsken» og er designet av Tauno
Wirkkala (1972). Pinnsvin-askebegeret av
Walter Bosse er arvegods. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Her skal ingenting rives eller
kastes ut. Originalkjøkken i
lakkert bjørk. Skåler i glass
fra Reda. Kokebøker med
bokstøtte i råmessing. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Henrik har innredet rommene sine med ulike energier. 1940-tallets solide grunn møter dagens materialer og design. En dempet sofa står i kontrast til Eero Arnios poppete Pastill-stol i knalloransje plast og et kullsvart maleri. En svart skinnsofa vender seg mot den åpne peisen og er et sted for lange kvelder. Et rolig soverom er malt med perlegrå eggoljetempera helt opp i taket. Samlingene hans ligger som små øyer rundt om i hjemmet: messinglysestaker, prismer, keramikkfugler. Innerst glitrer hundre glassvaser som en installasjon i nøye avstemte farger.

Det er som om leiligheten er skapt for lys. Solen maler rommene, stryker over de hvite og grå veggene, smyger seg på skrå inn i uventede hjørner og legger seg som stille varme på alt her inne. Overalt ser man lakkert treverk. I mer enn 80 år har solen gitt det et ravdypt skjær – på garderober, dører, kjøkkenfronter, karmer og lister – som gamle instrumenter med patina. Alt er gjennomtenkt.

Leilighetens 56 kvadratmeter føles større nettopp fordi arealet er delt inn i gang, kjøkken, stue, spisestue og soverom, med passasjer imellom som danner små stasjoner i hverdagen. Å rive ut et velfungerende kjøkken og åpne opp for mye mellom rom er en moderne sykdom.

Hele kjøkkenet er godt bevart – også benkeplaten. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Denne leiligheten får vise vei tilbake til «old school»-planlegging. Så bra kan det bli. Men hva gjorde den så bra? Svaret: omsorg i helhet og detaljer, og beinhardt kvalitetstankesett. Nettopp det hvisker Kolmårdsmarmoren i trappeoppgangen, jernet i rekkverkene, treverket i listene, teglsteinen i fasaden …

Huset ble bygget i 1941–42 som Kollektivhuset Lundagården. Bygger var den legendariske Olle Engkvist (1889–1969), en av de store byggmestrene under oppbyggingen av Sverige. Engkvists hus er som regel solide og på et vis forankret i mennesket. Engkvist hadde sine røtter i arbeiderbevegelsen. Som ung murer og aktivist forkynte han sosialdemokratiets idealer – og den demokratiske tanken forlot ham aldri, heller ikke da han ble både kjent og velstående.

Lys kommer rett inn på
kjøkkenbenken fra vinduene
som er i samme høyde. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Kjøkkenets lakkerte
fronter har fått en flott
patina etter 80 år i
solen. Sitruspressen
på kjøkkenbenken er
Philippe Starcks ikoniske
«Juicy Salif». Tips! Tilfør stramme
materialer som stål,
betong eller marmor for
en spennende kontrast
til varmt treverk. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

– Er du på jakt etter gode bruktfunn, anbefaler vi å se etter dette

Det var noe spesielt med Engkvist. I en bok han ga ut til sin 60-årsdag i 1949, uttrykte han det tydelig: «Kjærligheten til pengene må aldri gå foran kjærligheten til oppgaven», skrev han.

Det handler i bunn og grunn om moral på alle plan. En byggmester må ha en sosial forståelse av yrket sitt og reagere mot alt som er vrangt og tullete i samfunnet. Selv om Engkvist utviklet byggingen til en storindustri, beholdt han fokuset på håndverket – hos murere, betongarbeidere, konstruktører og arkitekter.

I hyllene står alle Henriks Isi-vaser (1956–
1961) av Lennart Andersson for Gullaskruf.
På bordet fra Habitat står lyslyktene «Kivi»
av Heikki Orvola for Iittala. Stolene i oljet
eik heter «Bas», er fra Norrgavel og er
designet av Nirvan Richter. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Det skulle gå rettferdig for seg. I en tid preget av sosiale velferdsordninger, ville han skape helhetsløsninger for hverdagslivet. Særlig fascinert var han av ideen om såkalte kollektivhus for dem som trengte det, som enslige kvinner, pensjonister og unge akademikerpar. Byggene skulle gjøre hverdagen enklere. Huset der Henrik bor, er ett av dem. Det ble bygget for yrkesaktive kvinner, både ugifte og gifte. Huset i gul teglstein ble tegnet av arkitekt Albin Stark og plassert på en tomt ved Högalid på Söder. Det ble utstyrt med restaurant og vareheiser, to butikker, damefrisør, spedbarnsavdeling, portvakt og tre leiligheter for hushjelper. Men kanskje kom denne typen totalløsninger litt for sent.

Det moderne livet fulgte ikke planlagte ruter og rutiner. Restauranten gikk ikke rundt, og ble bygget om til kontor og senere leiligheter. Men den førsteklasses arkitekturen og Engkvists sans for kvalitet består. I dag er huset blitt klassifisert som særlig verneverdig.

På hyller flere steder i
leiligheten har Henrik satt
frem sine samlerfunn. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Serveringsvogn fra
JH-fabrikkene i Sävsjö.
Askebeger i krystallglass
av Flavio Poli, Murano.
Høyttalere Bang & Olufsen.
Messingstake, Jens H. Quistgaard for Dansk Designs. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Henrik Paninder vokste opp i Helsingborg. I dag er skånskdialekten hans skjult under rikssvensk, men den kan hentes frem når han vil. Vi formes i barndommen, og han ble tidlig interessert i å tegne hus og å stå på scenen. Teater dukket opp tidlig, i 8–12-årsalderen.

– Det handlet kanskje om oppmerksomhet, men også fellesskap – å bli enige om en fortelling, det er sterkt.

Han gikk på teaterkurs under konserthuset i Helsingborg, satte opp stykker og spilte for publikum. På Helsingborgs bibliotek, nabo til hjemmet hans, jobbet en som het Margareta, og hun hadde et stort gult skap fylt med hobbyting. Der ble grunnlaget lagt for arkitekten Henrik Paninder.

– Vi kunne låne nesten hva det skulle være av materialer. Det fantes store ressurser på den tiden.

På veggen over sofaen
har Henrik hengt en
gammel skoleplansje
med havørn. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Henrik bygde hus av papp og innredet dem. Andre barn kunne le og kalle det «dokkehus». De tok feil – det var modellhus.

– Det handlet allerede da om rom og å skape verdener, sier han.

Lidia, moren til en bestevenn, var arkitekt, og Henrik leste heller hennes arkitekturbøker enn å spille fotball.

Somrene tilbrakte familien Paninder i en bitte liten hytte ved havet i Viken rett nord for Helsingborg. Der var det trange rom med køyesenger og sovesofa, men med mye tid ble tilbrakt utendørs.

– Det lærte meg allerede som barn betydningen av hvordan en familie kan leve og fungere i ulike skalaer.

Aldrende treverk gir
atmosfære i soverommet – i passasjen mot bad og
garderobeskap. Vegglampen
i messing er funnet på
loppemarked. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Henrik har flott utsikt mot Högalidskyrkan.
Bauhaus-lampen «WG24» i vunduskarmen er
designet av Wilhelm Wagenfeld. Stolen «La
Marie» er desginet av Philippe Starck for Kartell.
Bokhyllen er en eldre String-modell. Ullpleddet
er fra Klippan yllefabrik. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Etter videregående flyttet Henrik til Stockholm og begynte på arkitekturlinjen ved Kungliga Tekniska högskolan (KTH).

– Jeg var ivrig. Den gamle arkitekturskolen var et kreativt kaos de luxe.

Han flyttet mellom ulike bosteder, bodde hos andre og på studentboliger – før han fikk sin egen første leilighet – 20 kvadrat med balkong på Östermalm – og gjorde den til sitt eget hjem:

– Jeg landet der, sier han.

Senere gikk flyttelasset til bydelen Gärdet, deretter til Kungsholmen, mens Henrik jobbet på ulike arkitektkontorer.

– Det var fantastiske ti år, jeg lærte masse, sier han.

På den gamle kommoden på soverommet
står en retro-tv-modell fra 1970-tallet fra
JVC, ofte kalt «Space helmet» fordi den
ser ut som en romhjelm. Den ble solgt
frem til starten av 1980-tallet. FOTO: Mike Karlsson Lundgren

Så startet han for seg selv og trives med fleksibiliteten. Teaterinteressen våknet igjen, og han gikk to år på Calle Flygares teaterskole. Skuespilleryrket er variert, med blant annet kortfilmer og reklamefilmer. Forrige sommer spilte han i Arkösunds friluftsteater.

– Jeg var en skrudd, fisefin og selvhøytidelig storbonde på 1930-tallet – det var dritgøy.

Da annonsen om Lundagård-leiligheten dukket opp, dro han på visning.

– Det var en mystisk visning. Ilden brant i peisen. Alle var stille og andektige.

Henrik minnes et par som tok mål i kjøkkenet og sa at det kunne rives ut og bli soverom.

– Megleren så på meg og hvisket: «De er ikke kloke.»

Henrik fikk leiligheten. Det er ni år siden. Nå har han slått seg skikkelig ned her, med sine samlinger, minner, malerier – og de fantastiske solnedgangene.

– Nå begynner det å sette seg. Variasjon i forskjellige rom er viktig for oss mennesker, tror jeg, avslutter han.