Vi kan ikke være naive i møtet med den krevende fremtiden for Europa i de kommende årene. Men hvordan vi staker ut kursen betyr noe. Hvordan vi snakker om fremtiden, betyr noe. Vi kan møte skyene i horisonten med å stikke hodet i sanden. Eller bygge et robust skjul.

Det sistnevnte er å foretrekke. Det krever en problembeskrivelse som ikke driver oss til håpløshet.

To viktige taler ble holdt i på tampen av 2025, av to personer som vil spille en sentral rolle for europeisk sikkerhet og de vestlige demokratiers overlevelse. Retorikken i talene kunne ikke vært mer forskjellig.

Nato-sjefen Mark Rutte dro på med lukt av brennende jord og svovel, og smak av aske i sin tale på München-konferansen 11. desember.

Vi er Russlands neste mål, sa Rutte. Og vi er allerede i faresonen for en konflikt som kan bli «på størrelse med den krigen våre besteforeldre og oldeforeldre måtte utholde.»

– Tenk deg det, en konflikt som når hvert hjem, hver arbeidsplass, ødeleggelse, massemobilisering, millioner av fordrevne, utbredt lidelse og ekstreme tap.

Ruttes primære mål var å oppildne Nato-medlemmer til å følge opp sine forpliktelser til opprusting. I prosessen skremte han halve kontinentet til nær lammelse i med sine apokalyptiske scenarier.

Den nye sjefen for den britiske etterretningstjenesten MI6, Blaise Metreweli holdt sin første offentlige tale i London, fire dager etter Ruttes.

I talen tegnet også hun et alvorlig bilde for Europa. Den var dog noe mindre hysterisk.

Hun talte om en verden der skillet mellom fred og krig er i ferd med å viskes ut – og der makta i stadig større grad ligger i hendene til teknologigiganter.

Men der Rutte virkelig dro på med horror som virkemiddel, dro Metreweli frem kunnskapssøken, fornuft, og medmenneskelighet som vår største styrke.

« I dag vil jeg snakke om menneskelig handlekraft. Vi har alle valg å ta om hvordan vi håndterer understrømmene som former verden vår. Om hvordan det i vår nye, raskere, farligere og teknologibaserte verden vil være vår gjenoppdagelse av vår felles menneskelighet, vår evne til å lytte og vårt mot som vil avgjøre hvordan fremtiden vår utfolder seg.»

Også sa hun, og dette gir retning, mål og mening for en demokratisk og fri verdensorden:

«Konflikt er ikke uunngåelig.»

Forsvarsviljen i Norge er sterk, heldigvis. Norsk ungdom kommer ikke til å gå i krig i nær fremtid, heldigvis.

Krig er noe Norge nå har innsett at vi må forberede oss på, men det er ingen grunn til å tro at vi kommer til å måtte sende våre barn til en frontlinje i Finnmark, til skyttergraver i Finland eller våte graver i Barentshavet.

Vi kan se frem til et 2026 der våre politikere ikke bygger sine løsninger på frykt, men de gjør grep. Heldigvis. Vi styrker Forsvaret. Vi lager planer for kriseevakuering av de nordligste fylkene. Ingen av delene møter motstand.

Det sitter trolig langt inne for en statsminister fra Arbeiderpartiet å snakke om å evakuere Finnmark og Nord-Troms. Slike ord har en sterk kraft i nord.

Men man våger å si dem, med solid dose norsk nøkternhet og pragmatisme. Det har så langt blitt møtt med mye av det samme i nord.

Det er et tungt alvor som har lagt seg over vår verden, og det alvoret føles utrolig nært langt nord i landet. Men om vi må vi ta en kamp for vår samfunnsorden i fremtiden, kan vi ikke gjøre det fra en tilstand av håpløshet. Det er mye man må realitetsorientere seg om, og mange tøffe omstillinger å aksle.

Men vi må beholde håpet for at det frie, åpne demokratiet kan og skal vinne frem. Håp og frihet er uløselig knyttet til hverandre.

«God natt. I morgen blir det verre», skrev journalist Julia Ioffe på sin Twitter-profil i 2016. Den russiskfødte, jødisk-amerikanske journalisten har dekket Russland for store aviser i USA i en årrekke.

Som så mange som studerer Russland og dets historie, ser hun ikke en lykkelig slutt for landet, dets folk, eller Ukraina for den saks skyld.

Men det å si «i morgen blir det verre» er ikke å resignere, mener Ioffe. Det er det motsatte. Det er å ta tyren ved hornene og nekte å se bort når nyhetene blir stadig dårligere.

Hun advarer mot det som russerne kaller for «indre emigrasjon». Å trekke seg unna fordi endring føles umulig, fordi alt håp er ute, fordi man føler at alt går til grunne. Passivitet og opportunisme rår.

Det er en fatalisme som Åsne Seierstad også observerte i Russland og skrev om i boka «Ufred». Det er en fatalisme som gjør Putin så farlig som han er – han har ingenting å tape, og ingen kropper som er verdt å spare for død, smerte og lidelse.

Håpløshet er en gift han gjerne skjenker til sitt folk. Vi vil derimot trenge ledere som gir oss korrekte og sannferdige problembeskrivelser, og troverdige konkrete løsninger vi kan bidra til.

Det vi ikke trenger er lukta av brent jord og smak av svovel. For som Metriweli påpeker:

«Det er ikke nok nå bare å forstå verden. Vi må også forme den.(…) Da Berlinmuren falt, var det vår felles tro på frihet som bar Europa fremover. Da terrorhandlinger rammet åpne samfunn, var det etterretning, samarbeid og besluttsomhet som bevarte dem. Og når våre motstandere tilslører fakta og løgn, er vår oppgave å forsvare rommet der sannheten fortsatt kan bestå.»

Det er sannelig en inspirerende tale, fra en representant av de skjulte tjenestene som jobber i skyggene. Vi aktivt velge å tro henne. Også må vi aktivt holde våre ledere til ansvar for å etterleve denne talens grunnleggende verdier. Det krever håp og mot.

For som journalisten Ioffe sier sier: “Min jobb er å være vitne og fortelle sannheten slik jeg ser den”

“2026 blir verre. Men bare hvis vi lar det skje.”